Arr etter selvskading
- Dette forteller jeg barna om arrene mine
To mødre har kjempet seg ut av en tung tid med selvskading. Men arrene må de alltid forholde seg til.
- Arrene vil alltid minne meg om en smerte ingen noensinne vil forstå. Ikke smerten fra kuttene, men smerten som forårsaket dem, sier Linda Furuberg (30).
Hun skadet seg selv for første gang da hun var 16 år.
- Det var før dette med selvskading ble noe alle visste hva er. Jeg hadde ingen bakgrunn som deprimert eller mobbet. Jeg hadde det bare vondt etter at det ble slutt med kjæresten jeg hadde hatt i åtte måneder.
Samme hva hun gjorde var det ingenting som hjalp. Så rispet hun seg med passeren sin. Der og da følte hun at det fungerte mot den psykiske smerten, men hun ble samtidig redd og skamfull over det hun hadde gjort.
- Jeg gikk med langarmet genser helt til stripene ble borte.
14 år og en lang selvskadingshistorikk senere har Linda to barn på seks og et halvt og åtte år. Når de spør hvorfor hun har «streker» på beinet sitt, er det vanskelig å vite hva hun skal svare.
- Jeg vil jo ikke lyve for barna mine, jeg lærer dem jo opp til at de ikke skal lyve selv.
Skjulte det for barna
Det er få år siden Linda kom seg ut av selvskadingen.
- Jeg er sterk nok til å la være. Og det er en stor seier!
Da hun fortsatt skadet seg mens barna var små, var hun nøye med at de ikke skulle få vite. Nå er det vanskelig å fortelle sannheten.
- Jeg følte at de var for små til å forstå hva det betyr og hva selvskading er. Jeg ville ikke at de skulle eksponeres for det. I etterkant har de jo sett arrene mine. Jeg har tydd til hvite løgner og forsøkt å få oppmerksomheten deres over på noe annet. Når de blir eldre og kan forstå hva det er, vil jeg svare ærlig, sier hun.
Hun vil fortelle barna at mamma hadde en periode i livet hvor hun hadde det svært vanskelig og vondt.
- Jeg vil si at det resulterte i at jeg skadet meg selv, men at jeg sluttet med det fordi det ikke hjalp meg til å bli bedre. Og jeg vil de skal vite at dette aldri handlet om dem, men at de var en av grunnene til at jeg ønsket å slutte, fordi jeg elsker dem så høyt og de fortjener å ha en mamma som kan være glad i seg selv!
Artikkelen fortsetter under bildet.
Lett å utsette
Å være ærlig med barna er viktig, mener Svein Øverland, psykolog og spesialist innen barne- og ungdomspsykologi og rettspsykologi. Han har skrevet bok om selvskading.
- Barn er jo forskjellige, men jeg anbefaler mine pasienter å vente til det er en setting som passer, eller lage en setting. Ofte er det lett å utsette noe selv om vi har bestemt oss for det. Derfor kan det være lurt å sette en deadline, sier han.
Barn er ofte ærlige og kan spørre rett ut hva arrene er. Det mener Øverland man kan utnytte.
- Men ikke snakk om selvskadingen i seg selv. Snakk om at «det var noe jeg gjorde da jeg hadde det veldig vondt». Fortell barna at det er en sykdom som påvirker måten å tenke på, men gjør det klart for dem at det er ferdig nå.
Øverland forklarer at når du vet hvordan du reagerer når du forteller om den vanskelige tiden, blir det lettere å gjøre det når situasjonen oppstår. Å rollespille den vanskelige samtalen i forkant med en venn kan hjelpe deg til å bli forberedt.
- Men ikke ta samtalen før du har vunnet kontrollen over både den måte du snakker om det på og den kroppslige biten, anbefaler han.
Ble en ond sirkel
For Linda gikk det flere år før hun skadet seg igjen etter den første gangen. Hun tenkte tanken, men lot være. Men i begynnelsen av tjueårene rispet hun seg igjen.
- Da var det gjort. Jeg kom inn i en ond sirkel det skulle ta mange år å komme ut av. Jeg brukte det jeg kom over, bare det var spisst. Jeg rispet meg, og smerten innvendig ble borte. Jeg gjorde det på låret, og derfor var det ingen som så det. Bare kjæresten min. Han var selvsagt frustrert og redd, forteller hun.
Så kom den store smellen. Linda opplevde flere traumatiske ting og begynte å erstatte risping med kutting.
- Jeg visste selv at dette var forferdelig galt, men alt jeg tenkte på var at det bedøvde den psykiske smerten. Jeg fikk til slutt så dype kutt at jeg måtte oppsøke legevakt flere ganger og måtte sy flere sting. På det verste åtte sting i ett sår.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Var flau over seg selv
- Jeg nærmet meg tredve år, og der satt jeg, selvskaderen. Flere ganger ble jeg utsatt for sjikane på legevakten. De sa jeg måtte slutte å tulle, at jeg måtte ta meg sammen. At jeg drev på med dette bare fordi jeg ville ha oppmerksomhet. Ikke en gang mine nærmeste visste om dette. Det var min hemmelighet. Hvordan kunne jeg ønske oppmerksomhet da?
Som 28-åring bestemte Linda seg for å slutte.
- Jeg skjemtes over arrene på låret. Jeg ville ha dem vekk, så jeg fikk en stor tatovering over de verste arrene. De kan jeg i dag bare kjenne i huden, ikke lenger se.
