Da han møtte henne, i fengselscelle!
Dette er historien om da min forlovede og jeg møttes. Sannsynligheten for at han og jeg skulle møtes var så liten, så i ettertid har jeg tenkt at her har nok en liten skytsengel jobbet overtid
Det er tidlig vår 2002, og jobben tar all min tid. Bedriften sliter økonomisk, og alle ansatte må derfor sette inn ekstra innsats i en tid med nedbemanninger og fare for konkurs. Jeg jobber kvelder og helger, og har knapt tid til å tenke på annet en jobb. 'Heldigvis', tenker jeg, 'så har jeg kun meg selv å ta hensyn til. Ja, bortsett fra Ulrikke da, min trofaste hund. Ulrikke stakkars, som overhodet ikke er fornøyd med at matmor jobber til alle døgnets tider.
Så en fredag i slutten av april ringer en venninne meg og sier at nå mååååååå jeg bare være med på fest. Jeg takker nei, for er det noe jeg ikke har overskudd til så er det å feste. Dessuten er festen på hennes arbeidsplass, og derfor er den selvfølgelig myntet på de ansatte i denne etaten, nemlig politiet. Det skal være gravøl for fengselscellene i Grønlandsreiret, siden nye og bedre skal bygges. Så jeg takker som sagt nei, og tar heller sikte på en rolig og tidlig hjemmekveld. -'Jammen, jeg har en ekstra billett, og jeg har sjekket at det er greit at du er med', fortsetter hun. -'Møt meg rett etter jobb, så låner du klær av meg.'
Men jeg er sta, "tar" med meg jobben i veska, og setter meg i bilen for å reise hjem til mitt lille, røde hus i skogen.
Kvelden er kommet, og jeg og Ulrikke har benket oss foran Tv-en. Men jeg er så rastløs, og klarer liksom ikke å sitte stille. Brått bestemmer jeg meg; jeg skal på fest likevel.
Dusj og skift utføres på rekordtid, og brått sitter jeg på bussen på vei til Oslo.
Festen er kjedelig, og jeg lengter hjem. Jeg er skikkelig sliten, kjenner jeg, og kan liksom ikke fatte hvorfor jeg dro. Dessuten har jeg mistet venninnen min, og kjenner ikke en sjel. Jeg vandrer gjennom de gamle cellene, og i en sliten glattcelle blir jeg stående en smule rådvill. Hva skal jeg gjøre nå? Kanskje like greit å reise hjem igjen.
-'Heisann', sier en fyr som står ved siden av meg, -'hvordan går det?'
Vi blir stående og prate resten av kvelden. Han forteller at han overhodet ikke hadde planer om å gå på festen, men at han på tampen var blitt dratt med av en kamerat. Vi ler litt av dette begge to; at de to personene i lokalet som overhodet ikke hadde lyst til å gå på festen nå står og prater sammen.
Før vi skilles lover han å kontakte meg.
Det går nesten en måned før vi sees igjen. Vi skal møtes på café. Jeg kjenner han nesten ikke igjen når han kommer. Jeg hadde virkelig ikke fått med meg at han var så usannsynlig kjekk!! Oppslukt av daten min merker jeg ikke at vesken min blir stjålet. Man skulle nesten tro det var iscenesatt, siden jeg tross alt sitter der med en politimann. Veldig hendig med tanke på at jeg plutselig står det uten penger, førerkort, nøkler eller leppestift!
Og han får vist seg fra sin beste side. Ordner og fikser, og lover personlig å følge opp saken. Og det gjør han!
Etter dette ble det mange flere møter. Han fikk møte Ulrikke som syntes han var en perfekt reservepappa. Han er nemlig mye mer sporty enn mamma, og det betyr flere og lengre turer. Urikke er strålende fornøyd, og mamma er oppover ørene forelsket. Jeg byttet jobb, og alt er lyst og lykkelig. Kan det bli bedre?
Den vakre politimannen var tilslutt så mye i mitt lille, røde hus i skogen at vi fant det lite hensiktsmessig at han også skulle leie leilighet i Oslo. Så bort med den, og i januar 2003 ble vi offisielle samboere.
Forlovelsen fant sted 9.mai samme år. Jeg hadde vært på forretningsreise i Sverige, og kjøpt perfekte ringer av den svenske designeren Efva Attling. "From here to eternity" står det inngravert, og ingenting kan passe bedre. Dette er mannen jeg skal leve resten av livet med, uten tvil!
Selve forlovelsen var bestemt noen uker tidligere, så han visste godt at jeg ville komme hjem med ringer. Vi laget sammen en deilig middag, åpnet en flaske fin rødvin, og forlovet oss hjemme hos oss selv, men Ulrikke som lykkelig tilhører.
Snart gifter vi oss også. 25. juni i år. En fredag ettermiddag i vår lokal kirke. Det er faktisk 30 års dagen min.
