Pablo Escobar
Pablo Escobar: Hvor ble det av pengene?
I boken "Min far - Pablo Escobar" avslører sønnen hvor den enorme, skjulte formuen til en av verdens rikeste og voldeligste menn tok veien.
OSLO (Side3): - Jeg vil takke pappas familie som forrådte min søster, mor og meg, sier Juan Pablo Escobar (40).
Sønnen til den beryktede narkobaronen og terroristen Pablo Escobar lever i dag i eksil i Argentina under navnet Sebastian Marroquin.
- Hadde de ikke gjort det, hadde jeg vært død for lengst, sier han til Side3.
Boken "Min far - Pablo Escobar" kommer i disse dager ut på norsk. Her beskriver han for første gang historien om sviket til sin onkel og farens familie. Og hvor det ble av de enorme pengesummene Pablo Escobar gjemte unna.
Nådeløs terrorist
Det sies at Pablo Escobar alene har 4000 liv på samvittigheten. Han gikk til krig mot rivaliserende mafiafamilier og han gikk til krig mot sitt eget land, Colombia.
Han drepte politikere, dommere, advokater, journalister og redaktører som våget å trosse ham. Han nølte ikke med å detonere busslaster med dynamitt midt i hovedstaden. Den 27. november 1989 sprengte han et passasjerfly i lufta over Bogota. En fattiggutt var lurt om bord med en koffert full av dynamitt. 110 uskyldige ble drept.
Alt dette skjedde etter at Pablo Escobar begikk hva sønnen Juan Pablo omtaler som farens største feiltrinn: Han gikk inn i politikken.
Som med så mye annet, skjedde det nærmest på impuls.
I februar 1982 gikk diskusjonen varm rundt bordet en kveld hos familien Escobar. Tilstede var Jorge Mesa, ordføreren i Envigado, og de diskuterte valget på både ny kongress og president som sto for døra.
Sønnen beskriver det som skjedde slik:
Pappa lyttet oppmerksomt, og av ansiktsuttrykket hans kunne man se at han likte ideen. Han hadde alltid vært veldig interessert i politikk [...].
Men før de rakk å diskutere ordførerens forslag, reiste bestemor Nora seg opprørt og sa:
- Pablo, har du glemt hvem du er og hva du lever av? Hvis du går inn i politikken, kommer det ikke til å finnes det sted i verden hvor du kan gjemme deg, og vi vil måtte løpe for livet med deg alle sammen. Det kommer til å bli til skade for alle, så tenk heller på sønnen din, tenk på familien din.
Men Pablo Escobar hørte ikke etter.
Og bestemor Nora fikk rett.
Denne kvelden skrev narkobaronen under det som skulle bli hans dødsdom elleve år senere.
For Pablo Escobar trodde at han kunne gjør med staten slik han gjorde med alle andre - få den til å føye seg. Han undervurderte situasjonen grovt. Staten har ingen døtre som kan kidnappes. Og når én dommer blir drept, erstattes han av en annen. Til slutt måtte han gi tapt. Tilbake var kona, to barn og en ukjent formue det nå var mange som ville ha kloa i.
En styrtrik Robin Hood ...
I begynnelsen ble Pablo Escobar oppfattet som en helt annen enn den Colombia ble kjent med noen få år senere.
Få visste at han var en nådeløs skurk i verdensklasse. Han var en styrtrik velgjører - en slags Robin Hood som ga enorme summer til de fattige og til byggingen av fotballbaner over hele Medillín.
Det er en underdrivelse å si at kokainforretningene hans blomstret. Det var mer et herbarium som eksploderte. På det meste er det blitt spekulert i at Escobar sopte inn 420 millioner dollar i uka.
Sønnen forklarer at de faktiske summene antagelig aldri vil bli kjent.
- Jeg er vant til å lese astronomiske tall på det som skal ha vært pappas antatte formue. Bladet Forbes bedyret at han hadde tre milliarder dollar, men det var aldri noen derfra som tok kontakt med ham for å få de opplysningene bekreftet. Det som er sikkert, er at dersom jeg skulle driste meg til å si et tall, ville det også være løgn.
Spørsmålet mange har stilt seg etter at Pablo Escobar døde i 1993, er hvor i all verden det er blitt av alle pengene?
I boken blir det klart at krigen Escobar innledet på vegne av Medillín-kartellet mot Cali-kartellet lenger sør og ikke minst den kolombianske stat etter hvert kostet enorme summer og spiste seg inn i formuen. Samtidig var kokainsmuglingen på langt nær like omfattende som i de gylne dagene på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet.
Mens Pablo Escobar satt "fengslet" i sitt selvbygde fengsel La Catedral fikk han besøk av mafiakontakten "Kiko". Dette var noen få år før han døde, og gjelden til sin venn kan gi et innblikk i finansene: Pablo skyldte ham 23,5 millioner dollar.
Samtidig var dette en gjeld som kunne betales med én vellykket flyforsendelse kokain, så det er ikke tvil om at narkobaronen hadde til smør på brødet.
