Det er ventetiden som er verst. Tre uker tar det før Hege får resultatet av prøvene

Solen skinner over By gård, og det er sommeravslutning på barneskolen til Linnea. Mamma Hege Hoås og resten av familien gjør seg klare for dagen. I huset bor også samboer Ove-Rune Rolfseng, Linneas lillesøster Cornelia og halvsøstrene Malin og Ida. Ove-Runes datter Emilie bor ikke hjemme lenger, men er ofte på besøk. Familien skal snart reise på ferie, og alle bekymringer er ute av tankene.

Det er denne morgenen Hege oppdager en liten kul i det venstre brystet. En kul som ikke skal være der, og som ikke har vært der før. Men dette er ikke noe hun vil tenke på nå. Den er jo så liten, kanskje den kommer til å forsvinne igjen?

Hege drar på sommeravslutning. Hun koser seg med familien og prøver så godt hun kan å fortrenge uroen som har sneket seg inn i bevisstheten. Men innerst inne kjenner hun at noe ikke stemmer. Så merker hun noe som hun ikke kan ignorere. I speilet ser hun at brystet har endret utseende. Det har fått et lite inntrykk på undersiden. Hege bestiller straks legetime, og blir henvist til ultralydundersøkelse.

I brystet til Hege finner legene noe de tror er en liten svulst. En nålebiopsi blir tatt. Det er ventetiden som er verst. Tre uker tar det før Hege får resultatet av prøvene. I mellomtiden reiser familien på sydenferie til Kreta. Hege gjør sitt beste for å slappe av og være til stede med familien, selv om uroen spøker i bakhodet. Bare samboeren Ove-Rune vet om Heges bekymring.

Mammas syke pupp

Hege er tilbake fra ferie og på jobb i klesbutikken hvor hun jobber når hun får beskjeden. Det er ettermiddag, og hun er i ferd med å stenge og dra hjem til familiemiddag og fritidsaktiviteter.

Da ringer telefonen. Det er sykehuset. De har funnet en liten kreftsvulst i det venstre brystet hennes. Hun skal opereres om to uker. Og først da vil hun få vite mer om hvor stor svulsten er. Og om det er spredning.

Hege blir umiddelbart redd. Det kommer mange tanker. Bare ordet kreft er skremmende. Men hun er aldri i tvil om at hun vil være åpen mot barna. Før hun drar hjem til dem og gir dem den tøffe beskjeden, drar hun likevel en tur innom mamma og pappa.

– Der brøt jeg sammen og gråt. Jeg fikk roet meg ned litt før jeg dro hjem til familien. Foreldrene mine har vært uvurderlig for meg i denne perioden, en stor støtte, forteller Hege.

Vel hjemme hos familien har Hege gjenvunnet fatningen. Hun har bestemt seg for at dette skal gå bra. Hege og Ove-Rune ber jentene komme og sette seg litt, de har noe å fortelle. Mamma har en syk pupp som må opereres, får de vite. Det er ikke farlig, og det kommer til å gå bra. Mamma skal bli frisk igjen.

– Det var de to eldste som ble mest bekymret. De vet jo mer om hvor farlig kreft kan være. Så dem har jeg snakket mye med. Mens jeg var syk og sengeliggende av cellegiften, hadde vi lange samtaler mens de lå sammen med meg i sengen. Det var en helt egen nærhet som jeg ikke hadde villet være foruten i ettertid. Vi har kommet nærmere hverandre som familie i denne tiden.

Et nytt sjokk

Hege blir operert. Hun er innstilt på å se fremover, å gå i gang med cellegiftbehandling og komme tilbake til den normale hverdagen. Legene tror det er en liten og grei svulst de har fjernet. Derfor er sjokket stort når sykehuset ringer igjen to uker etter operasjonen.