Planleggingen har så vidt begynt, så vi vet ikke helt hvordan vi vil ha det ennå. Litt enkelt, kanskje. Med gode venner og nær familie. -Og Ulrikke da!
Muligens en koselig hagefest med papirlykter i trærne og livlig jazzmusikk¿¿
Det er mye som skal feires denne dagen, både sommer, bursdag og sist men ikke minst den store kjærligheten.
Så en fredag i slutten av april ringer en venninne meg og sier at nå mååååååå jeg bare være med på fest. Jeg takker nei, for er det noe jeg ikke har overskudd til så er det å feste. Dessuten er festen på hennes arbeidsplass, og derfor er den selvfølgelig myntet på de ansatte i denne etaten, nemlig politiet. Det skal være gravøl for fengselscellene i Grønlandsreiret, siden nye og bedre skal bygges. Så jeg takker som sagt nei, og tar heller sikte på en rolig og tidlig hjemmekveld. -'Jammen, jeg har en ekstra billett, og jeg har sjekket at det er greit at du er med', fortsetter hun. -'Møt meg rett etter jobb, så låner du klær av meg.'
Men jeg er sta, "tar" med meg jobben i veska, og setter meg i bilen for å reise hjem til mitt lille, røde hus i skogen.
Kvelden er kommet, og jeg og Ulrikke har benket oss foran Tv-en. Men jeg er så rastløs, og klarer liksom ikke å sitte stille. Brått bestemmer jeg meg; jeg skal på fest likevel.
Dusj og skift utføres på rekordtid, og brått sitter jeg på bussen på vei til Oslo.
Festen er kjedelig, og jeg lengter hjem. Jeg er skikkelig sliten, kjenner jeg, og kan liksom ikke fatte hvorfor jeg dro. Dessuten har jeg mistet venninnen min, og kjenner ikke en sjel. Jeg vandrer gjennom de gamle cellene, og i en sliten glattcelle blir jeg stående en smule rådvill. Hva skal jeg gjøre nå? Kanskje like greit å reise hjem igjen.
-'Heisann', sier en fyr som står ved siden av meg, -'hvordan går det?'
Vi blir stående og prate resten av kvelden. Han forteller at han overhodet ikke hadde planer om å gå på festen, men at han på tampen var blitt dratt med av en kamerat. Vi ler litt av dette begge to; at de to personene i lokalet som overhodet ikke hadde lyst til å gå på festen nå står og prater sammen.
Før vi skilles lover han å kontakte meg.
Det går nesten en måned før vi sees igjen. Vi skal møtes på café. Jeg kjenner han nesten ikke igjen når han kommer. Jeg hadde virkelig ikke fått med meg at han var så usannsynlig kjekk!! Oppslukt av daten min merker jeg ikke at vesken min blir stjålet. Man skulle nesten tro det var iscenesatt, siden jeg tross alt sitter der med en politimann. Veldig hendig med tanke på at jeg plutselig står det uten penger, førerkort, nøkler eller leppestift!
Og han får vist seg fra sin beste side. Ordner og fikser, og lover personlig å følge opp saken. Og det gjør han!
Etter dette ble det mange flere møter. Han fikk møte Ulrikke som syntes han var en perfekt reservepappa. Han er nemlig mye mer sporty enn mamma, og det betyr flere og lengre turer. Urikke er strålende fornøyd, og mamma er oppover ørene forelsket. Jeg byttet jobb, og alt er lyst og lykkelig. Kan det bli bedre?
Den vakre politimannen var tilslutt så mye i mitt lille, røde hus i skogen at vi fant det lite hensiktsmessig at han også skulle leie leilighet i Oslo. Så bort med den, og i januar 2003 ble vi offisielle samboere.
Forlovelsen fant sted 9.mai samme år. Jeg hadde vært på forretningsreise i Sverige, og kjøpt perfekte ringer av den svenske designeren Efva Attling. "From here to eternity" står det inngravert, og ingenting kan passe bedre. Dette er mannen jeg skal leve resten av livet med, uten tvil!
Selve forlovelsen var bestemt noen uker tidligere, så han visste godt at jeg ville komme hjem med ringer. Vi laget sammen en deilig middag, åpnet en flaske fin rødvin, og forlovet oss hjemme hos oss selv, men Ulrikke som lykkelig tilhører.
Snart gifter vi oss også. 25. juni i år. En fredag ettermiddag i vår lokal kirke. Det er faktisk 30 års dagen min.
Planleggingen har så vidt begynt, så vi vet ikke helt hvordan vi vil ha det ennå. Litt enkelt, kanskje. Med gode venner og nær familie. -Og Ulrikke da!
Muligens en koselig hagefest med papirlykter i trærne og livlig jazzmusikk¿¿
Det er mye som skal feires denne dagen, både sommer, bursdag og sist men ikke minst den store kjærligheten.
Denne saken ble første gang publisert 27/01 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.