BARN MED PSYKISKE PROBLEMER
Da datteren fikk angst, ble mamma mental trener
Maria var barnet som var redd det aller meste. Hun fryktet til og med andre barn.
– Innerst inne skjønte jeg at det var noe galt med Maria helt fra begynnelsen, men ingen satte ord på det.
Christine Otterstad (43) sitter sammen med datteren Maria (17) ved kjøkkenbordet hjemme på Nordstrand i Oslo. De holder begge et fast grep om kaffekoppene med oppmuntrende ord: ”Stå alltid oppreist inni deg.” ”Det du har er her og nå.” De smiler. Ingenting avslører at de på et tidspunkt i livet hatet hverandre så sterkt at begge ble alvorlig syke.
– Den største feilen var at jeg i den tyngste perioden glemte å være mamma. Jeg gikk inn i rollen som mentaltrener, mens jeg egentlig bare burde holdt rundt henne. Mamma Christine er hjerteskjærende åpen om familiens mørkeste tid. Maria nikker og husker godt de vonde følelsene.
– Jeg ba deg dra dit pepper’n gror, men ønsket at du ble værende. Det eneste jeg ville ha, var en klem.
Marias råd i vanskelige perioder
Det går over: Uansett hvor trist eller deppa du er, husk at det vil gå over! Ingen er triste hele livet. Det er kun snakk om en liten periode, så vil alt bli lysere og bedre.
Du er ikke alene: Ikke tro at du er alene når du føler deg trist, deprimert eller har en dårlig dag. Alle har tunge perioder i løpet av livet! Selv de mest vellykkede, de peneste, de rikeste og de kuleste har det vanskelig i perioder. De som påstår noe annet, lyver.
Latter og tårer: Klarer du å velge mellom å smile eller gråte, velg å smile. Gjør det for din egen del, blås i alle andre. Galgenhumor, ironi og latter gjennom tårene har reddet utrolig mange kjipe dager for min del.
Snakk med noen: Det finnes ikke et eneste menneske som har klart å gruble seg ut av en depresjon helt alene. Få tak i hjelp! Fortell andre hvordan du har det.
Du er bra nok: Det gjør deg ikke mindre vellykket om du har noen triste dager. Hvem har bestemt at vi skal være lykkelige hele tiden? Vi har godt av å føle litt på tristheten også, da blir det ekstra deilig å være glad. Det er ikke farlig å være lei seg, for en følelse kan aldri skade deg.
Et engstelig barn
Det er påsken 2004. Familien Otterstad tilbringer høytiden på hytta i Nesbyen.
Minstemann Marcus (2) og Maria (4) sitter sammen med mamma Christine og pappa Alf. Christines søster og barn er der også. Det er påskemorgen, og de maler på påskeegg. Stemningen er god, og både store og små er oppslukt av sine små kunstverk. Mormor, som har tuslet litt rundt på kjøkkenet, lister seg stille frem til bordet for å beundre barnebarnas kunstverk. Alle skvetter litt til med det samme. Men Maria mest. Fireåringen hyler hysterisk, og mamma Christine vet at dagen og trolig nettene som kommer vil være ødelagt.
Det er da de forløsende ordene blir sagt:
– Du vet at dette ikke er normalt, Christine?
– Ja, jeg vet det, svarer Christine, med gråten i halsen.
Påskemorgen slukker dårlig sorgen der og da, men samtidig innser Christine at hun må begynne å ta tak i problemene. Datteren, som er redd for det meste og som ser farer overalt, må få hjelp.
Frykter andre barn
God mental helse handler om å takle livets opp- og nedturer. Psykisk helse og fysisk helse henger sammen. Begge deler må tas vare på og trenes opp.
– Det er mye uvitenhet rundt psykisk helse. Det er ofte forbundet med svakhet og flink pike-jenter som gråter på rommet sitt. Mange tror det bare er å ta seg sammen. Uvitenhet er vår verste fiende, sier Christine.
I høst lanserte mor og datter boken Historien om Maria, om deres felles reise gjennom angst, depresjon, skam og forbudte følelser. Ærlighet er viktig, også når man sliter med å takle livet. For Maria sliter fra første stund. Som barn frykter hun andre barn. De er uforutsigbare og ukontrollerbare. Familieselskaper og vennebesøk utvikler seg til et mareritt. Skolestart blir en stor utfordring, og Christine bestemmer seg for å utdanne seg til mental trener i denne perioden. Hun ønsker innsikt i hvordan hun kan hjelpe datteren.
