JOBBE I VELDEDIG ORGANISASJON:
- Kan hende er jeg død om fem minutter
Donatella jobber med å dokumentere brudd mot menneskerettighetene. Da er det en fordel å være kvinne.
-Heldige som har henne
– Donatella har vært essensiell for Amnesty International i mange år, men aldri mer enn i den rollen hun nå har. Vi trengte en som var høyt kvalifisert, ressurssterk og erfaren, som på kort varsel kan reise til områder i krig eller hvor det er humanitære katastrofer. AI er heldige som har henne. Donatella har enorm empati for situasjonen de hun intervjuer befinner seg i, i tillegg til en egen evne til å få folk til å snakke med seg. Men hun baserer konklusjoner på bevis og analyser, ikke på inntrykk. Hun har ekstraordinær energi og engasjement. Dersom det kreves at hun er ute i felt i en måned eller to, eller må sove i telt eller på et gulv, så gjør hun det. Hun er en av de få jeg kjenner som kan leve av innholdet i en liten ryggsekk i ukevis – hvor mesteparten av plassen i tillegg er tatt opp av PC-en, telefoner og ladere. Min eneste utfordring som sjef er å sørge for at hun av og til tar litt fri, sier Anne Fitzgerald, direktør for Research and Crisis Respons i Amnesty International til Kvinneguiden.
- Når det regner dødelige våpen fra himmelen, tenker jeg: Kan hende er jeg død om fem minutter, sier Donatella Rovera til Kvinneguiden.
Syria, mai 2012: En liten skikkelse glir ubemerket inn i menneskemengden i byen Aleppo, nordvest i landet.
For tredje dag på rad bivåner kvinnen protester mot regimet. Protestene ender hver gang med at hæren, sikkerhetsstyrkene og den fryktede Shabiha-militsen skyter fredelige demonstranter. Diskret tar hun notater. På flytende arabisk får hun tak i navnene på drepte og sårede. Det er vanskelig, for risikoen for å bli tatt av sikkerhetsstyrkene er så høy at folk er redde for å prate med henne.
Penn som våpen
Blir hun selv oppdaget av regimetilhengere, ender det garantert med en tur til hovedstaden Damaskus, samt represalier mot både henne og organisasjonen hun jobber for, Amnesty International (AI). Den spede kvinnen, Donatella Rovera, er i Syria for å dokumentere overgrep mot sivilbefolkningen. I motsetning til vanlig prosedyre er ikke dette besøket klarert med myndighetene.
Donatella er selve stjernen blant Amnesty Internationals 300 etterforskere. De er spesialister på et geografisk område, snakker språket, kjenner kulturen og har flust av kontakter. Bevæpnet med penn, papir og kamera dokumenterer de brudd på menneskerettigheter. Donatella er den eneste med tittelen Senior Crisis Response Adviser, som kan oversettes til senior kriserådgiver. Stillingen ble nærmest skreddersydd til henne.
Fordel å være kvinne
Første gang jeg møtte Donatella var juni 2012, i forbindelse med en reportasje i magasinet Alt for damene. I Amnestys hovedkvarter i London hørtes hun før hun kunne ses. Klikk-klakk-klikk-klakk klang det i korridoren før hun dukket frem i en døråpning. Signaturhåret var en rød, krøllete sky rundt store, brune øyne. Stemmen var innrøkt. Håndtrykket fast.
Spesialfeltet hennes er Midtøsten og Nord-Afrika. Siden den arabiske våren startet har hun vært på konstant reisefot. I 2011 var hun ute i felt i 300 dager. Eksempelvis skulle hun opprinnelig besøke Libya i et par uker, men ble i fire måneder.
Innad i Amnesty omtales hun med respekt og ærefrykt. Helt siden hun startet i organisasjonen i 1991 har hun jobbet i konfliktområder.
- Jeg reiser som oftest alene. Å være kvinne i denne jobben har aldri vært en ulempe, heller tvert om, understreker hun.
- Områdene jeg jobber i er på mange måter todelte samfunn, men jeg får tilgang til begge. Det er for eksempel aldri et problem å være eneste kvinne i et rom fullt av menn, og de viser meg gjerne skadene sine, uansett hvor på kroppen de er. Det hadde vært vanskeligere å gjøre jobben som mann, for da får du ikke tilgang til halve befolkningen. Jeg kan dessuten kle meg på måter som hjelper til å holde meg under radaren.
