Fange i Ravensbrück
Han var den eneste Magnhild kunne fortelle om fangeleierens grusomheter
Hun var bare 19 år da hun ble sendt til Ravensbrück.
Marerittet begynte med en død tiur. Skutt.
Den la litt avsides. Om lag to kilometer fra riksveien og opp i skogen, like ved gården i Valer i Østfold, der Magnhild bodde sammen med faren og sine tre brødre.
Det var den våren hun hadde fylt 19. Hun hadde vært husmoren på garden og tatt seg av både dyr, jord, far og søsken, siden moren døde da Magnhild var bare 13. Seks søsken hadde de vært, etter at to brødre døde.
Nå hadde de fleste flyttet hjemmefra og fått seg jobb, etter å ha gått på skole. Men ikke Magnhild.
Hun gikk rett inn i morsrollen etter syv års skole. Og trivdes med det. Med naturen, familien og dyra. Det var naturlig for henne å bli den omsorgspersonen som tok seg av andre.
Men en vakker vårdag i mars 1943 var hun på feil sted til feil tid.
Da tyskerne kom
Tyskerne fant den skutte tiuren - og satte kursen rett mot gården.
Ravensbrück
Konsentrasjonsleir for kvinner under Den annen verdenskrig.
Den ligger 9 mil nord for Berlin ved landsbyen Ravensbrück.
Byggingen av leiren startet i november 1938 på ordre fra SS-sjef Heinrich Himmler.
Leiren åpnet i mai 1939. Våren 1941 ble en mindre leir for menn etablert ved siden av hovedleiren.
I løpet av arene 1939.1945 var over 130 000 kvinner og 20 000 menn innom leiren, av dem var 103 norske fanger.
5800 kvinner ble gasset i hjel i leiren.
Andre fanger ble ofre for medisinske eksperimenter, sykdom, sult og henrettelser.
Bare 40 000 overlevde.
Magnhilds far hadde ikke noen våpen, og forsøkte fortvilet å forklare dette til de tyske soldatene. De hadde to leieboere på gården, som de etter den døde tiuren ble funnet, aldri mer så igjen.
Om natten kom tyskerne tilbake sammen med Moss politi.
- De stormet inn og skrek til oss: "Hvor er de mennene? Hvor er de!?"
- Da de ikke fant hverken våpen eller leieboerne, tok de med oss tre som var hjemme - min bror, min far og meg, forteller Magnhild hjemme i stuen sin i Råde.
Hun er nettopp fylt 91, det er vår, og tankene går tilbake til den dramatiske tiden.
Magnhilds bror ble løslatt dagen etter. Hun selv og faren ble sendt til fengselet i Fredrikstad.
Magnhild var vettskremt og livredd. Hun gråt hele tiden under de lange forhørene. Hun fikk ikke snakke med hverken faren eller andre.
Etter to måneder ble de overflyttet til Grini.
Sterkt samhold
- Det var åpen avdeling i kvinnefengselets hovedhus. Det var bra der. Nesten hyggelig. Det var noen å snakke med, og vi vasket klær på gammelt vis. Vi kom dit 12. mai. Far ble sluppet fri 12. juli. Da ble jeg lettet, forteller hun videre.
En stund senere fikk hun beskjed om at hun skulle på transport sammen med 25 andre kvinner. Ingen snakket om det, men alle var redde.
Magnhild hadde ikke flere klær, men torde ikke si det. Kvinnene forsto, og samlet inn klær til henne av det lille som var.
19-åringen hadde hull i to tenner. De ble trukket før hun på dagtid 6. oktober ble hentet av to grønne busser fra Oslo politikammer. I forgården til Møllergaten 19 satt 26 kvinner frem til det ble mørkt. Sa ble de kjørt ned til båten som fraktet dem videre til Århus.
- Vi ble stuet sammen med mange under dekk, med kun en bøtte til å gjøre fra seg i. Jeg husker vi fikk gå opp på dekk om natten - og at det var et nydelig måneskinn. Men jeg var så sjøsyk at jeg bare la og holdt meg fast i et tau. Via Kiel kom vi med tog og lastebil til slutt frem til fangeleiren Ravensbrück. På den tiden hadde jeg sluttet å gråte og var for det meste apatisk, sier Magnhild.
Helvete på jord
Det første SS-soldatene gjorde ved ankomst, var å ta fra dem det lille de hadde pakket med seg.
Først var de mellom 300 og 400 kvinner stuet sammen på hver brakke. Men det tok ikke lang tid før de var 800 i Maghilds blokk 7.
Lopper, lus og bakterier florerte. Vannet var infisert. De klødde seg til blods i de trange sengene om natten. De var så mange at det nesten var håpløst å rette ut kroppen.
Hver brakke hadde sine kvinnelige ledere, flaggermusene kalte de dem, på grunn av de sorte kappene. Alarmen ulte hver morgen klokken 04.30.
Så var det oppstilling, appell og telling mens harde ord og sorte "vinger" blåste rundt de svake og tynnkledde. En kopp kaffe, en skål kålsuppe og en brødbit var døgnrasjonen de fikk.
I leiren kjentes lukten fra krematoriet daglig. Magnhild så stabler av lik. Som vedstabler. Fem og fem i høyden.
