Enkelt liv på landet
For tre år siden tok Maja med seg et bleiebarn og flyttet langt ut i de svenske skoger, uten innlagt vann eller strøm
Der har hun lært å elske å hugge ved.
Maja Elverkilde (42)
- Norsk-dansk forfatter som står bak novellesamlingene "Alt der er mit" (2008) og "Det dør man af" (2014), gir ut sin tredje bok, 'Den slags skal gjøres i dagslys' til august.
- Bor i Skåne med sønnen (6).
- Blogger jevnlig om skogslivet på majaelverkilde.wordpress.com
- Har nylig startet eget forlag, Pote Produktion. w ww.poteproduktion.dk
For seks år siden ble Maja mor for første gang. Hun ble også alenemor, for det var slutt med kjæresten allerede før fødselen.
- Før han ble født var jeg allerede så desperat, at jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe, så da begynte jeg å planlegge en reise til Armenia for å skrive. Men når jeg skulle reise, så fantes han, da var han en ordentlig baby, og da tenkte jeg at det jo er vanvittig å reise til Armenia med en baby! Maja holdt på å avlyse turen:
- Jeg tenkte "det går ikke, det blir for skummelt". Men da sa en av mine venner "du kan reise, og når du kommer fram, kan du jo reise hjem igjen. Da har du i alle fall prøvd". Sånn gikk det til at hun reiste alene til Armenia i tre uker med en seks måneder gammel baby. Det ble en fin tur.
Ensomt i byen
- Det spørsmålet jeg får oftest, er om jeg er ensom i skogen, men det var i København jeg var ensom. Jeg hadde bare gutten min som da var 2,5 år, og jeg hadde mange venner, men de hadde det travelt alle sammen. De hadde jobb, de hadde familie, de hadde det - ja, travelt. Jeg hadde det ikke godt og var veldig langt unna det jeg ville, og jeg har alltid hatt veldig lyst til å bo på landet, sier hun.
Nesten alt hun gjorde i tiden etter at hun fikk sønnen sin, handlet om at livet ikke hadde blitt sånn som hun ville ha det. Maja spurte seg selv om hun virkelig skulle ha det forferdelig resten av livet.
- Jeg gjorde mange ting for å bevise for meg selv at livet mitt ikke var fullstendig håpløst. Jeg var forholdsvis gammel, 35, da jeg fikk barn. Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg skulle få barn, og det var i hvert fall ikke meningen at jeg skulle ha et barn på denne måten – alene i en liten leilighet i en storby, sier hun.
- Hvis jeg ville gjøre alt jeg drømte om, måtte jeg starte med det. Og skynde meg. Jeg var veldig drevet av at tiden gikk og hver dag ble jeg jo eldre. Nå hadde jeg dessuten et barn og jeg hadde også et ansvar for hvilken barndom han fikk. Jeg hadde ikke lyst til å bo i en liten leilighet i København og være ulykkelig og ikke skrive og ikke arbeide. Det var ikke en sånn mor jeg ville være.
Verdifull læring
Maja ser store fordeler ved å leve så primitivt, også for sønnens oppvekst. Hun mener det er verdifullt å lære hva som ligger i alle ressursene vi bruker, hvor mye arbeid som ligger bak alt vi har. Og det å klare seg selv.
Problemer trenger ikke alltid å løses, mener Maja:
- Vi har ikke vaskemaskin, og det finnes ingen myntvaskerier i mils omkrets. For tre år siden mente jeg at problemer skal løses fort. Men jeg har lært at det godt kan lønne seg å vente, å gi det litt tid, og undersøke alt annet og komme litt mer til bunns. Drømmen er å bygge et vaskehus med gammeldags vedfyrt gryte Jeg vet ikke om det kommer til å skje, men jeg vil heller vaske for hånd inntil videre enn løpe ut og kjøpe en maskin. For det er noe jeg virkelig vil unngå.
Hun er også takknemlig for at hun kommer seg mye mer ut i frisk luft enn hun gjorde før.
- I en perfekt verden trenger jeg ikke begrensninger eller å bli tvunget ut, men jeg tror det er helt menneskelig at vi er glad i å ha det behagelig. Hvis vi kan få ting lett, så foretrekker vi det. Jeg liker å bli tvunget ut for jeg ser at jeg har det fysisk bedre. Livet mitt er bedre.
Fattig forfatter
Hun ville være forfatter, men hun skrev ikke og hadde ingen penger.
