Pårørende til suicidale personer
- Datteren vår prøvde å ta livet sitt på psykiatrisk avdeling
Å leve med en suicidal person er en enorm belastning. Men nesten ingen snakker om hvordan det er.
- En gang sto hun midt på kjøkkenet og ropte at hun ville dø, sier Anita Bjørkå Flatlin.
Datteren Elise ble utsatt for overgrep da hun var barn. Etter å ha holdt på hemmeligheten i flere år forsto skolen hva hun hadde forsøkt å skjule, og hos helsesøster innrømte hun at hun ikke ville leve.
Barne- og ungdomspsykiatrien ble raskt koblet inn, og Elise ble lagt inn på psykiatrisk avdeling.
- Hun hadde båret på det alene så lenge. Vi trodde at det bare var en del av å bli tenåring da hun trakk seg unna og ikke ville ha klemmer eller sitte inntil oss i sofaen. Det var et sjokk å få vite hvordan hun hadde det.
Lagt inn i to år
Elise gjorde alt hun kunne for å slippe å leve, noe som førte til to år med nesten kontinuerlig innleggelse. Også innlagt på psykiatrisk avdeling forsøkte hun å skade seg selv og å ta sitt eget liv.
- Det er nok den mørkeste perioden i livet vårt. Hun måtte overvåkes hele tiden, og flere ganger fikk vi telefon om at hun hadde rømt, sier pappa Håvard Bjørkå Flatlin.
Heldigvis ble hun reddet i tide hver gang.
- Den ene gangen ringte hun for å si hadet. Da klarte jeg å holde henne på telefonen til Håvard fikk ringt politiet. De rykket ut sammen med både brannvesen og ambulanse, forteller Anita.
Skarpe ting overalt
Datteren drev også med selvskading, og selv om foreldrene ikke var vitne til at det skjedde, forsøkte ikke Elise å skjule hva hun hadde gjort.
- Vi har ikke tall på hvor mange sting hun har sydd. Hun hadde ting å skade seg med overalt, og skulle jeg hente noe for henne i en skuff på rommet hennes, kuttet jeg meg om jeg stakk hånda nedi, sier Anita.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Den kontinuerlige innleggelsen var en stor belastning for familien, samtidig som det ikke fungerte å ha datteren hjemme på perm.
- Vi var i konstant beredskap, og det var umulig å vite hva vi eller søsknene kunne møte. Jeg fant for eksempel blodsprut oppover veggen på badet, sier moren.
Etter hvert var det hun som stripset datterens sår etter selvskading. Om de dro til Legevakta ødela Elise stripsene alt på hjemveien.
- Hun har gått i butikken med åpne sår og ikke brydd seg om å skjule det. Men en dag hun kom for å få hjelp til å stripse spurte jeg henne om det hjalp denne gangen. Hun sa nei, og da sa jeg «da syns jeg du skal slutte med det». Etter det har hun ikke skadet seg.
Mer belastende enn å miste noen
Å være pårørende til noen som har et eller flere selvmordsforsøk bak seg anses av eksperter som å være en tung bleastning.
- Man lever i beredskap hele tiden og blir fryktelig sliten, sier psykolog Svein Øverland.
Han er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og rettspsykologi og seksjonssjef ved Sentral Fagenhet for tvungen omsorg ved St. Olavs Hospital.
- Å frykte hva som kan skje over veldig lang tid er svært belastende.
Ble mistenkeliggjort
Familien til Elise kjenner seg igjen i den konstante fryktfølelsen.
- Det er en enorm sorg å se datteren din forsvinne inn i seg selv på den måten, og at hun ikke vil ha hjelp, sier Håvard.
Samtidig følte de en ekstra belastning fordi datteren hadde opplevd overgrep.
- Vi ble mistenkeliggjort fordi vi ikke hadde stanset det. Det er grusomt, men jeg tror dessverre mange opplever det. Jeg husker jeg var på et psykosekurs, for å lære å kjenne igjen hva som skjer når ungdom går i psykose. Det var bare fosterforeldre eller adoptivforeldre der, og alle snakket om at traumene kom fra i barnas oppvekst eller i hjemlandet, ting de selv ikke kunne kontrollere. Jeg måtte forsvare at dette var mitt barn, og likevel hadde det skjedd, forteller Anita.
Utviklet PTSD
Datteren utviklet posttraumatisk stressyndrom. En lukt, en bevegelse eller det å se hender som ligner på overgriperens kan gjøre at hun hyperventilerer og går i sjokk.