Donatella jobber utrettelig med å samle informasjon og sette sammen puslespillbiter slik at Amnesty har harde fakta når de utgir rapporter eller setter i gang underskriftskampanjer.
Organisasjonen skjønte for noen år siden at de trengte en som på kort varsel kunne reise ut til områder i krig eller hvor det var humanitære katastrofer. Donatella var selvskreven til stillingen.
Jobber under ekstreme forhold
To og et halvt år har gått siden vi møttes i London. Siden sist har Daniella jobbet i Syria, Jemen, Somalia, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk. Vi kommuniserer via epost og hun beklager at det tar tid å svare. Hun er i Irak og har hektiske dager. Som alltid.
En unik kvinne
– Jeg har aldri møtt noen som henne, denne lille kvinnen som er så lidenskapelig dedikert og har så sterk drivkraft. Ute i felt er hun definitivt sjefen: Hun leder, jeg følger instruksjoner. Donatella toner alltid ned sin egen betydning, og det er vanskelig å få henne til å snakke om seg selv. Hun er den siste som vil si noe om hvilken fantastisk jobb hun gjør. Hun vil nok heller påpeke hva mer hun burde gjort. Donatella er veldig uavhengig og viljesterk. Drivkraften hennes er så sterk at hun kan være litt kort med kolleger. Hun er ikke der for å ha det gøy og gjør en ekstremt vanskelig jobb i høyrisikoområder hvor det skjer traumatiske hendelser. Ute i felt er hun uten sin like. Jeg vil aldri høre et vondt ord om henne, og ser med glede frem til neste gang vi skal jobbe sammen.
Chris Cobb-Smith, sikkerhetskonsulent i Chiron Resources.
Donatella forteller at områder hvor hun tidligere jobbet i dag har blitt no-go-områder fordi ISIS eller lignende grupper kontrollerer dem.
- Jeg sluttet å reise til Syria i slutten av 2013 da risikonivået ble så høyt at det ble umulig å jobbe. Jeg var i Mosul i midten av 2014, men etter at byen ble overtatt av ISIS har det vært umulig å returnere. Store deler av Libya er også off limits, forteller hun Kvinneguiden.
Mosul er Iraks nest-største by. ISIS tok over byen sommeren 2014.
- Jeg møter mye sinne. «Vet ikke verden hva som skjer med oss?!» spør folk, rasende og fortvilet.
Sterk psyke
Folk som har vært med Donatella på oppdrag fatter ikke hvordan hun er skrudd sammen. Litt på fleip spekuleres det i om hun er laget av stål. For hvordan orker hun trøkket og lidelsen – dag ut og dag inn, år etter år?
- Naturlig nok kommer jeg opp i forferdelig situasjoner. Særlig er det ille når jeg ikke kan påvirke det som skjer. Men jeg er der for å prøve å hjelpe. Hadde jeg brutt sammen og blitt den som måtte hjelpes, ville det virket mot sin hensikt. Så jeg fortsetter. Alle bygger forsvarsmekanismer under slike forhold. Hadde jeg vært vitne til en ulykke med skadede i hverdagslivet mitt – som for øvrig er den minste delen av mitt liv – hadde jeg besvimt og kanskje sovet dårlig i ettertid. Tar jeg blodprøver, må jeg se vekk for ikke å svime av. Men jeg har aldri besvimt eller fått mareritt av det jeg har opplevd på jobb. Uansett er jeg ikke en som gråter lett. Uansett situasjon.
I forbifarten forteller hun om da libyske soldater kom bort med en søppelsekk med kroppsdeler for å høre om hun kunne hjelpe dem å finne ut hvem dette en gang hadde vært. Så grotesk kan jobben hennes være.
- Hva gjør du når du er utslitt og frustrert?
- Sånn har jeg det mesteparten av tiden. Fordi jeg ikke drikker stort er jeg konstant dehydrert. I Midtøsten vil de fore deg hele tiden, men jeg er der for å jobbe, ikke spise, så jeg betakker meg. Jeg er konstant sliten.
Banket opp
Jobben er ikke uten farer.
- Hva hendte da du ble banket opp av nybyggere i Hebron?
- Banket opp? Nei …. hun drar på svaret. Vil helst avfeie hele spørsmålet.