Store summer var plassert i kunst og eiendommer. Disse skiftet imidlertid snart hender da Pablo Escbar døde og mafiaen fra Cali banket på døra til enken og hennes to barn med en klar beskjed: Betal alle utgiftene vi har hatt i denne krigen, eller dø.
Kistene i det blå huset
Likevel skal ha Pablo Escobar ha hatt betydelige summer i dollarbunker gjemt unna. I "Min far - Pablo Escobar" forteller Juan Pablo historien om hvordan Escobars familie fikk lurt til seg pengene.
Da tanten Alba Marina kom på besøk til hotellet hvor Pablos enke og barn ble beskyttet av myndighetene - de kunne knapt bevege seg utendørs uten å risikere å bli skutt i filler - så sønnen en mulighet til å hente pengene han visste faren hadde skjult.
- Vi snakket om det en god stund og gjennom den forståelsesfulle og varmhjertede måten farsfamilien min møtte bekymringene på, slo det meg at Alba Marina var rette vedkommende for å få skaffet til veie den ukjente summen med dollar som faren min hadde gjemt på to skjulesteder i det blå huset.
I boken beskriver han det som skjedde videre slik:
Mens tante lyttet oppmerksomt, fortalte jeg at pappa sa at de to rommene inneholdt nok penger til både å vinne krigen og komme seg på beina igjen økonomisk. Men derfor, sa han, var det viktig at vi forvaltet dem på en god måte. Han sa også at han nylig hadde gitt seks millioner dollar til sin bror Roberto. Tre millioner skulle dekke utgiftene broren hadde i fengselet. De resterende tre millionene skulle han passe på, for det var sparepenger til oss. Han avsluttet med å si at dersom han ble utsatt for noe, hadde Roberto direkte ordre om å gi oss pengene.
Jeg avsluttet fortellingen og gikk rett videre til sakens kjerne:
– Tante, tør du å dra til Medellín og hente pengene som ligger gjemt i de to rommene? Vi har ingen andre vi kan spørre, og det er helt umulig for oss å dra selv.
Hun svarte ja med en gang. Da avslørte jeg nøyaktig hvor i det blå huset skjulestedene lå, og anmodet henne om ikke å si noe til noen, om å dra alene, mens det var mørkt, fortrinnsvis i en annen bil enn sin egen, at hun måtte ta mange omveier på veien og følge nøye med i bakspeilet for å være sikker på at ingen fulgte etter henne. Til slutt skrev jeg et brev hvor jeg ga "El Gordo" beskjed om at tante hadde tillatelse til å ta med seg kassene med penger.
Da jeg var ferdig med å gi henne instrukser, spurte jeg om hun ikke var redd for å dra.
– Jeg bryr meg ikke om hvorvidt det er farlig … jeg drar hvor det skal være for å få tak i de pengene, svarte hun bestemt.
Tre dager senere kom hun tilbake, og da hun kom inn på hotellrommet kunne vi se på ansiktsuttrykket hennes at noe var galt. Hun så i gulvet da hun hilste på oss, og jeg tenkte øyeblikkelig at noe hadde skjedd med pengene. Så jeg ba om å få nøkkelen til et av de rommene vi ikke brukte, og gikk dit med henne alene.
– Juan Pablo, det var bare noen få dollar i det huset hvor "El Gordo" er, sa hun rett ut.
Jeg var taus i flere minutter mens jeg mumlet forvirret. Først tvilte jeg ikke på det hun fortalte, og rettet raseriet mitt mot ‘El Gordo’, han visste jo hvor kassene var.
Men senere ble vi grepet av en overveldende tvil om hvorvidt pengene faktisk hadde vært borte. Men vi kunne ikke si noe, for vi hadde ingen måte å motsette oss tantes versjon på. Samtidig våget jeg ikke helt å mistro henne, for vi hadde flere ganger opplevd at hun var lojal mot pappa.
Heller ikke de millionene onkelen Roberto skulle gi Pablos barn og enke kom fram. Det Roberto ikke hadde brukt opp allerede, skulle gå til å betale Pablo Escobars menn og kontakter som nå sto uten inntekter.
Ifølge Juan Pablo tok farens familie en stor del av de pengene også.
Sent en septemberkveld i 1994 fikk Juan Pablo også vite hva som hadde skjedd med pengekistene i det blå huset. "El Gordo" dukket plutselig opp på hotellet hvor den lille familien lå i dekning.
«Siden han er så frekk at han kommer hit på denne tiden av døgnet, skal jeg jammen spørre om de forsvunne pengene», tenkte jeg. Med det samme han kom fram til døra hvor jeg sto og ventet, klemte han meg og begynte å gråte.
– Juancho, bror, så godt å se deg.
Jeg klarte ikke å skjule ubehaget jeg følte, for både klemmen og tårene virket ekte og oppriktige, og uten spor av ondskap. Dessuten var han kledd sånn som han bestandig hadde gått kledd, han framsto stillferdig og fra enkle kår, med beskjedne klær og joggesko som gikk opp i liminga. Han så ikke ut som noen som bare måneder i forveien hadde robbet et hus fullt av dollar. Hvorfor skulle han komme på besøk hvis han allerede hadde ordnet seg med de pengene?
