Leve med uhelbredelig kreft
Hun skal bare bli ferdig med cellegiftkurene, så blir alt sikkert bra
Men så ringer legen. Han ber henne ta med seg noen på dagens legetime.
Det er lysegrønn vår en lørdag i 2012, og Frida (nå 48), født Jofridur Anna Jonsdottir, er i hjemlandet Island hun elsker så høyt.
Minst én gang hvert år drar hun og familien til sagaøya. Denne gangen er sønnene Runar (nå 16), Hjalmar (nå 21), Jonas (nå 18), og ektemannen Rune (48) blitt igjen hjemme på Jessheim.
Frida sitter sammen med fire gode skolevenninner fra oppveksten og gjør seg klar til gjenforeningsklassefest. De gleder seg stort, prater, mimrer og ler. De har beholdt den gode kontakten gjennom alle disse årene. Denne helgen har de leid et eget hus de skal dele under feiringen. Vårens gjenopplivende farger spirer i den værbitte naturen. Alt er perfekt.
Frida har bare én bekymring denne kvelden, og den deler hun med venninnene mens de gjør seg klare.
Frykt og uro
Frida forteller at hun den siste tiden har merket seg at den ene brystvorten har sunket mer og mer innover, og hun er redd det er kreft. Venninnene lytter og forstår Fridas angst. De er alle enige om at hun ikke må tenke det verste, men gå og sjekke seg og tro det beste. Så går de på fest og gjenopplever skoledagene og alle som var en stor del av livet deres den gangen.
Når mandagen kommer, prøver Frida å få time til mammografi.
På Island får kvinner offentlig mammografi fra de er 40 år, i Norge er grensen 50. Denne dagen er timelisten fullbooket, og Frida får beskjed om å oppsøke legen sin når hun er tilbake i Norge.
Den kvelden googler Frida «innsunken brystvorte». Det første som kommer opp, er at dette er et klart symptom på brystkreft.
Frida får panikk. Hun er jo i sin beste alder, har en omsorgsfull mann hun fortsatt er glødende forelsket i, tre gutter hun elsker over alt på jord, og hun har nettopp sluttet som lærer og startet sin egen lille butikk med garn og brukskunst.
Livet er herlig! Hun vil ikke dø!
Hun holder seg fast i det hun og skolevenninnene tenkte før de dro på fest: «Det er mest sannsynlig helt ufarlig».
Noe er galt
Men uroen og frykten hun har fått kjenne på, er berettiget. Hjemme i Norge finner legene tre svulster i det ene brystet, samt i lymfer under armen.
Brystet blir operert bort, og hun blir satt på cellegiftkur. To måneder etter Islandsturen skal Frida til Akershus universitetssykehus (Ahus) for å ta cellegift for andre gang.
Hun tror at alt er bra, hun skal bare ta disse kurene først. Men en halvtime før hun skal dra, ringer sykehuset. «Du bør ta med deg følge i dag», sier de. Frida og Rune får en vond og stikkende anelse om at noe er fryktelig galt.
Ikke lenge etterpå står de på legekontoret hånd i hånd. Rune presser hånden til Frida så hardt at det gjør vondt mens legen kommer med dødsdommen: «Du har brystkreft med fjernspredning. Uhelbredelig kreft. Vi vet ikke hvor lenge vi kan holde deg i live.»
Tårene vil ikke slutte å renne. Pleierne spør om hun ikke heller vil dra hjem. Men hun er jo der, så hvorfor utsette det hun egentlig kom for, tenker Frida.
De får et rom alene til cellegiftbehandlingen, og mens giften sakte siver inn i årene hennes, sitter paret tause i de to stolene tett plassert sammen. Tårene renner fortsatt. Sakte. Dagslyset titter svakt inn på dem.
På sitt hårløse hode har Frida knyttet et skjerf i rosa og gult. Sterke farger, for kraft og glede. Og åpenhet. Frida vil vise – ikke skjule. På veggen midt imot dem henger et vakkert maleri av en av de gamle mesterne. Hun har ikke lagt merke til det før.
Cellegiften tar tre timer. Snart er det avslutning på en treningssamling i turnhallen hos minstegutten. Frida vil ikke avlyse det heller.
