Foret med feil på skolen

Både på skolen, i lærebøker og generelt finnes flust med seiglivede myter. Visste du for eksempel at Napoleon slett ikke var så liten? Og hva med alle marihøner? Vi har alltid trodd at antall prikker samsvarte med insektets alder. Feil, feil, feil, viser det seg. Napoleon var fem centimeter høyere enn den gjennomsnittlige franskmann i sin tid. Og prikkene på marihøner varierer mellom arter. Men det med at klorvann skifter farge hvis du tisser i offentlige badebassenger, det stemmer vel? Hæ - er det ren jug?!

Noen myter kan overraske selv de mest lærde. Her tar en biolog, en solforsker og en religionsviter livet av seiglivede myter innen sitt fagfelt:

BIOLOGI

Myte 1: "Tungerulling er en ren genetisk egenskap."

- Fra biologilærebøkene har vi lært at det å rulle tunge er en genetisk egenskap. Hvis du kan rulle tunga sammen til et rør har du denne egenskapen og hvis du ikke kan, så vil du heller aldri lære det. Tungerulling styres av to gener og egenskapen er dominant. Foreldre som ikke kan rulle tunge kan ikke få barn som ruller. Dette trodde vi og dette har vi lært, men allerede I 1952 viste Philip Matlock at av 33 par eneggede tvillinger var det 7 par der den ene kunne rulle og den andre ikke. Dette viste tydelig at tungerulling handlet om mer enn genetikk. Og det er utrolig at dette står i lærebøkene i dag som absolutt.

Myte 2: "Meitemarken blir til to levende meitemarker når den deles."

- Det hadde vært fint, men det er ikke sant. I den fremre delen av meitemarken er det både munn og fem hjerter og mange sanseceller som den trenger.  Når meitemarken blir delt i to vil begge ender sprelle, men bare framdelen kan overleve og der kan det  vokse ut en ny ende. Den bakre delenden vil dø. Sjøstjerner, derimot, kan bli to nye individer hvis den deles i to. Utfra bare én arm av sjøstjerna kan det vokse ut en ny, så sant den inneholder en del av den sentrale disken i midten.

Myte 3: "Det er en missing link."

- En myte er at i evolusjonsteorien  finnes det en missing link. Det gjør faktisk ikke det. Men denne oppfatning oppsto da Darwin hadde hadde lansert sin evolusjonsteori . På den tiden etterlyste kritikerne mellomformene. De artene som hadde ført til de artene vi har vi har i dag og kanskje spesielt de artene som har ført til mennesket, og som viser at vi har felles stamform med aper. Etter Darwins tid har vi funnet beviser på dette. Fossilene viser gang på  gang at det er har skjedd en utvikling og at det har vært arter på jorda som er forfedrene til de livsformene vi har i dag. Det er derfor underlig at evolusjonskritikere fremdeles etterlyser èn missing link.

Torborg Galteland, Norsk Biologforening

Andre myter som står for fall:

Verdensrommet

Myte 1: "Sola er gul."

- De fleste barn tegner sola som gul - men den er heller gulhvit. Egentlig er den helt hvit sett fra verdensrommet. Det skyldes at overflatetemperaturen der det meste av lyset kommer fra er cirka 5.500 grader, og gass som gløder med denne temperaturen ser hvit ut. Den litt gulaktige fargen vi ser fra bakken skyldes lysets vandring gjennom atmosfæren. Luften i atmosfæren filtrerer vekk noe av fargene i spekteret - særlig blått. Da får vi en litt gulere farge.

Myte 2: "Sorte hull - mange tror at det er hull i universet."

- Sorte hull er egentlig en veldig stor stjerne som endt sitt liv og har kollapset slik at veldig mye masse samles i et veldig lite volum. Da blir det så kraftig gravitasjon på stjerna at selv lys ikke slipper ut. Og de kan påvirke andre legemer gjennom gravitasjon.

Myte 3: "Månen er større når den er er nær horisonten enn når den står høyt på himmelen."

- Dette er et rent synsbedrag. Det er riktig at lufta i atmosfæren kan få månen (og sola) til å se flattrykt ut når den står nær horisonten. Men den er ikke større. Det er hjernen din som lures til å tro at den er større siden du vet at horisonten er langt unna i forhold til ting som er rett over hodet ditt. Du kan teste dette med en mynt som holdes foran månen når den er høyt på himmelen og lavt ved horisonten.

Pål Brekke, solforsker og seniorrådgiver for romforskningskoordinering ved Norsk Romsenter.

Andre myter som står for fall:

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Religion

Myte 1: «Buddhismen har ingen guder.»

- Det er på sett og vis riktig at buddhistisk lære ikke fokuserer på tilbedelse av én eller flere guder. Men i buddhistiske skrifter vil du finne mange beskrivelser av overmenneskelige vesener som deler mange fellestrekk med det som i vesten har blitt kalt guder, ånder eller engler. Buddhismen er heller ikke én religion, og du finner i flere buddhistiske rettninger eksempler på tilbedelse, offer og hengivenhet til buddhaer (ja, det er flere av dem) hvor de tillegges overmenneskelige krefter. Når det er sagt, ikke alle forskere er enige i at det er riktig å kalle dem «guder» for det. 

Myte 2: «Jesubarnet ble besøkt av tre vise menn og/eller konger.»

- I Matteus-evangeliet 2:1–12 står det at "noen vismenn fra Østen" kom til Jerusalem for å finne «jødenes konge». I den norske bibeloversettelsen er vismenn en oversettelse fra det latinske "magus" og det greske "magos". Ganske riktig er dette det samme ordet som i dag har blitt til "magiker". I bibelsk tid ble "magos" brukt om zoroastriske prester, som blant annet drev med astrologi. Zoroastrismen er forsåvidt en gammel persisk religion som praktiseres enda. Forestillingen om at de var tre har nok delvis opphav i de tre gavene. Dette er et eksempel på at kristne forestillinger ikke alltid korresponderer direkte med det som står i bibelen.

Myte 3: «Vitenskap tar over for religion.»

- Det er ingen automatikk i at vitenskapelige forklaringer eller praksiser utkonkurrerer religiøse. Forestillingen om at et vitenskapelig verdensbilde vil ta over er en mye som vi har hatt ihvertfall siden opplysningstiden. Mange forskere vil kunne betegnes som religiøse. Det er imidlertid ingen tvil om at vitenskap påvirker religion på visse måter. I nyreligiøse bevegelser ser vi for eksempel at mange har begynt å bruke ord og titler som vi vanligvis forbinder med vitenskap og akademia. På den andre siden ser vi at også religion kan inspirere vitenskap. Mindfullness er direkte inspirert fra en buddhistisk meditasjonspraksis (anapanasati), og har i dag blitt et populært forskningsområde.

Knut Melvær, stipendiat i religionsvitenskap, Universitet i Bergen.