Etter å ha gransket ham grundig, betraktet ham mistenksomt og lyttet skeptisk til hvordan livet hans hadde vært etter at vi forlot det blå huset i november 1993, konkluderte jeg med at han fortsatt var den samme, trofaste mannen vi ble kjent med.
Etter å ha snakket sammen i flere minutter på terrassen i andre etasje, hvor ingen kunne høre oss, bestemte jeg meg for at tiden var inne for å spørre om de forsvunne pengene.
– Gordo, fortell meg hva som skjedde med skjulestedene i det blå huset. Kom tante dit? Hva skjedde med pengene?
– Juancho, jeg tok imot tanten din akkurat som du hadde bedt om: Da hun ga meg beskjeden fra deg, viste jeg henne de to stedene. Så tok vi ut de to kassene og jeg hjalp henne med å legge dem i bagasjerommet på jeepen hun kjørte den dagen. Jeg hørte aldri noe fra henne igjen etter det. Den eneste grunnen til at jeg kom nå, var for å hilse på dere, for å vite hvordan dere har det, for jeg er glad i dere og vil gjerne stille meg til tjeneste for Pablos familie.
– Men du skjønner, hun hevder at det bare var noen få dollar der.
– Det er løgn! Jeg hjalp henne med å løfte haugevis med penger inn i den bilen. Bilen var så full da hun dro at man kunne se vekten på bakhjulene. Jeg lover at tanten din tok med seg alt sammen og hvis du vil, kan jeg være her mens du ringer henne og konfronterer henne med det, sa han mens han gråt.
– Gordo, jeg beklager at jeg er mistenksom, men det er helt ufattelig det du forteller. Jeg tror på det du sier, og det forundrer meg ikke at tante har vært i stand til å gjøre noe sånt, sa jeg.
Juan Pablo ringte henne ikke mens Gordo var der, men konfronterte tanten senere med det han hadde fått vite.
Til Side3 forteller Juan Pablo hva som skjedde.
- Vel, hun sa "ja, det stemmer". Og at hun ga blaffen. Hun sa rett ut at hun ikke angret på å ha tatt pengene. En redaktør jeg kjenner i Colombia kunne ikke tro det jeg skriver i boken, og tok kontakt med tanten min for å få hennes versjon. Hun svarte det samme til ham, "Ja, jeg stjal pengene".
- Og det kunne du selvsagt ikke gjøre noe med?
- Hva kunne jeg gjøre, saksøke henne for å ha stjålet penger fra narkosmugling? Nei. Men hun anerkjente i alle fall forholdene.
- Så langt har ingen benektet det jeg har skrevet i boken, og den er oversatt til 14 språk. Jeg tar det som et tydelig tegn på at jeg skriver sannheten.
- Var pengene i det blå huset alt som var skjult?
- Nei, det var mye mer. Min onkel Roberto (som var Pablos regnskapsfører) fulgte også sporet etter resten pengene. Det var dessuten sjekker og penger i banker, og han tok alle pengene selv. Han beholdt over hundre eiendommer, og ga ingenting til oss.
- Så konfiskerte også myndighetene en rekke eiendommer. Vi er ikke i mot det, men det må samtidig sies at ikke én dollar eller eiendom har gått til fars ofre. Og det er en måte å ramme dem på nytt. Og det er trist fordi de solgte alle de eiendommene unna til spottpris.
- Det var skitne penger faren din gjemte. Hva hadde skjedd om du hadde fått tak i de pengene den gangen?
- Jeg hadde vært drept. Så jeg vil si tusen takk til familien som ranet oss og til Los Pepes som gjorde det samme.
Los Pepes
Los Pepes en kallenavnet på en gruppe som tok opp jakten på Pablo Escobar, koste hva det koste ville. Den bestod av en rekke lag av samfunnet, fra politimenn til høytstående medlemmer av mafiaen.
Navnet kommer fra uttrykket Perseguidos por Pablo Escobar, som betyr "oss som blir forfulgt av Pablo Escobar".
- Den gangen følte vi det selvsagt ikke slik. Selv om det var skitne penger, var det fars skitne penger, og vi mente at de tilhørte oss. Vi tok selvsagt feil, men vi følte oss ranet. I dag har vi et annet perspektiv, og sier "tusen takk".
- Penger kan forandre måten du tenker og handler på. Og kanskje spesielt i Colombia, hvor selv et lite beløp er alt som skal til for å drepe hvem som helst. Med millioner er det mulig å ta feil beslutninger og ta gale veier, så jeg mener det virkelig. Jeg takker familien og fars fiender for å stjele fra oss. For i virkeligheten hjalp de oss, de satt oss fri, virkelig fri, fordi de tok det familien vår alltid ble jaget for. De gjorde oss i virkeligheten en stor tjeneste.
Les også:
Se også:
youplay
Denne saken ble første gang publisert 10/03 2017.
