- Jeg kjenner fremdeles på det enorme savnet over å aldri kunne kjenne lukten av håret hennes eller å kunne gi henne en klem

Fem år tok det før Hilde Sofie Hjelseth (45) lærte seg å leve det nye livet.

17. juli 2010 klokken 17.45: Det er første lørdag i familiens sommerferie. Datteren Maren og kjæresten Erik er på vei hjem fra hyttetur på Norefjell. Hilde Sofie Hjelseth og ektemannen Lars er på seiltur utenfor Moss med et vennepar når telefonen ringer.

«Det har vært en bilulykke og Maren sitter fast», sier kjæresten til Maren i sjokk.

Seilbåten bruker nesten 30 minutter på å komme inn til land. Aldri har Hilde ønsket seg en speedbåt mer enn da.

Den grusomme beskjeden

Ekteparet kaster seg i bilen og kjører mot Oslo. Hilde ringer 113 for å få vite hvilket sykehus datteren er kjørt til. Etter å ha blitt satt over flere ganger får hun snakke med operasjonslederen.

«Er det du som kjører bilen? Jeg vil at dere stopper bilen», sier operasjonslederen.

Hilde sier at det er umulig å stoppe der de er.

«Det har vært en alvorlig ulykke og vi har prøvd å redde Maren i over en time, men har akkurat innsett at vi måtte gi opp».

Hilde hyler, sier at det ikke er sant. Lars vrenger bilen til side og går ut, mens Hilde fortsetter å snakke med operasjonslederen. Etter at de har fått samlet seg, kjører de til kaia der Danmarksferga legger til. En politimann møter dem og kjører ekteparet til sykehuset i Hønefoss, der den tidligere så livsglade jenta deres ligger.

Maren ble 17 år og 10 måneder.

– Det var fint å være nær henne, men samtidig et forferdelig sjokk. Jenta vi snakket med kun timer i forveien lå der livløs i et sykehuskapell. Hun var så vakker og fredelig der hun lå, og hadde få synlige stygge skader, forteller Hilde.

Støtte fra venner

I bilen på vei til Hønefoss ringer Hilde og ektemannen rundt til de nærmeste for å fortelle hva som hadde skjedd. Hilde tenkte øyeblikkelig at dette kommer de aldri igjennom alene. Dagen etter ulykken har de åpent hus. Nærmere 60 stykker samles i stua deres.

– Det var både smertefullt og rørende da alle de nærmeste venninnene kom med foreldrene sine og hver sin lilje. Gutter kom med blomster og tårevåte kinn.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Det var fint for oss å kunne fortelle alle hva som faktisk hadde skjedd, for å unngå spekulasjoner og rykter, samt å be om at de tok godt vare på hverandre, og spesielt Erik, Marens kjæreste.

– Det første året var jeg i sjokk og hadde mer enn nok med å komme meg igjennom alle merkedager. På et tidspunkt begynte jeg å lure på om jeg var i ferd med å bli gal. Jeg var redd for at det skulle være like smertefullt for alltid, men min erfaring er at når de to-tre første årene er gått, overtar det enorme savnet for den smertefulle sorgen.

Det enorme savnet

I dag, seks år senere, er sorgen like vanskelig, men den har tatt en annen form. Hilde har gått fra å ha mer enn nok med å komme seg gjennom dagene til å kunne se tilbake på minner og glede seg over det de fikk oppleve sammen.

– Jeg merker at det går lenger og lengre tid mellom hver tunge periode. Men jeg kjenner fremdeles på det enorme savnet over å aldri kunne kjenne lukten av håret hennes eller å kunne gi henne en klem.

- Det å miste et barn følger med deg hele livet. Det er aldri noe man kommer over. Det handler om å lære seg å leve med det og akseptere at vonde perioder kommer, sier Hilde.

Hilde har tillatt seg selv å ligge i fosterstilling på sofaen og bare gråte. Hun har lært at det er en del av sorgprosessen. Trebarnsmoren har innsett at hun aldri vil føle seg hel igjen. Det vil alltid være noen som mangler i hverdagen, i bursdager og andre sammenkomster. Det hun frykter aller mest er at datteren skal bli glemt.

Fem år etter begravelsen merket Hilde en endring. Sorgen var ikke så altoppslukende og smertefull hele tiden. Nå kan hun dra på fest og kose seg, ja, til og med le fra magen.

– Jeg har lært at livet er sårbart og at ulykker ikke er noe som man bare leser om i aviser og blar videre. Ett sekund kan snu opp ned på hele livet ditt. Det er derfor viktig at vi tar vare på dem rundt oss.

Hjelper andre

For Hilde har frivillig arbeid vært en viktig del av sorgarbeidet.

Hun vervet seg i foreningen «Vi som har et barn for lite» og siden 2012 har de vært familiekontakt i Home-Start. Det betyr at de er avlastningshjem for ei lita jente på fire år.

– Hun fyller livet vårt med mye glede og kjærlighet. Siden vi har en ledig stol rundt bordet og et tomrom i hjertet vårt, tenkte vi «hvorfor ikke bruke det til å hjelpe andre?»

God kontakt med vennene

Søsknene Nora og Haakon var ni og 12 år da ulykken skjedde. Det har vært utfordrende for Hilde å skulle balansere sin egen sorg og frykt, og samtidig la barna leve livet sitt.

I år er Haakon på utveksling til Australia, og Hilde innrømmer at det var tøft å sende ham bort.

– Innerst inne skulle jeg ønske at de begge satt ved siden av meg hele tiden så jeg alltid visste hvor de var, men sånn kan man ikke leve.

Det første året hadde ekteparet tett kontakt med Marens kjæreste før han flyttet utenbys. De har fremdeles god kontakt med datterens venner.

Hver jul og sommer når de er hjemme på ferie, inviterer Hilde dem på besøk. På den måten får de følge med på hvordan livet til Maren kunne ha vært.

Noe av det vanskeligste for Hilde har vært å innse at Maren aldri fikk oppleve alt hun gledet seg så mye til.

– Det er ufattelig sårt at hun aldri får gjennomført alle drømmer og framtidsplaner hun hadde. For Marens skyld og de to andre barna må livet likevel gå videre.

Alle spørsmålene

Det kretser ofte mange spørsmål om datteren i Hildes hode. Hadde Maren en fin oppvekst? Var hun lykkelig? Hvordan hadde livet hennes vært hvis hun hadde levd i dag? Hvor ville hun ha bodd? Ville hun ha studert eller jobbet? Kanskje hadde hun hatt sin egen familie?

– Til høsten ville hun fylt 24 år. Det vanskeligste er at hun begynner å bli en «fremmed» ved at vi ikke lenger vet hvem hun hadde vært nå. Det er en forferdelig tanke. For oss er hun fremdeles den glade jenta på nesten 18 år som gledet seg til å bli russ. En trøst er å vite at hun døde lykkelig.

Vil du lese flere slike saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

 

Denne saken ble første gang publisert 31/07 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.