Hun har dessuten bakt en islandsk marengskake.
«Mamma kan aldri bli frisk»
Inne i treningshallen løper viltre og glade unger rundt. Frida vinker til yngstesønnen Runar (da 11), som lyser opp og vinker tilbake, før han fortsetter med treningen. Hun betrakter livet som fra utsiden. Som om det finnes en glassvegg mellom henne og alt som foregår i den store hallen – i livet.
«Dette får jeg ikke delta i lenger», tenker hun, og prøver å holde masken. Alle kan se at hun har grått. Ingen spør. Men alle vet at hun har kreft.
Denne kvelden ser de tre barna for første gang foreldrene sine gråte samtidig. De får vite at mamma aldri kan bli frisk av kreften.
– Hvor lenge kan du leve? spør den ene sønnen.
– Legene sier jeg kan ha mange gode år, svarer Frida, og vrir seg unna tidsperspektivet så godt hun kan.
Fem personer gråter i samme sofa i stuen den kvelden.
Et voldsomt sinne
Vinteren 2013 er Frida mye ute i garasjen. Her henger en tung, sort sandsekk som hun gyver løs på med boksehansker og høye spark. Hver morgen når huset er blitt stille igjen, tar hun på seg den fine dunjakken Rune nylig kjøpte til henne, og går ut i garasjen. Hun har sluttet å kjøpe klær selv. Tenker det er bortkastet. Iført den røde jakken med stor pelskrage og noe gammelt treningstøy slår hun så hardt hun bare kan. Igjen og igjen. Til svetten siler, selv om det er minusgrader rundt henne.
Hun er så sint! Ikke bitter. Men voldsomt sint! Det føles godt å få ut noe av det gjennom slagene. Det føles godt å hyle høyt også.
Men hun får så vondt i halsen av det at hun må slutte. Frida aner ikke hvordan hun skal takle å leve med at hun skal dø fra dem hun elsker. Hun er bunnløst fortvilet og rådløs.
Det føles ikke så lett å slippe Rune helt inn heller. Hun har nok med seg selv, og er ofte irritabel med kort lunte.
I regi av Brystkreftforeningen går Frida på et kurs som holdes for personer som lever med metastatisk brystkreft.
Frida legger ekstra godt merke til en av kvinnene, som har levd lenge med samme type uhelbredelige kreft. Kvinnen snakker så positivt om å leve her og nå, og å gjøre det beste ut av alt. Frida blir bare enda mer sint, og provosert.
Hun føler at den andre kvinnen bagatelliserer alvoret og hennes sykdom. Hun går hjem til garasjen og blir der lenge.
Saken fortsetter under bildet.
Åpne om det vondeste
Det er først når både hun og mannen går på kurset «Når tidsperspektivet er kort», på Montebellosenteret, at ting snur. Her møter de andre par i samme situasjon, og får spørsmål de må tenke igjennom og svare på. Frida forstår at hun har et valg. Hun kan velge å være lykkelig, her og nå.
Hun velger å gjøre det beste ut av livet gjennom å ta gode, positive valg innen kosthold, trening, prioriteringer, mentalitet og holdning. Alle andre valg er tatt fra henne. Gjennom samtalene på kurset lærer de å være åpne også om det vondeste.
Hun slipper Rune inn. Å la være er ikke å skåne, slik hun trodde, men heller å skape mer angst og avstand. Rune har skuldre til å støtte og bære. Fra den dagen snakker de om ALT, og Frida får en ro.
Nå er hun blitt den positive kvinnen hun en gang forbannet. Og hun har ikke lenger behov for å slå eller skrike i garasjen.
Med på familiebildet
August 2016: Yttergangen i familiens lyse hus med epletrær og solbærbusker foran er overstrødd med sko sønnene har sparket av seg. Sekker og andre ting har de også sluppet rett ned på gulvet. Frida elsker det!
Hun elsker å rydde opp etter sønnene fordi det betyr at de har det bra, alt er som «vanlig». Hun blir ikke spesialbehandlet.
