Hvordan skal fremtiden hennes bli hvis hun ikke lærer seg å kommunisere?

Fredrikstad 14. juli, 1996: Velkommen til verden, Frida! Rita Standal og Sigbjørn Haugland er allerede foreldre til Eirik på tre år. Nå har de fått en perfekt jente. Frida skal hun hete. Hun veier 4020 gram og er 52 centimeter lang. Alt har vært normalt under svangerskap og fødsel.

Frida viser seg å være en "mønsterbaby". Hun sover hele natten og tar brystet, spiser og virker tilfreds. Om dagen pludrer hun fornøyd. Jenta deres utvikler seg i takt med normalen. Ved seks måneders alder kan hun sitte, og ved åtte måneders alder kan hun krabbe. Like etter at de feirer Fridas ettårsdag, tar hun sine første, prøvende skritt. Hun får fart på seg når hun begynner å gå. Alt er normalt.

Sitt eget språk

Frida kommer med noen lyder som kan ligne litt på ordene mamma og pappa, og hver morgen roper hun på storebroren Eirik. Da kommer han og løfter henne opp fra sprinkelsengen. Hun kan ikke si navnet hans helt rent, men alle skjønner hva hun sier. "Eijik". Men en dag legger mamma Rita merke til at datteren ikke lenger roper på storebror. Hun stusser over det og undrer seg.

Men datteren er et harmonisk og nysgjerrig barn. Hun liker hestene som av og til gresser nedenfor familiens hus. Så fort hun får øye på dem, peker hun henrykt. "Humme", roper hun entusiastisk. Frida må alltid innom og hilse på hestene. Hun gi dem litt gress og klapper dem.

Ingen reagerer på at hun lager sitt eget navn på dyrene. Hun har jo ikke fylt to år ennå.

Mamma og pappa leser eventyr for barna. I bilen spiller de kassetter og synger. De er en glad familie på fire, som snart blir fem. Da Frida er litt over fire år gammel, får hun en lillebror. Han får navnet Trygve.

De snakker med Frida hver dag. Peker på tingene rundt henne, slik foreldre gjør. Slik de har gjort med storebror Eirik og slik de gjør med lillebror Trygve. Ut fra Fridas munn kommer det lyder. Pludring og nynning, men ingen egentlige ord.

Noe stemmer ikke

Frida elsker å se på Barne-TV. Lokomotivet Thomas og Sesam Stasjon er favoritter. Alfa og Max Mekker og det blå, koselige toget. Mamma og pappa peker på TV-en og sier navnet på figurene. Frida hermer, men neste gang de dukker opp på skjermen, virker det som hun har glemt ordene.

En dag reiser de med toget til "Sesam Stasjon" i Lillehammer. De kjøper et kosedyr til Frida. Jenta klemmer det lodne, gule kosedyret. De fleste på hennes alder vet at han heter Alfa, men ikke Frida. Ikke engang noe som ligner.

Hun fortsetter å "prate" på sitt eget språk. Omgivelsene hennes forstår hva Frida mener. Men det virker ikke som Frida lærer seg språket de snakker hjemme, i barnehagen eller på Barne-TV

Frida har gode venner. Hun liker å utfolde seg fysisk. Hun sykler og klatrer i trær. De fleste vennene er gutter i nabolaget. Rita registrerer at hun leker godt med guttene. De har en annen type lek enn jenter. Så lenge jenta hennes er fornøyd, er det fint. Bare språket snart kommer, tenker Rita og betrakter den glade jenta si ute i leken i gaten der de bor, like utenfor Fredrikstad sentrum.

Tidlig forstår mamma Rita, som er sykepleier, at noe ikke stemmer. Men hun skjønner ikke helt hva det er.

Hun har en yngre bror som har en medfødt hørselshemning, og tenker at det kan være lurt å sjekke Fridas hørsel. Egentlig tror hun at Frida hører bra, men tar henne likevel med på helsestasjonen for å undersøke om noe kan være galt. De blir henvist til øre-nese-halslege, og Fridas hørsel blir grundig utredet. Men alle prøvene viser det hun trodde: Fridas hørsel er det ingenting i veien med.

