Emosjonelt arbeid
Er kvinner bedre egnet til å drifte familielivet?
Emosjonelt arbeid kan hindre karriere.
Å drifte en familie er et stort tankearbeid som i perioder kan pågå døgnet rundt. Det er alltid noen som må å sørge for at ingen spiser noe de er allergiske mot og at sengetøyet er rent til familiebesøket. Er det kvinner som gjør det meste av dette? Og er det i så fall derfor vi jobber deltid og blir oftere sykmeldt?
«Emotional labor» har blitt et «buzzord» i feministiske kretser de siste årene. Philippe Leonard Fradet kaller det «arbeidet og innsatsen vi legger ned i å hindre forhold fra å gå i oppløsning.»
Den amerikanske sosiologen Arlie Hochschild kom først med begrepet «emotional labor» i 1979. Da handlet begrepet mest om de følelsemessige ytelsene som kreves i mange yrker. I senere år har begrepet, som kanskje kan kalles «emosjonelt arbeid» på norsk, fått en slags renessanse innenfor den private sfære. En som har skrevet mye om dette temaet og om likestilling generelt, er Linn Stalsberg. Hun har skrevet boka «Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land.» Hun definerer emosjonelt arbeid som det ulønnede omsorgsarbeidet som pågår hjemme hele tiden, helt gratis, men som yrkeslivet er helt avhengig av for at samfunnet skal gå rundt.
Knytter bånd
— Det vil si da man både reflekterer over dagen som har vært: «Hvorfor ble jeg så sint?» «Hvorfor ble det så travelt i dag også?» «Hvordan går det egentlig med Lise i nabolaget som ser så tufs ut for tiden?» Dette kalles også «social reproduction»; altså hvordan vi knytter bånd med mennesker rundt oss, sier hun.
Ulik kjærlighetskraft
Margunn Bjørnholt er sosiolog og kjønnsforsker. Hun er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Hun forteller at vi har få studier som ser på hvordan emosjonell støtte er fordelt i parforholdet.
— Anna Jonasdottir har skrevet om det ulike byttet mellom kvinner og menn som utbytting av kjærlighetskraften. Kvinner gir mer enn de får og menn får mer enn de gir i kjærlighetsforhold. Det kjærlighetsoverskuddet menn får i parforholdet bidrar til å bygge dem opp på andre arenaer. Dette mener Jonasdottir ligger til grunn for ulikheten mellom kvinner og menn i samfunnet, sier Bjørnholt."
Biologiske årsaker?
Linn Stalsberg mener at kvinner ofte faller inn i denne rollen av enkle biologiske årsaker:
— I parforhold har vel dette mye med det faktum å gjøre at kvinner blir gravide og føder barn, og dermed blir tvunget på godt og vondt til å ha fokus på det private livet i perioder. Dernest handler det om tradisjon, kultur og forventninger. Jeg synes ikke vi skal snakke ned dette at kvinner tar, får, eller blir gitt en slik rolle på hjemmebane. Snarere bør menn ønske seg å dele omsorgsrollen og denne delen av livet i større grad, fordi det både er viktig, og har kostnader og gleder, i salig blanding. Dette er en av de mange grunnene til at sekstimers arbeidsdag for alle kan være en god idè, også for likestillingen hjemme og ute, mener hun.
Vi tåler for mye
Hvor kommer denne ulikheten fra? Er kvinner bare bedre på dette? Man kan begynne å lure på om kvinner er biologisk programmert for å være bedre på emosjonelt arbeid.
Linn Stalsberg tror ikke det.
— Men verden over ser vi kulturelt og sosialt at kvinner tar størstedelen av det ulønnede omsorgsarbeidet, og driver denne sosiale reproduksjonen generasjon etter generasjon. Det gjelder også i vår del av verden, der forskning viser at kvinner fremdeles tar størstedelen av husarbeidet, sier hun.
- Jeg tror også det faktum at rundt 36 prosent av norske kvinner jobber deltid, sier noe om at de fremdeles driver ulønnet omsorgsarbeid i større grad enn menn, og dermed driver gratis avlastning for velferdstaten.
Det tredje skift
— Dessverre finnes det ikke god nok forskning på de emosjonelle konsekvensene av dette, eller av kostnadene rundt «det tredje skift,» der tankevirksomhet, planlegging og bekymringer pågår, kanskje i større grad hos kvinner enn hos menn, nettopp fordi de er sterkere involvert i den ulønnede delen av hverdagen, enn så lenge, sier Stalsberg.
Dette arbeidet, all tenkingen og organiseringen som får hverdagslivet til å gå rundt, har mange fine sider ved seg. Den private omgangskretsen blir større, nærheten til andre blir dypere og kanskje får man mer igjen i form av omsorg når det trengs. Men det kan også tyde på at det koster ganske mye. En undersøkelse blant langtidssykmeldte i Oppland konkluderte med at menn blir syke av jobben, mens kvinner blir syke av privatlivet. I 2016 hadde norske kvinner 63 prosent mer sykefravær enn menn.
Synliggjøre omsorgsarbeid
Så hvordan kommer vi oss ut av denne skjeve fordelingen?
Rose Hackman presenterer en radikal protest i The Guardian 8. november 2015. Hun beskriver mannens frakobling fra hjemmet, et luksusgode mange kvinner ikke har. Hackman spør om det er på tide at vi også begynner å glemme bursdager, slutter å late som vi får orgasme og krever rettferdig, formell lønn for emosjonelt arbeid på arbeidsplassen som en ferdighet.
Hun mener det ville være en revolusjon som rystet patriarkatet ved grunnvollene.
Linn Stalsberg har en annen tilnærming:
— En arbeidstidsforkortelse, som seks timers arbeidsdag for eksempel, kan være en vei å gå. Og at vi løfter det private arbeidet ut i den offentlige debatten og setter ord på det: Hva det koster av tid og krefter å gjøre husarbeid, være naboen som bryr seg, delta i dugnad, lage klassefester, arrangere bursdag for svigerfar, sier hun.
Stalsberg understreker at denne typen arbeid er viktig for hele samfunnet.
- Dette er jo i bunn og grunn alt det fine som knytter samfunnet og folk sammen, og som vi ikke klarer oss uten. Vi må ikke komme dit at vi havner i en slags omsorgskrise i samfunnet, fordi alle er opptatt med lønnsarbeid og lar omsorg for familie, tid med medmennesker, nødvendig husarbeid og rett ut hvile og ro, ikke bli tatt på alvor.