Hege skal bare på helsestasjonen og bytte bandasje når telefonen kommer. Svulsten er dobbelt så stor som antatt. De må fjerne hele brystet, er beskjeden. Hege faller sammen. De mørke tankene kommer snikende. Nå tenker hun de verste tankene, de tyngste man kan tenke. Hva om det ikke går bra? Hva om jeg ikke får leve og se barna mine vokse opp?

– En stund var verden bare mørke. Jeg hadde sagt til jentene at nå skal mamma bli frisk igjen. I stedet skulle de måtte se på at jeg måtte gjennom enda en operasjon. Det var tungt. Men når det stormer som verst, oppdager du at du har en styrke i deg du ikke trodde du hadde. Og når jeg fikk hentet frem denne styrken, klarte jeg å få motet tilbake. Det var ikke noe annet alternativ: Jeg måtte tro på at jeg skulle bli frisk igjen.

Etter to nye uker drar Hege tilbake på sykehuset for å fjerne hele det venstre brystet. Så kommer en ny ventetid. Har det gått bra? Er det spredning?

Denne gangen har operasjonen heldigvis vært vellykket. Det er ikke tegn til spredning, og hele kreftsvulsten er fjernet. Det er en stor lettelse. Endelig kan Hege begynne å se fremover igjen, og konsentrere seg om å bli helt frisk.

Barna ga pågangsmot

Midt oppi alt det vanskelige er det barna som holder Hege oppe. Det er de som gir hverdagen mening. Det er dem hun gleder seg til å komme hjem til etter operasjonene, og dem det er lettest å være positiv sammen med.

– Det er jo dem jeg lever for. Med små barn må du være til stede i øyeblikket sammen med dem, og det er ikke plass til bekymringer for fremtiden. Den spontane gleden og kjærligheten fra barna har gjort at jeg har klart å holde motet oppe selv på de tunge dagene, sier Hege.

Hun bestemmer seg tidlig for å ta barna med på cellegiftbehandlingen. Også sykehuset anbefaler dette. I barnebøkene de har på sykehuset, er det bilder av mammaer som mister håret. Likevel er det tøft for Cornelia, som er minst, når håret til mamma forsvinner i store dotter, og hun blir skallet og ikke helt ligner på seg selv. Cornelia blir redd og sint. Det er hennes reaksjon, som Hege forstår at hun må akseptere.

– Det har vært viktig for oss å si til jentene at det også er lov å være både sint og lei seg. Det er lov å gråte, det er lov å skrike innimellom.

Hjemme snakker de om alt. Men ikke hver dag. Det er viktig å beholde den normale hverdagen selv om mamma er syk. Det eneste de ikke snakker om, er at mamma kan dø.

– Slik tenkte jeg ikke. Vi snakket bare om at det skulle gå bra, og at jeg kom til å bli frisk, sier Hege.

Det har gått ett år siden kulen ble oppdaget. Små barneføtter løper ivrig over gulvet i det staselige hovedhuset hjemme hos Hege og familien. Denne dagen byr til innekos, og yngstejenta Cornelia kommer med barnebøker som hun vil at mamma skal lese. Mamma Hege iler ivrig til. De fine bildebøkene fikk familien da mamma var syk. De handler om hva som skjer når en i familien får kreft.

Malin og Ida er på skole og jobb i dag. Men Cornelia og Linnea har tatt fri fra skolen fordi Norsk Ukeblad skal komme, de har pyntet seg og er tydelig spente på hva vi skal finne på. Men nå er det lesestund, og Hege setter seg godt til rette mellom jentene sine. Det er slike små stunder hun setter ekstra pris på i hverdagen. Hun vet at hun ikke kan ta dem for gitt.

Hun tror hennes egen innstilling til sykdommen har hatt mye å si for hvordan jentene har opplevd det. Det viktigste er å være positiv.

