- Jeg så på det nærmest som omsorgssvikt å slenge en grandis i ovnen

KOMMENTAR:

Mat. For noen representerer dette ordet noe positivt. Det betyr kos, pause, energi og en god, hyggelig stund rundt matbordet med familien.

For andre betyr ordet kalorier, magefett, vektoppgang, fristelser og dårlig samvittighet. Stress.

Vi har barn som skal vokse opp og utvikle et sunt forhold til mat. Måltidene skal gi rom for gode samtaler, ro og trygghet, samhold og følelsen av et felleskap. Hvordan får vi til det?

Gammeldags bordskikksregler

Jeg tenker at vi må se på reglene vi har laget oss. Det at vi for eksempel forventer at barna skal sitte til bords alle er forsynt, er veldig 90-talls. Er det ikke viktigere at vi passer på at den stunden vi faktisk sitter samlet er så hyggelig som mulig?

Det blir for mye fokus på den "bordskikken" vi tviholder så hardt på. Spise opp maten, og grønnsakene først - helst. Blir poden litt urolig rundt matbordet, er det bare å gå fra. Vi kan jo ikke ha "dårlig oppførsel ved bordet"?

Da jeg selv var liten, var det forbudt å synge ved matbordet. Selv ikke nynne.

Men hvorfor må vi egentlig ha den regelen? For meg er sang et klart tegn på glede. Og det vet jeg det er for ungene og.

Alltid lage mat fra bunn

Så har du innholdet i maten. Personlig har våre hverdagsmåltider lenge vært preget av stress og dårlig samvittighet. Jeg var altfor opptatt av at all mat skulle lages fra bunnen av, alltid. Uten unntak. Selv de dagene hvor vi hadde ekstra dårlig tid - så jeg på det nærmest som «omsorgssvikt» å slenge en grandis i ovnen.

Jeg kjøpte aldri frosne grønnsaker, alt skulle være ferskt. Kutte, skjære, koke og dampe. Og gjerne gratinere, sautere og smørdampe. Mine barn skulle kun ha næringsrik mat, som ikke var halvfabrikater. Barna mine kunne snakke rent, lenge før de fikk fiskeboller i hvit saus her hjemme. Kjøttpålegg sluttet vi helt med, da jeg ble så skeptisk til MUK. Tørkede urter røk ut, det måtte være fersk timian og salvie kan du skjønne. Kaker lagde vi aldri fra ferdigpose. Ille nok med kake, men da skulle den i alle fall være laget med gode råvarer, vispet sammen selv til krampa tok meg.

Ble en avhengighet

Jeg ble avhengig av å kunne sitte på kvelden å vite at vi spiste sunn, variabel og næringsrik kost. Jeg var overopptatt av at barna skulle få venne seg til smaker som var litt utenom det vanlige. 

Etter hvert innså jeg at det går ikke an å holde på slik over tid, med en fulltidsjobb og aktiviteter etter skoletid. Det var ikke sunt for meg. Og heller ikke for barna. De trengte en mor, som kunne bruke mer tid på dem, og mindre tid på kjøkkenet.

Vi spiser fortsatt hjemmelaget mat, som kjøttkaker eller gode mozzarella-salater, men det er også rom for suppeposer, ferdigpizza og raske middager. Nå koser vi oss med grandiosa. Wienerpølser og fiskeboller har vi fast en gang i uken.

Det som står i fokus for meg nå er matro. For hvis vi foreldre ikke kan slappe av og kose oss med maten, hvordan kan vi da forvente at våre barn skal gjøre det?