- Jeg klarte ikke å få meg en jobb fordi jeg hadde brukt så mange år på å skrive, så jeg hadde liksom ødelagt mine jobbmuligheter.
Nå kan hun jobbe mindre enn andre fordi hun lever billigere. Men alt som gjør det billigere, tar også tid.
- Det er en egen livsstil og det må man være oppmerksom på. Forfatterjobben min er jo fleksibel. Det er også et fulltidsarbeid og jeg jobber mye, jeg jobber også hver kveld i noen perioder.
Får stipend
Hovedinntekten har Maja fra kunstnerstipend fra den danske staten:
- Jeg søker hvert år, og kan få mellom 75 000 og 100 000 kr., men det er helt uforutsigbart. De årene jeg ikke får, må jeg finne andre løsninger. Det første året fikk jeg ikke stipend, og da gjorde jeg huset vårt om til et pensjonat og forsørget oss med det. Innimellom tjener jeg penger på opplesning. Og nå, med mitt eget forlag, håper jeg med tiden å få litt flere inntekter fra salg, men det er en langsiktig investering og det vil nok aldri bli en stor inntektskilde.
Maja begrenser også utgiftene sine for å kunne leve av den lave inntekten.
- Jeg lever jo ekstremt billig og kjøper ikke noe annet enn mat, bensin og togbilletter når sønnen min skal til Danmark. Klær kjøper jeg brukt eller lager selv, jeg strikker av restegarn fra min mor. Jeg er objektivt sett fattig - men det føles sjelden sånn.
En dansk familie hadde flyttet dit før Maja, og de skrev om livet i skogen.
- Helt siden jeg fikk sønnen min, hadde jeg vært på søken etter noe. Så da jeg reiste og besøkte dem, så var det for å finne ut om jeg også skulle flytte ut i skogen.
Barn på samme alder
Den andre familien var viktige i beslutningen fordi de hadde et barn på samme alder. Maja syntes det ville være uansvarlig å bo så isolert med et lite barn.
- Men hvis det er en barnefamilie til, så er det ikke så isolert. Da er det greit.
Hun syntes det var viktig med andre barn, blant annet for sosialiseringens skyld. Hun ville også at han skulle gå i barnehage.
- Jeg var der en uke, og etter det tok jeg beslutningen veldig fort. Jeg kan rett og slett ikke forestille meg hva som ville skjedd ellers. Jeg satt virkelig fast.
Defekt hjullager
En annen ting som blir litt annerledes når hun har valgt å bo sånn, er at hun er nødt til å forholde seg til bilen sin.
- Jeg vet at hvis jeg hadde en kjæreste, ville jeg overlatt det til ham. For jeg hater alt med bilen, og jeg synes det er kjedelig! Men det er jo de samme problemene som kommer, med variasjon, så etter hvert tar det ikke så mye tid. Jeg sjekker bare under panseret og fyller på hvis det mangler olje eller kjølevæske, og registrerer mislyder og tenker; aha - den lyden betyr at den skal til mekanikeren, og det er sikkert hjullageret, for sånn hørtes det ut sist også.
Selv om Maja ikke akkurat elsker å fikse bil, har det en positiv side ved seg.
- Det gir en enorm mestringsfølelse, jeg føler meg så sterk og - viktig - mer og mer trygg - når jeg løser problemene selv. Jeg hogger ved hver dag og jeg har blitt så sterk. Det gjør meg stolt og jeg kan merke at jeg ferdes i verden med en helt ny selvsikkerhet. Jeg kan dette - jeg kan alt!
Lærer å hogge ved
Denne opplevelsen ønsker hun å formidle noe av til andre som kommer til henne der ute i skogen. Særlig når hun har besøk av kvinner.
- Når jeg har kvinnelige gjester, lærer de alltid å hogge ved. Det er noe teknisk man må lære for ikke å hogge seg selv i benet, og det er litt grenseoverskridende, for man skal hogge ordentlig til. Men når det lykkes, så er det en seier. Og i motsetning til alt det med bilen, så er det virkelig gøy - mye gøyere enn å lage mat og vaske opp - fordi det hele tiden gir en tilfredsstillelse at man bruker sine egne krefter og oppnår et synlig resultat, sier hun.
- Riktignok brenner man bevismaterialet etterpå, men man vet med seg selv at man alltid kan fyre i peisen, det er noe dypt og primitivt, som jeg uten å overdrive kan si har endret mitt liv totalt.