– Jeg fikk mye mindre bank enn dem som endte opp med punkterte lunger og brukne lemmer. Så snart jeg snakket hebraisk, lot de meg gå. De slo meg her, svarer hun til slutt og peker på sin venstre skulder, hvor hun fikk store bloduttredelser.
- Meg slo de med batonger. Det var mye bedre enn for dem som ble slått med kjettinger, presiserer hun igjen.
Ingen helt
Moren er opprinnelig fra Romania, faren fra Argentina. Donatella ble født i Italia, men vokste opp i Spania og studerte i London. Hvor gammel hun er vil hun ikke ut med.
- Det har du faktisk ingen ting med! Ærlig talt!
Hun har et imponerende språkøre og snakker flytende spansk, italiensk, fransk, arabisk, hebraisk og engelsk (og litt rumensk og portugisisk).
Donatella er et vell av historier og faktakunnskap. Tidvis kommer fragmenter av personlig informasjon eller refleksjon. Som hun så avfeier eller helst ikke vil at vi skal skrive om. Fokuset hennes er på andre, ikke seg selv.
Hun understreker at hun hverken er en helt eller innbiller seg at hun redder verden.
- For å være ærlig innebærer jobben flest frustrasjoner. Det er viktig å være realistisk og ha beskjedne personlige ambisjoner. Jeg vet godt at jeg alene ikke kan forandre verden. Men det jeg kan gjøre, er å bidra til at ting blir litt mindre ille.
- Hva synes familien om jobben din?
- Foreldrene mine anser meg for å være fullstendig mislykket. Ut fra deres målestokk for hva som er verdifullt, som er penger. De er ikke interessert i menneskerettigheter, faren min er stor tilhenger av dødsstraff.
Hverdagsproblemer
Tenk deg følgende scenario: Du har nettopp sett barn bli skutt, hørt folk fortelle om slektninger som er torturert til døde, du har sovet forskjellige steder hver natt for ikke å bli plukket opp av sikkerhetsstyrker.
Så reiser du hjem. Til din lille leilighet i London. Hvor folk er opptatt av små og store hverdagskriser.
Som Donatellas to leieboere som har spart opp all frustrasjon over hverandre og ting som ikke virker i leiligheten og øser det ut så snart hun setter foten innenfor dørstokken. I haugen av post ligger en rekke brev som blir krassere og krassere for hvert poststempel. Jasminbusken hennes har nemlig vokst så mye at den har krøpet over til naboens hage. Den må klippes. NÅ!
- Tror de virkelig at jeg bryr meg? Det tar noen dager å tilpasse seg hverdagen, bemerker hun tørt.
- Her klager folk over været i stedet for å tenke at det er fint ikke å måtte være redd for å bli kastet i fengsel eller stå i fare for å bli skutt når du går ned gaten.
Ingen garanti
- Blir du vant til å se døde, snakke med sørgende, høre om overgrep?
- Nei. Hver historie og hvert menneske er unikt. Hvis du blir vant til det og ikke bekymrer deg, er det på tide å gjøre noe annet. Du må bry deg. Men dessverre blir jeg ikke lenger overrasket. Gang på gang har jeg sett hvor raskt tidligere ofre selv blir overgripere. De som ble forfulgt i Libya under Gadaffi, var de samme som etter revolusjonen torturerte andre til døde.
- Er vi mennesker onde eller gode?
- Vi er begge deler. Vi kan gjøre fantastisk uselviske gjerninger og skrekkelige ting mot hverandre. Noen ganger hender begge deler samtidig.
- Er du noen gang redd?
- Ja, selvfølgelig. Når det regner dødelige våpen fra himmelen, som det gjorde i Libya, tenker jeg: Kan hende er jeg død om fem minutter. Men det er ikke så mye jeg får gjort med situasjonen der og da. Livet har ingen garanti ellers heller, akkurat det minner jeg meg selv på når jeg skal inn i situasjoner som ikke garantert vil ende godt.
- Fra starten av godtar jeg risikoen – og så gjør jeg det jeg kan for å minimere den. Det er dealen.
- Føler du at du har ofret noe på veien?
- Ofre er et stort ord. Folk tar valg i livet. Ingen har tvunget meg til dette. Inntil videre synes jeg det er verdt det.
- Jeg håper at jeg bidrar til å gjøre verden til et litt mindre jævlig sted. Den dagen jeg slutter å tro at det er mulig, er dagen jeg bytter jobb.
Denne saken ble første gang publisert 25/05 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.