- En gang vi var i en butikk lukta hun på såpe. Da fikk hun et anfall som var så voldsomt at vi måtte dra rett til sykehuset. Det var umulig å vite når hun dissosierte ting.
Det var vanskelig å stadig se henne lagt inn, og etter hvert opplevde foreldrene at hun ikke ble friskere av det. Tvert imot.
- Da hun en påske hadde vært der i to år sa hun «jeg vil aldri hit igjen». «Det skal du aldri», svarte jeg. Det har vært tøft å holde.
Anita sov på sofaen i Elises leilighet i et halvt år. Da kunne hun følge med, og samtidig følte datteren seg tryggere når mamma var i nærheten.
Kan forstå at tap er lettere
Nå går det bedre med datteren. Elise mangler to år av ungdomskolen, men har tatt det første året på videregående og blitt frisørlærling.
- Hun er mye friskere nå. Det er ikke engang sammenlignbart med hvordan det var før, sier pappa Håvard.
- Hun har en kjæreste, og han er en god avlaster, legger Anita til.
Likevel må foreldrene fortsatt være tilgjengelige hele tiden.
- Det er ikke vi som ikke vil kutte navlestrengen, men hun som ikke klarer seg uten oss. Men det er sammensatt. Vi synes også det er godt å ha henne i nærheten. Det letter jo på en del bekymringer, sier Anita.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Kom gjennom det
De mener det må skrives mer om psykiske sykdommer.
- Vi kom gjennom det på en god måte. Ting tar tid, men man må gjøre små grep, sier Anita.
Hun går til psykolog, og er aktiv i Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFFS).
- Hvis alle forsvinner ut er det bare mennesker i krise igjen. Det er utrolig viktig å kunne snakke med noen som har vært gjennom det du selv står midt oppi.
Psykolog Øverland understreker viktigheten av at de rundt må forstå hvilken påkjenning de pårørende lever under.
- Pårørende skal stille opp, være forståelsesfulle, hjelpe til og støtte. Så skal de klare å gå på jobb og ikke vite om barnet eller kjæresten lever når de kommer tilbake, sier han.
Når en person faktisk begår selvmord har pårørende dårlig samvittighet for ikke å ha gjort nok, selv om de kanskje har stilt opp døgnet rundt i årevis.
- Hvis du blir sint, sliten eller begynner å gråte får du dårlig samvittighet. Det er utrolig belastende å holde fasaden og samtidig skamme seg over egne følelser. Men det er veldig vanlig, sier Øverland.
Tenk på deg selv
Psykisk helsevern har de siste årene fått øynene mer opp for pårørende som Håvard og Anita, men fremdeles er du nødt til selv å ta kontakt og be om hjelp.
- Tenk på deg selv, på samme måte som når du skal ut og fly. Ved trykkfall i kabinen tar du på oksygenmasken selv først, før du hjelper andre. Ta vare på deg selv og få hjelp, sier Øverland.
Han anbefaler å ta kontakt med LFFS eller LEVE. Selv om sistnevnte fortrinnsvis hjelper de som har mistet noen til selvmord, har de solid erfaring.
- Mange der har selv opplevd selvmord i familien og har god forutsetning for å gi råd i en pågående krise, ofte bedre enn en nyutdannet psykolog.
En katastrofe
- Det finnes lite forskning på dette, men det slås fast at et selvmordsforsøk er en katastrofe, sier Lena-Maria Haugerud, daglig leder for LFFS.
I boka «Møte med det selmordstruende mennesket» presenterer forfatter Gry Bruland Vråle en rangering over hvem som blir berørt av selvmord, selvmordstrussel eller selvmordsforsøk. Det synes Haugerud er interessant.
- Det er en unik rangering. Først kommer pasienten selv, deretter kommer nære pårørende, så helsepersonell i kontakt med pasienten, andre personer i nærmiljøet og til slutt hjelpemannskap.
Mange pårørende selv blir syke av å gå rundt i konstant beredskap og frykt.
- Det er en enorm belastning, både fysisk og psykisk. Å alltid være våken og sove med ett øye åpent, gjør noe med deg over tid. Det er viktig å få samfunnet til å forstå hvordan det er å leve sånn døgnet rundt i flere år.
Elise, datteren til ekteparet i artikkelen, har lest saken, sett bildene og godkjent at hennes historie omtales.
Denne saken ble første gang publisert 05/06 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.