De fikk utlevert en stripete sort og lysegrå fangedraktkjole, en serk, en truse i et stivt stoff og et par tresko. De måtte gå i de samme klærne i fire måneder om gangen.
En gang i uken skyldte de opp trusene i kaldt vann.
Det var ikke noe tørkeplass, så de holdt dem mellom seg inne på brakka om kvelden, og ristet i dem for at de i alle fall skulle tørke litt for de tok dem på kroppen.
Sang sa stille de kunne
Cirka 110 norske kvinner var fanger i leiren. Magnhild og en jente til var de yngste. Hun fikk tilbud om å prostituere seg, men avslo. Isteden fikk hun jobb som sandskuffer, som var en tøff fysisk jobb.
Uten noe på hender eller hode, i tynne kjoler og tresko, jobbet de året rundt i all slags vær.
Hun husker godt når de begynte å få pakker fra Røde Kors. Det som ikke vaktene selv tok, delte de søsterlig. En pakke Korni, en fyrstikkeske med smør, eller en skje med syltetøy og sukkerbiter.
Mye sparte de i små poser de gjemte. Mat på veien hjem skulle det være, den dagen de klarte å komme seg ut. Hvordan de skulle komme seg hjem, snakket de mye om. Og om været. Aldri om hvordan de hadde det, hva de opplevde, følte og var redde for.
Om kveldene hadde de av og til "hyggestunder" i alt det uhyggelige, mens de satt stuet i køyene sine. Da fortalte de hverandre historier.
Noen fortalte om Frankrike, andre om en tur til Russland. En var flink til å fortelle om Sigrid Undset. Og så sang de sammen. Da var ikke Magnhild så sjenert lenger, for hun elsket å synge - særlig å jodle! Det hadde hun alltid gjort for kuene hjemme på garden når hun melket dem. Så hun jodlet til de andres latter og glede."Seterjenten" gikk alltid igjen. De sang norske sanger de husket fra skolen. De sang stille. Et massivt, men dempet kor, tett i tett i den nesten mørklagte brakke 7. Flaggermusene og SS-soldatene måtte ikke høre dem.
Nr. 24141 for alltid
Som en av 40 000 overlevende ble Magnhild reddet ut 7. april 1945 med svenske Røde Kors og deres hvite busser.
På den siste togstrekningen hjem ble det sunget og spilt hornmusikk hele veien. Da hun gikk av på Moss stasjon, sto faren med lastebilen pyntet med flagg og løv og ventet på henne. De kastet seg om halsen på hverandre og gråt.
Hjemme på garden var det stelt i stand fest med hele familien.
- Selv om de ikke tatoverte inn fangenummeret mitt, 24141, på kroppen, ble jeg merket for alltid. Det var ikke lett å vende tilbake til en vanlig verden. Jeg ble fort trist på velkomstfesten. Ingen spurte meg om noe. Det var som om det aldri hadde skjedd. Ingen har spurt siden heller.
Det ble til at Magnhild ofte dro til Oslo for å treffe dem hun ble kjent med i leiren.
- Vi snakket ikke om det vi hadde opplevd vi heller, men jeg følte en trygghet og et fellesskap med dem, forteller Magnhild, som i 1947 giftet seg med sin første og eneste kjæreste, Edgar Brathen.
De traff hverandre på metallfabrikken hvor de begge jobbet. Edgar var en så god lytter og kjæreste at Magnhild klarte å åpne seg for ham.
- Han er den eneste jeg har klart å dele de vonde opplevelsene fra leiren med. Selv om jeg jo skånet ham for det verste ..., forteller hun.
Edgar døde for seks ar siden, men sammen har de tre barn, seks barnebarn og 16 oldebarn.
Tidsvitne
Magnhild har vært tilbake i leiren over 100 ganger, som tidsvitne og foredragsholder sammen med Aktive Fredsreiser.
Den første gangen var sammen med fangeforeningen i 1989.
- Det var spesielt å komme tilbake første gangen. Jeg kjente det fysisk i kroppen. Vi var ganske mange, og hadde mimretime på cella. Hvert land hadde jo sin celle.
Vi sto der og holdt rundt hverandre og gråt. Men vi snakket aldri sammen om hva vi opplevde.
Vi snakket om alt mulig annet. Sånn har det bestandig vært. Hver gang jeg er med på en tur, kjenner jeg det på samme måte når vi kommer til siste dagen, og Ravensbrück skal besøkes. Hele kroppen blir så tung. Både fysisk og psykisk. Magen skjelver, og jeg vil bare gråte, sier hun stille.
Hun tror det var hennes lyse sinn som reddet henne. Det gjorde at selv om hun mistet alt annet, mistet hun aldri håpet.
- Det er stor kraft i en sang, og kanskje særlig når man jodler - for da kommer smilet! Smilet som var så tungt å bære i Ravensbrück, men som betydde desto mer for å klare holde ut. Når jeg tenker på det nå, alle vi kvinnene tett i tett på brakka, med sang og fortellinger, smil og omsorg, gir det den perfekte motvekt til nazistenes grusomheter, sier Magnhild ettertenksomt.
Kilde: Samtale med Magnhild Brathen og fra boken "Eplekarten i Ravensbruck" av Oddvar Schjolberg.
Denne saken ble første gang publisert 26/07 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.