"Dere må bade henne i språk", er rådet fra ekspertene.

Men det gjør de jo allerede. De leser og synger for Frida hver eneste dag. Men ingenting ser ut til å lokke frem ordene hos den lille jenta.

Sjekket for autisme

I barnehagen er personalet enig med Rita i at noe ikke er som det skal med Fridas utvikling. Logoped blir koblet inn, og Frida blir henvist til PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste) i kommunen, som henviser videre til habiliteringstjenesten ved sykehuset Østfold.

Frida blir utredet fra A til Å hos leger og spesialister. En stund tror de at hun har Aspergers syndrom eller noe annet innen autismespekteret, men på alle tester scorer Frida normalt. Unntatt når det gjelder språket.

Til slutt kommer legene frem til at Frida har forsinket språkutvikling. Dette er ikke noe Rita kan slå seg til ro med.

Første skoledag

Fridas første skoledag nærmer seg, og Rita blir mer og mer bekymret etter som tiden går. Frida er ikke helt språkløs. Hun har enkelte ord som hei, ja, nei og kom. Dette er ord Frida har fått repetert masse, og de har festet seg, men Frida kan ikke sette sammen setninger. Hvordan skal hun klare seg på skolen? Hvordan skal fremtiden hennes bli hvis hun ikke lærer seg å kommunisere? Hvordan skal hun leve livet uten språk?

Hverken leger eller eksperter ser ut til å kunne hjelpe jenta deres. De anbefaler at de lærer "tegn-til-tale" for at Frida skal kunne kommunisere bedre. Det er en metode hvor man bruker de samme tegnene som døve lærer som tegnspråk, men at de brukes sammen med tale. Det kan brukes tegn bare for noen få kjerneord i hver setning, eller for mange av ordene i setningen.

Men for Rita er ikke det godt nok. Det må da finnes et bedre alternativ, mener hun.

I familien har de flere med lese- og skrivevansker (dysleksi). Det kan virke som det er arvelig. Har Fridas mangel på språk noe med det å gjøre?

Lykkelig uvitende

Frida selv er lykkelig uvitende om at hun har språkproblemer. Hun babler i vei på sitt eget språk. Møtene med PPT og leger fører ingen vei.

Rita setter seg inn i lover og regler innen skoleverk og forvaltning, for at hun best skal kunne hjelpe datteren. Det skal kreve tid og krefter.

(Saken fortsetter under bildet)

Rita får høre om et behandlingsopplegg. En audiopedagog i Sandvika bruker en assosiasjonsmetode for barn som har språkproblemer eller afasi, som er helt eller delvis tap av evnen til å forstå og bruke språket. Hun får høre at metoden lærer barn med språkvansker å snakke, lese og skrive.

Opplegget støttes ikke av eksperter og fagfolk. Men selv om sykepleieren i Rita er skeptisk, er hun villig til å prøve.

Solvei Henriksen heter damen som mamma og Frida må besøke en gang i uken. De øver på bokstaver og lyder. To ganger om dagen, før Frida skal på skolen og om ettermiddagen, setter Rita seg ned med datteren og øver på å skrive og uttale ord og lyder. Overalt i huset henger det bilder med tekst. Et bilde av et eple og ordet EPLE skrevet under, så Frida skal lese det mange ganger og ikke glemme hva eple heter.

Det er nemlig slik at Frida lærer bedre av skriftlig språk. Når noe sies, forsvinner det bare i luften. Men det skrevne ordet står der og kan leses på nytt og på nytt.

Endelig en diagnose

Heldigvis får Frida gå i samme klasse som flere av vennene sine fra barnehagen, det har barnehagen ordnet. For disse vennene hennes er vant til at Frida er Frida. Men den andre halvdelen av elevene i klassen kjenner henne ikke, og vender henne snart ryggen.