– Jeg har vært rolig hele veien, og formidlet til dem at det skal gå bra. Da er de også blitt roligere. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å ta dem med på cellegiftbehandlingen. Da fikk de se at sykehuset ikke er noe skummelt, at det er der for at vi skal bli friske. Og at det var cellegiften som var årsaken til at jeg ble dårlig og mistet håret. Da kunne de bedre forstå hva som skjedde.

Nå går både Cornelia og Linnea på et såkalt treffpunkt, hver tredje uke treffer de andre barn som har noen i familien som har eller har hatt kreft. Her kan de snakke om ting hvis de har behov for det. Men mest er det aktiviteter og hyggelig samvær. Det er godt for dem begge, forteller Hege.

Sterkere sammen

De vanskelige tankene kommer etterpå. Det er mange følelser som skal bearbeides.

Du rekker ikke å tenke så mye når du står midt oppi det. Da skjer det så mye. Men det er jo en del av kroppen min som mangler, sier Hege.

Sinnet har kommet i etterkant. Det er en normal reaksjon.

– Av og til må jeg bare få sinnet ut, det gjelder å akseptere at det er der. Det er naturlig å synes at det er urettferdig, hvorfor skulle det ramme akkurat meg? Men når jeg har fått det ut, kan jeg gå videre.

Til høsten kan hun begynne å tenke på rekonstruerende behandling. Da vil Hege få et nytt bryst gjenoppbygd av eget hudvev. Men først må hun komme seg igjen etter cellegiftbehandlingen.

– Jeg ville jo gjerne ha gått i bikini i sommer. Men det er jo en liten pris å betale for å få beholde livet, så det er jo ingen tvil om at jeg tross alt er veldig heldig, smiler Hege.

Hun kan ikke få rost familien nok. Samboeren Ove-Rune har vært klippen i livet hennes. Og mamma og pappa, der hun har kunnet gråte når hun har trengt det. Svigermor, som også har vært rammet av brystkreft, har hun hatt mange gode samtaler med.

Hege er fortsatt sykmeldt, men gleder seg til å komme tilbake til jobb igjen. For øyeblikket går hun på hormonbehandling. Nå ser hun mest frem til sommerens sydentur.

– Det går raskt fremover nå, og jeg gleder meg til å nyte sommerferien sammen med familien. Vi er blitt sterkere sammen gjennom denne tiden. Både familie og venner har stilt opp for oss på en imponerende måte, og jeg er veldig takknemlig. Spesielt foreldrene våre har vært til uvurderlig hjelp og støtte, sier Hege.

Nå fylles dagene med positive aktiviteter som gir henne overskudd. Blant annet går hun mye tur. Da er ofte eldstedatteren Ida god turkamerat.

Cellegift i regnbuens farger

Når jeg spør Linnea og Cornelia om hvordan det var da mamma var syk, og hvordan det var å være med på sykehuset, blir de begge ivrige. Cornelia løper og henter de fine bildebøkene som de fikk fra sykehuset. Det er tydelig at de har vært lest mange ganger. Cornelia forteller ivrig om personene i bøkene. Spesielt morsomt er det med Chemomannen Kasper, en tøyfigur som de har på sykehuset, og som Cornelia har vært så heldig å få holde.

– Han er en bamse som også er i en bok! Jeg fikk bære ham rundt, smiler hun stolt.

Begge synes de det var spennende å være med og se når mamma fikk cellegift.

– Cellegiften finnes i alle regnbuens farger, forteller Linnea fascinert.

– Det var rart når mamma mistet håret, men det var moro å prøve parykken hennes!

Jentene ler når de tenker på parykken som alle fikk prøve, men som mamma bare har brukt et par ganger. Humor har vært viktig for familien i sykdomsperioden.

– Vi har fått en større trygghet som familie i denne tiden, det er blitt mer åpenhet mellom oss, og vi setter mer pris på de små tingene i hverdagen. Det er viktig å ikke utsette noe, for du vet ikke hva som skjer i morgen, sier Hege og gir jentene sine en god, lang klem.