– Det viktigste var å begynne med meg selv. Jeg innså at jeg ikke kunne hjelpe noen hvis jeg ikke selv var i vater.
Dragkamp
Men til tross for økt kunnskap om psykisk helse og mental trening, blir Christine etter hvert veldig frustrert. Hun når ikke helt inn til datteren når hun begynner på ungdomsskolen. Det blir flere taler til datteren om hva hun bør gjøre enn gode samtaler. Hun glemmer å være en klemmende og lyttende mamma.
Christine er redd for at datteren skal falle helt utenfor og bruker til slutt tvang, det motsatte av det hun har lært. Hver dag drar hun Maria ut av sengen, plasserer henne i bilen, men får henne sjeldnere og sjeldnere inn på skolen. Turen hjem blir ekstra tung.
– Det ble en eneste lang kamp. Jeg presset henne inn i en depresjon. På det mørkeste er mamma Christine redd for datterens liv, selv om Maria selv beskriver at hun aldri tenkte alvorlig på akkurat det: ”Jeg ville aldri ta mitt eget liv, men jeg håpet verden var snill nok til å gjøre det for meg.”
Christine innser at de på dette tidspunktet ikke har vært åpne nok. Skolen og omgivelsene skjønner ikke alvoret. Det gjør hun heller ikke selv. Det fører til at også hun blir syk.
Nede for telling
– Jeg ble kjempesyk. Hjernen virket ikke, håret falt av, og jeg var tynn og skranglete på grunn av høyt stoffskifte, forteller Christine.
Som om ikke motbakkene i livet var bratte nok, meldte hun seg samtidig på Oslos bratteste, et løp med 22 prosents stigning opp mot Tryvannstårnet.
– Det var det samme som å be om struma. Jeg var ikke meg selv. Nå lå plutselig begge nede for telling, hjemme i hver sin seng. Samtidig fikk de følelsen av at omgivelsene glemte dem.
– Skolen etterlyste oss ikke, og alle de nære hadde nok med sine liv. Vi følte at vi ble glemt av alle. Hvorfor kan ingen hjelpe oss, tenkte jeg.
Hjelp ute- og innenfra
De har kjent på fortvilelse, men kan samtidig le av noen ting. Selvironi og humor har vært en måte å overleve på.
– Vi har vært igjennom mye rart. Vi har prøvd alt. Begge ler når de tenker tilbake på triggerpunktterapi, homeopati, kiropraktor, utredning på Ullevål og en psykolog som hadde dekorert kontoret sitt med blinkende lys.
– Vi har prøvd alt av hjelp utenfra, men man må starte innenfra, forklarer Maria.
Mamma og mental trener Christine er enig.
– Alt begynner med tanken, hva du velger å tenke og hvor du har fokuset ditt. Du må snakke deg opp og ta små skritt. Plukk ut én ting. Hvis du har kroppskomplekser, så skal du begynne å tenke fine ting om kroppen din. Det høres jo enkelt ut. Men er det bare å tenke seg frisk?
– Man skal ikke begynne å være sterk når man ligger nede. Det er en tid for alt. Jeg ville ikke sagt: ”Alt er opp til deg selv!” til Maria da hun var veldig syk.
Man må få hjelp til å få til små ting. Maria skrev lapper med ting hun skulle mestre. Samtidig ble hun sett av en lærer som tok de små skrittene sammen med henne.
Når noen sliter
De ønsker å fortelle andre at det finnes håp. Det kommer til å gå bra til slutt. Maria har fortsatt tunge tanker og er engstelig innimellom, det er en del av personligheten hennes. Men nå hjelper Christine og Maria andre, gjennom å holde foredrag for foreldre og lærere. De fleste kjenner noen som sliter. Et av rådene er ikke å være redd for å bry seg.
– Spør! Det er viktig at du bryr deg, det blir aldri for mye. Vis at du er der, lag en middag, send en hyggelig SMS. God kommunikasjon er viktig. Husk å samtale, ikke bare holde taler for den andre. Og gjør det på de gode dagene, sier Christine.