Frida forstår ikke hvorfor de ser rart på henne, eller hvorfor de ikke spør om hun vil være med i leken. Hun har heldigvis venner. Frida forstår ikke hva læreren sier. Men alle i klassen får med seg en bok hjem, der de skal skrive om det de har gjort hjemme. Frida har en egen dagbok som følger med i sekken hennes de første årene på skolen. Det er hun vant med også fra barnehagen. Her skriver familien og skolen litt hver dag om hva som hadde skjedd, hjemme og på skolen. Det gjør det enklere å følge opp hendelser og kunne forstå hva Frida vil fortelle om. Slik kan Frida kommunisere med klassekameratene via hjemmet.

De første årene på barneskolen er Frida mer eller mindre på samme nivå faglig som de andre. Men det tar ikke mange årene før hun henger etter. Jo eldre barna blir, jo mer henger hun etter.

Hvorfor kommer ikke ordene?

På skolen snakker Frida høyt til seg selv når hun skal regne i mattetimen. En klassekamerat ber henne irritert om å regne inni seg. Men Frida forstår ikke hva hun mener. Hvordan regner man inni seg? Hvordan leser man inni seg?

I 2005 får Frida diagnosen «uspesifikke språkvansker». Rita er glad. At datteren har en diagnose betyr at hun har krav på visse hjelpemidler. Frida får individuell opplæring på skolen. Og foreldrene er avhengig av god kontakt med skolen for å vite hvordan Frida har det. Hun er ikke i stand til å fortelle det selv.

En bølge av ord

Heldigvis skal det bli bedre. Det første mamma Rita legger merke til, er at datteren begynner å tegne annet enn kruseduller. Sol, trær, mennesker og blomster kommer frem på arket. Det er Fridas første fremskritt. Håpet tennes i henne. Det ser ut til at når ordene fester seg i Fridas hukommelse, får hun formidlet tankene sine via tegninger.

En dag sitter Frida i bilen sammen med mamma. Plutselig skjer det noe rart. Ord og setninger svirrer rundt inni henne. "Oi. Hva er det her?" tenker Frida forundret. Så forstår hun. Det er hennes egen indre stemme hun hører. Ideer, tanker og samtaler fosser inn som en bølge i hodet hennes. Noe slikt har hun aldri kjent før.

Men hun sier ikke noe til mamma, som sitter i førersetet. Etter dette oppdager Frida at hun kan manipulere denne stemmen sin. Hun kan lage ekkolyder og snakke med seg selv. Nå forstår hun hva det betyr når andre sier tenk på det og les inni deg.

Plutselig åpner en helt ny verden seg for Frida. Endelig har hun kontrollen. Hun må fremdeles følges opp hos audiopedagogen hver uke, men nå gjør hun fremskritt. Foreldrene opplever at datteren gradvis lærer flere ord og at hun husker dem fra dag til dag og uke til uke. Og gradvis setter hun sammen flere ord og får til meningsfulle setninger. Hun blir i stand til å snakke med flere enn dem som er hennes nærmeste familie og venner. Og hun forstår mer og mer av verden rundt seg.

Frida gjennomfører ungdomsskolen. I 10. klasse kommer hun opp i muntlig eksamen i faget religion, livssyn og etikk. Hun klarer å snakke seg til karakteren 5.

Åpenhet

I dag er hun blitt 21 år, og omgivelsene tenker ikke over at Frida har et handikap. Men om man tar seg tid til å lytte når hun snakker, vil man over tid høre at hun fortsatt mangler enkelte ord, at hun bøyer noen ord feil eller at hun noen ganger leter etter ordene. Men Frida er flink til å kompensere selv for sine mangler.

Frida har fullført videregående skole med svennebrev i gullsmedfaget og går for tiden på kunstskole i Oslo. Hun elsker å forme vakre ting med hendene. På jenterommet har hun eget atelier.

Rita og familien har alltid vært åpne med Frida om at hun har et handikap. Det har ført til at Frida selv er blitt åpen.

– Dette er en del av meg og min identitet. Jeg er den jeg er, sier Frida.