Gry holdt på å miste livet da hun fødte sin andre datter

Tre, fire måneder inn i svangerskapet sliter Gry Selebø Pettersen med uvanlig mye hodepine og en vond fornemmelse. Det er som om kroppen ikke trives, tenker Gry. Hun kjenner at det er annerledes denne gangen enn da hun bar frem datteren Helene fem år tidligere.

Tidlig i svangerskapet må hun gå ned i arbeidsprosent i barnehagejobben, men så stabiliserer situasjonen seg, og gradvis går det bedre. Helt til det er fem uker igjen til termin.

Den vonde uken

Det er fredag formiddag, 20. juni 2008. Gry kjenner seg skikkelig utenfor. Blodtrykket er høyt. Hun hovner opp et par steder, kjenner litt smerte oppunder brystbenet, samtidig som hun begynner å få synsforstyrrelser. Gry oppsøker derfor fastlegen, som etter noen tester henviser henne videre til sykehuset. Prøvene er ikke normale.

– Det kan være begynnelsen på noe, så vi vil gjerne se det an og ta nye prøver på mandag, er den diffuse beskjeden hun sendes ut døren – hjem til en urolig helg i fjerde etasje i blokkleiligheten i Blystadringen.

Helgen sniker seg frem, smertefullt og sakte, men endelig blir det mandag. Nye prøver viser verdier de ikke burde, og hun legges derfor inn, mens den tidlige sommeren fortsetter å gå sin gang utenfor sykehusveggene.

Alarmen går

En ny fredag kommer, men den gode helgefølelsen har aldri føltes lenger unna. Gry, som noen dager tidligere har fått beskjed om at hun har svangerskapsforgiftning, henger over en stol i rommet i 11. etasje.

– Er du våt? spør ektemannen Helge.

Gry fører hånden ned mot buksen. Ser raskt at det er blod. Sekunder senere biter smertene til. Hun som alltid har hatt høy smerteterskel, begynner å skrike:

– Se å få henne ut!

Det river og sliter inni henne.

– Bare kom deg opp i senga, da, kommenterer legen en smule nedlatende.

Så skjer alt i løpet av korte, harde sekunder. Morkaken løsner. Alarmknappen trykkes inn med et hardt støt. Alt blir grått rundt Gry, som likevel registrerer alle de ”grønne mennene” som kommer løpende til.

I hui og hast bærer det av sted til operasjonssalen i femte etasje. Gry er fortsatt ved bevissthet i heisen. Hun svømmer i smerter. Skriker høyt. Så blir det svart.

Maria tas med såkalt katastrofekeisersnitt. Først på oppvåkningen, når helsepersonellet ikke får kontakt med Gry, begynner de å ane konturene av en stor feil.

Dramatiske minutter

Magen er hard på grunn av blodoppsamling. Det skal vise seg at legen som utførte keisersnittet har kuttet en pulsåre i livmoren.

Gry våkner i noen få sekunder, ser legen stå bøyd over henne:

– Vi må operere deg igjen, sier han.

"Hjelpes meg", er alt Gry rekker å tenke før hun på ny forsvinner.

Hun har mistet enorme mengder blod. Når hun våkner fra kunstig koma to dager senere, skal hun få vite at det kunne endt verre. Mye verre. Sannsynligvis ville hun ikke overlevd dersom legene hadde gått i gang med reoperasjonen et lite kvarter senere enn de gjorde.

Gry orker ikke dvele mye over det som har skjedd. Hun vil bare ut fra sykehuset så fort som mulig, og en uke senere slippes hun ut. Til et stort mørke.

Fødselsdepresjon og smerter

Gry skulle slite med mye smerter de nærmeste ukene og månedene, men det var ikke det fysiske som smertet mest.

– På sykehuset hadde de sagt jeg mest sannsynlig kom til å få en reaksjon, men ikke hvordan, forteller Gry.

Hun har ønsket Hjemmet velkommen til dekket kjøkkenbord, med kaffe og bakst. For ni år siden ville aldri det skjedd.

– Jeg orket ingenting. Bare det å gå ned med søpla fremsto som et stort, tungt prosjekt. Inni meg var alt mørkt, forteller Gry, og titter ut av det samme vinduet der hun kunne sitte å glane apatisk gjennom i timevis.

– Jeg vekslet mellom fortvilelse og sinne. Hvordan kunne det skje? Jeg hadde blitt fratatt den vakreste dagen i livet.

Gry kjente ikke den vanlige, brusende sommerfølelse når solen skinte inn gjennom ruta.

– Jeg var totalt likegyldig. Babyen måtte ha mat og stell, men det ga meg ingen glede. Overskuddet var helt fraværende. Snakket jeg med mamma på telefon, kunne jeg plutselig bare bryte ut i gråt. Tårene kom også gjerne de gangene jeg var tilbake på sykehuset. Når jeg gikk inn døra, gjenkjente jeg lukter og lyder som minnet meg på den vonde opplevelsen.

Helge (48) gjorde alt han kunne for å støtte sin kjære i den vanskelige tiden.

– Det var ganske tøft, sier han med sindig stemme.

– Også for deg, vel?

– Jeg brydde meg ikke så mye om hva jeg følte i den perioden. Det var henne og barna i fokus, forteller Helge.

Flere ganger var Gry tilbake på sykehuset, der hun også hadde samtaler med legen som var ansvarlig for feilen under den dramatiske fødselen. Ingen på sykehuset stakk hull på den store verkebyllen inne i tobarnsmoren. Først da hun kom til fastlegen sin i november skjedde det.

– Du har rett og slett en skikkelig depresjon, sa den kvinnelige legen.

Det ble starten på veien opp igjen.

