Blogger om overgangsalderen
Det rammer alle kvinner. Hvorfor er det så tabu?
Lill velger åpenhet på bloggen.
For et år siden satt Lill Sele (46) i sofaen og deppet. Huset føltes tomt, barna var nesten ikke hjemme lenger. Hun følte seg tom selv også, for hvem var hun når hun ikke lenger først og fremst var mammen til noen?
Hvem var den virkelige Lill?
Pubertet i revers
Samtidig var hun på full fart inn i en baklengs versjon av puberteten. Snart ville mensen si takk for seg.
45-åringen satt ved pc-en og googlet overgangsplager. Var dette begynnelsen på slutten? Var livet hennes over, før hun hadde fått tid til å finne ut hvem hun virkelig var?
For livet kom i veien. Da hun vokste opp var hun "litt Lill", som hun sier, hun rakk aldri finne hele.
Misbruk i ung alder skakkjørte selvbildet hennes og førte til spiseforstyrrelser. Noe særlig utdannelse ble det heller ikke tid til, og så kom barna.
Visket seg selv ut
Lill viet nesten all sin tid til familien.
- Det ble en boble jeg kunne gjemme meg i.
Det ble så altfor enkelt å viske seg selv ut.
- I fjor gikk det plutselig opp for meg at nesten ingen kjente meg. Jeg følte et akutt behov for å bli sett.
Gradvis gikk det opp for henne at det var mange overganger hun måtte få grep på.
En livslyst hun hadde skjult under lag på lag av forpliktelser, mens hun hastet til og fra, våknet sakte til live.
Kake for mensen
- Kvinnene i min familie kommer tidlig i overgangsalderen. Da jeg fikk menstruasjonen, bakte mor kake og vi hadde fest. Det samme gjorde jeg for min datter.
Grubleriene om overgangsalderen og selvmedlidenheten var i ferd med å ta overhånd i sofaen på Klepp. Ikke var det skikkelige svar å få fra bekjente heller. Hun følte temaet var et tabu.
Lill husket at hun likte å skrive da hun var ung. Kanskje hun likte det fremdeles?
Dermed dukket ideen om en blogg opp. Muligens kunne skrivingen hjelpe henne til å sortere tanker og følelser. Bloggen skulle også være et røyksignal til verden der ute om at Lill fantes. Bloggen heter Bare en husmor.
Mer bevegelse
I fjor høst begynte hun. Omtrent samtidig måtte fastlegen snakke strengt til henne. Skulle hun få det bedre psykisk og fysisk, burde hun sitte mindre i sofaen.
- Jeg bestemte meg for å gå en halvtime hver dag i 30 dager. For å gjøre det hele litt mer forpliktende, skrev jeg om gå-prosjektet mitt på bloggen. Formen min i fjor høst var så elendig at de første dagene var jeg utslitt etter å ha gått i ti minutter, men jeg ga meg ikke, og økte gradvis lengden på turene. Etter en stund var jeg opp i en halvtime, og da var det ikke lenge før jeg kunne gå et par timer i strekk.
En opptur
- Effekten var fantastisk. Fysiske aktivitet viste seg å gjøre underverker både for kropp og humør, forteller hun.
- Psyken holdt på å ta kontroll på meg, nå er det jeg som har tatt kontroll på den. Kroppen min er i forandring, men jeg håper jeg gjennom bloggen og kontakt med andre, skal få styrke til å kunne eldes med verdighet, sier hun og smiler.
Gåturene er nå erstattet med treningstudio. Fem ganger i uken trener Lill der.
- Rett før jul i fjor var første gang jeg våget meg inn. Jeg var ganske nervøs, og lurte på hva folk ville synes om en gammel husmor som meg, så jeg gjemte meg i en krok, men ganske raskt ble jeg hektet. Nå er jeg blant de som tar skikkelig i, forteller hun fornøyd.
Med treningen har hun fått en helt annen ro i kroppen, humøret er langt bedre og hun sover godt om natten.
Hetetoktene er der fremdeles, men det har hun funnet en strategi for å løse.
- Det er derfor jeg går i korte ermer. Jeg er nesten alltid varm, mens barna mine går i ulltøy innendørs, sier hun leende.
Morsrollen
Å være mor er noe hun har lagt mye krefter i, og hun er stolt over hva hun har oppnådd.
- Barna mine klarer seg godt og er omtenksomme mennesker. Nå må jeg forberede meg på å gi slipp på dem. En del av meg ønsker å ha dem hjemme for alltid. Friheten jeg står foran er både skremmende og spennende. Enn så lenge er jeg der når de måtte trenge meg.
Bloggen hennes bærer preg av at hun har fått det bedre med seg selv.
- De første innleggene var nok ganske dystre, nå skriver jeg mer humoristisk, noe leserne liker. Jeg har fått flere tilbakemeldinger fra folk som kjenner seg igjen i det jeg skriver.
Planen hennes er å blogge seg gjennom overgangsalderen år for år.
- Jeg har ikke funnet et eneste blogg for folk på førti pluss om emnet. De fleste bloggerne på min alder er så sinte, krasse eller sexfikserte. Det ønsker ikke jeg å være, jeg ønsker å være ærlig og bringe litt humor inn i hverdagen.
En av asfaltgutta
Lill har vært alenemor i 14 år. De første årene var hun stort sett hjemme med barna, men det var knalltøft økonomisk. Etter en stund fikk hun seg jobb som asfaltlegger.
- Ingen trodde jeg som er så spe ville klare jobben, men jeg var tøff i trynet. Gutta ga klar beskjed om at jeg måtte gjøre jobben skikkelig, eller så var det på hodet ut. Jeg bet tennene sammen. Det første halve året gråt jeg både på veg til jobb og på vei hjem. Det verket i hele kroppen, minner hun.
- Omsider ble jeg sterk nok til at det ikke gjorde så vondt, og jeg ble en av gutta. Senere ble jeg oppgradert til valser. Jeg er stolt over å ha klart meg selv, og det ønsker jeg å gjøre fortsatt. Før tenkte jeg alltid jeg måtte finne en mann for at livet skulle være bra. Nå vil det å finne en mann bare være prikken over i-en. Jeg lever godt som singel.
Livet er ikke over
Sofaen er ikke lenger et sted hvor hun bare sitter og syns synd på seg selv. Nå brukes sofaen til skriving og konstruktiv undring. I stedet for å google elendighet, har hun skjønt at livet slett ikke er over selv om hun er 46 år.
- En kvinne på min alder kan fremdeles være flott og tiltrekkende, sier hun tilfreds.
- Jeg velger å tro jeg har mye godt i vente.
Denne saken ble første gang publisert 03/05 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.