Dessverre var ikke dette nok. Hun begynte å kutte seg igjen, og først året etter bestemte hun seg for at det virkelig var nok.
- Jeg har rispet meg to ganger etter det, men heldigvis klarer jeg ikke lenger å kutte meg. Det gir meg ingenting lenger.
Utestengelse på skolen
Laura (36) har to små barn på seks og åtte år. Hun vokste opp i England på en skole der klassekulturen besto av mobbing og utestengelser. Hun begynte med selvskading som 14-åring.
- Jeg var ofte utestengt i klassen og var mye alene. Jeg var også opplært til at jeg ikke kunne stole på mine egne følelser og måtte prøve å ikke vise vanskelige følelser eller vise om jeg var skadd eller syk, forteller Laura, som ikke ønsker å stå fram med fullt navn.
Hun kom ikke godt overens med foreldrene sine som tenåring og tok aldri opp vanskelige ting med dem.
- Så da jeg var utestengt på skolen, trodde jeg at det var min egen feil fordi jeg ikke var god nok. Jeg ble deprimert, men hadde ingen måte å kommunisere dette - ikke engang med meg selv.
Selvskading ble derfor en måte å takle vanskelige følelser på. Det fortsatte hun med til siste året på universitet som 21-åring.
Er ærlig med barna
I dag er Laura ærlig med de to barna sine om den vanskelige tiden.
- Når barna mine spør om det, prøver jeg å svare ærlig, men uten for mange detaljer slik at de ikke blir skremt. Åtteåringen har spurt mer om hvorfor jeg har så mange arr, og da har jeg sagt at det er fordi jeg var syk da jeg var yngre fordi jeg var veldig trist, og da skadet jeg meg selv.
Laura forteller at det ser ut til å holde som forklaring nå.
- Men det er noe som interesserer dem, så jeg tror jeg skal få mange sjanser til å fylle på med mer informasjon etter hvert. De sier at armene mine ser ut som gulrøtter på grunn av linjene.
For Laura er det viktig at arrene og selvskadingen ikke er noe barna oppfatter som tabu å snakke om.
- Samtidig prøver jeg å hjelpe dem med å lære hvordan de skal takle vanskelige følelser, og at de kan få hjelp hvis de trenger det. Jeg er også glad for at skolen deres fokuserer på bra kultur i klassen og jobber for å forebygge mobbing.
Nå holder hun på å tatovere over noen av arrene, slik Linda har gjort. Hun ble lei av å se på dem og å bli minnet om den vanskelige tiden.
- Det var ikke sunt. Jeg ventet lenge med å gjøre dette fordi jeg måtte være sikker på at smerten av å tatovere meg ikke ville føre til at jeg begynt å skade meg selv igjen. Men det har faktisk vært veldig gøy. Nå dekker jeg over arrene med noe jeg smiler av.
Skammer seg ikke
De fleste av arrene til Linda er på låret. Det betyr at hun slipper unna at folk stirrer. Nesten hele tiden.
- Men hvis jeg går i shorts eller kjole synes det jo. Og jeg har flere ganger fått blikk. Det er blikkene som er verst. Voksne mennesker som dømmer deg. Du føler deg så uendelig liten. Du får lyst til å spørre «Har ikke du også en fortid?».
Linda mener at selv om arrene er selvpåført, er de påført i en krig.
- At det var en krig jeg kjempet mot meg selv, endrer ikke kampens viktighet. Alle kamper etterlater arr på en eller annen måte. At jeg var min egen fiende kan jeg ikke få gjort noe med i dag. Jeg måtte vokse, bli sterkere og finne troen på at jeg kunne mestre problemer og vonde tanker uten å skade meg selv. For selvskadingen hjalp meg ikke på lang sikt. Den hjalp der og da. Etterpå hadde jeg skyldfølelse og dårlig samvittighet.
Hun opplever at mange ikke forstår hvordan hun kan påføre seg selv smerte.
- Jeg sa til meg selv at jeg fortjente smerten jeg fikk i etterkant. At jeg fortjente både å ha det vondt og å skamme meg. Men ingen fortjener det. Ingen.
Andre spør om hun synes det er pent. Det er et spørsmål hun aldri blir helt vant til å høre.
- Hva skal man si? Det er jo ikke pent. Men det var ikke utseende jeg tenkte mest på da jeg skadet meg.
Vanskelig å snakke om det
Linda opplever ofte at folk som spør om arrene ikke er klare for sannheten.
- Voksne mennesker kan man være ærlig mot, i motsetning til barn som må skånes mer. Men mange voksne takler slett ikke å høre noe om det. Da bør de heller ikke spørre.
Hun har lært seg å leve med sykdommen.
- Selv om sykdommen sitter i hodet, er den like reell som fysisk sykdom. Derfor er jeg svært glad for å kunne være med på å fronte et problem som svært mange sliter med i dag.
Linda merker at det er vanskelig å forklare hvordan det er å være selvskader.
- Jeg skammer meg ikke lenger over å ha skadet meg selv. Hvis min historie kan hjelpe EN person til å se en vei ut av selvskadingen, er jeg evig takknemlig. Jeg trodde ikke at jeg skulle bli 30 år, så syk og nedbrutt var jeg! Men nå ser jeg lysere på livet.
Vil du lese flere slike saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 03/04 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.