– Bare det at det ble satt ord på det, betydde veldig mye, i tillegg til at jeg fikk medisin.

Gry ble henvist til psykolog, og etter tre, fire behandlinger begynte noe å skje. Hun klarte så smått å ta i bruk virkemidlene hun hadde lært. Ett år etter fødselen begynte hun å jobbe igjen, først én dag i uka.

– Da hadde det snudd ordentlig, og herfra gikk det bare oppover, forteller Gry.

Helt til det smalt enda en gang.

KISS, don't tell

Maria utviklet seg ikke like raskt som de andre barna. Sannsynligvis skjedde det noe med nakke og rygg under katastrofekeisersnittet som bidro til hemmet bevegelsesutvikling.

Etter hvert fikk hun diagnosen KISS/KIDD, som innebærer forsinket motorisk utvikling.

– Hun gikk ikke før hun var to, og i barnehagen merket de at hun ikke var så sosial. Maria trakk seg gjerne litt unna de andre barna. Selv opplevde vi ikke den siden, ettersom hun følte seg tryggere her hjemme, forteller Gry.

Da Maria begynte i storavdelingen i barnehagen som 4-åring, og fortsatt ikke var særlig sosial, samtidig som hun lå langt bak de andre barna i språklig utvikling, ble det foretatt en utredning i Barne- og ungdomspsykiatrien.

– På grunn av den sene utviklingen og adferden hennes generelt, forsto vi at det var noe. For eksempel ”dura” hun litt, lagde grimaser og reagerte unormalt mye på høye lyder. Ofte kunne hun dessuten våkne midt på natta og ligge og småprate med seg selv lenge.

Etter diverse tester og undersøkelser både ved sykehus og Statens senter for epilepsi, konkluderte fagpersonell med at Maria har en lett atypisk autisme, samt en variant av epilepsi. Beskjeden fører til at mor igjen går ned for telling.

– Hver gang det skjedde noe negativt, gikk det hardt inn på meg. Jeg følte det hadde vært nok. Det skulle ikke være noe galt med henne i tillegg, sier Gry.

Småsleivete kommentarer fra andre mødre, kunne gå hardt inn på henne. Ubevisst begynte hun å skjerme Maria, og dermed også seg selv. Så kom bemerkningen på Marias første skoledag som endret mye.

Første skoledag

Første skoledag nærmer en av de andre mødrene seg. Før Gry rekker å krympe seg, titter den fremmede moren bort på Maria, nikker, vender blikket tilbake til Gry og sier:

- Hun der er flink. Det ser jeg. Det var som en stor, vond klump inne i Grys mage smeltet i samme sekund:

– Hun skulle visst hvor mye den kommentaren betydde for meg!

Møtet med Blystadlia skole har i det hele tatt vært en stor opptur både for Maria og foreldrene.

– Skolen har vært helt fantastisk! De ønsket ikke mye informasjon på forhånd. De ville møte Maria med blanke ark og bli kjent med henne selv. Både skolen og de andre foreldrene har vært helt supre, skryter Gry.

Tidligere tvinnet Maria fingre og gjorde ofte grimaser fordi hun følte seg usikker og redd. Det har roet seg veldig. Hun er fortsatt litt reservert utenfor hjemmet når det er mange mennesker rundt henne. Men hun fungerer veldig mye bedre enn tilfellet var i barnehagen.

– Når det er organiserte lekegrupper, er det greit for henne å være med. Fortsatt skulle vi ønske at hun kunne få et større sosialt liv utenfor skolen. Forhåpentligvis kommer det også med tiden, sier Gry med et varmt og optimistisk smil.

Støtte fra storesøster

På hjemmebane har hun i alle fall super støtte i storesøster Helene (14).

– Helene har alltid vært fantastisk med Maria. Flink til å støtte henne både med læring og ellers. Når det gjelder fag på skolen, står engelsk høyt i kurs hos Maria:

– Engelsk synes hun er gøy! Der er hun kjempeflink. Og så er hun veldig god til å tegne og male, forteller mamma.

Mens vi snakker, er datteren ivrig opptatt med nettopp tegning i stua. Med blanke ark og tegnestifter tryller hun frem en prinsesse og en robot med rødt hjerte.

Ser annerledes på livet

Gry har vært langt nede i lange perioder. Fordelen er at solen skinner enda sterkere for dem som har opplevd hvor mørkt det kan bli.

– Jeg har fått et helt annet syn på livet. Nå hører jeg på fuglekvitter, og jeg lar meg ikke irritere over litt skittentøy slengt på gulvet. Nei, det er livet jammen for kort til, sier hun, og lar latteren trille utover bordet.

– Hva tenker du om fremtiden til Maria?

– Den ser jeg lyst på. Det bor masse i henne, og jeg vet nå at det finnes muligheter for alle i samfunnet, også for de av oss som ikke er helt A4.

I dag går hun på en vanlig skole, i en vanlig klasse med litt ekstra pedagogisk oppfølging i enkelte timer. Dersom hun må over på en spesialskole etter hvert, ser jeg ikke noe nederlag i det. Så lenge hun har det bra, har jeg det bra, sier Gry, mens mamma-stoltheten ligger som en varm aura rundt henne.

– Hun kommer ofte med treffende replikker og har mye humor. Det hjelper både henne og oss. Jeg er veldig stolt av henne.

Det er tid for å finne veien ut igjen i høsten. Mørket har begynt å sige på utenfor, mens vi trekker i sko og yttertøy. På den ene veggen i entreen, henger ”Kardemommeloven” i glass og ramme. Nå er det Maria som følger loven og er grei og snill. Hun åpner døren og sender oss ut med følgende replikk:

– Jeg kaller det for ønskedør. Man finner ønsker utenfor når man åpner.