For Frida er det viktig at ikke familien også blir «syk». Hun vil at alt skal være så vanlig som mulig. Det er i det vanlige hverdagslivet hun finner den største lykken. Den hun nekter dødsdommen å ta fra henne.
Hun er ufør, men tenker at hennes jobb er å holde seg i live så lenge som mulig. Av og til tar hun toget til Oslo og treffer Rune rett etter jobben hans. Da går de på kino eller teater og spiser middag ute. Hun vet hva som gjør henne lykkelig: Å være i hverdagene sammen med familien. Ingenting annet.
Saken fortsetter under bildet.
Aldri noe uoppgjort
– Jeg lever livet saktere nå. Og har aldri noe uoppgjort. Det skulle jeg ønske andre også kunne forstå er viktig, uten å være dødssyk ... Og jeg prioriterer annerledes. Kun familie, litt venner og de nære ting. Jeg er også blitt mer opptatt av å skape og ta vare på minner. Det er blitt mange fotobøker siden jeg ble syk! Nylig var vi også hos fotografen for første gang siden bryllupet i 1993. Der tok vi familiebilde, sier Frida glad.
Det fyller en hel vegg, og det ønsker velkommen når man kommer inn i huset deres.
– Jeg skulle være med på det bildet. Det ble veldig viktig for meg, sier hun.
Frida forteller at det er lett å legge seg ned og synes synd på seg selv, men at man heldigvis forstår at det ikke hjelper, verken en selv eller familien.
– Jeg skulle ønske jeg ikke visste at jeg har uhelbredelig kreft med begrensede leveutsikter, det hadde vært bedre. Men dette er verre for mannen og barna mine enn det er for meg. Jeg blir jo bare borte. De skal leve videre. Noen ganger sier Rune at han ikke tror han kommer til å klare livet uten meg. Men det vet jeg han gjør.
Redd på kontroll
Barna er ferdig oppdratt, den jobben har vi gjort allerede. De er blitt selvstendige, hjelpsomme og snille gutter, sier hun stolt.
Hver tredje måned går hun til kontroll. Da er hun bestandig redd. Er hun blitt immun mot de hormondempende pillene som holder kreften i sjakk, og må finne ny medisin, eller virker de fortsatt?
Selv om hun har spredning til både lever, lunger og skjelett, har ikke Frida mye vondt.
Det som merkes mest, er at kroppen er stiv som hos en 80- åring. Pillene har satt henne i overgangsalderen.
– Det er utrolig at jeg sitter her nå og sier: «Jeg er syk, jeg skal dø, men jeg har det helt fint!» Når folk klager over små plager og bagateller, må jeg nesten le. Jeg hadde byttet med dem på dagen! sier Frida.
Blir ikke gamle sammen
Rune og Frida hadde aldri tenkt på at de ikke skulle få oppleve å bli gamle sammen. Det er en stor sorg.
– Som ektemann og pårørende, føler man seg veldig hjelpeløs. Når man har sjekket alle muligheter for om ting kan fikses, og det ikke kan det, da er det ikke lett å bære smilet. Men det er det eneste valget som fører noe positivt med seg, sier Rune.
– Å være positiv gir best livskvalitet for både meg og Rune og sønnene våre. Å velge noe annet er bortkastet og fryktelig dumt. Men selvsagt har jeg dager jeg er helt nede og bare vil ligge i sengen og gråte. Da gjør jeg det, og vet det kommer til å gå over. Når Rune ringer fra jobben, hører han stemmen min og sier «det er en av de dagene ...». De er her, de også.
Men alle de andre dagene, da skal vi leve og nyte livet sammen, sier Frida, som henter mye ro og styrke ute i naturen.
Hver dag er de blitt bevisst på å si og vise at de er glad i hverandre.
De tør ikke planlegge noe mer enn fire–fem måneder frem. Før jul skal de og den yngste sønnen til Amsterdam, og Rune og Frida på kjærestetur til Wien. Impulskjøp på nett, på jakt etter gode opplevelser sammen. Minner.
– Vi tenker aldri mer at «det må vi gjøre en gang». Vi gjør det NÅ, sier de.
Denne saken ble første gang publisert 28/12 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.