krisen har gitt oda en aha-opplevelse:
– Den største meningen tror jeg står rett foran deg, med yoghurt i fjeset og flekker på klærne
Å leve sparsommelig har på finurlig vis gitt mer plass til tanker og følelser, til å leve langsomt og til aktiv tilstedeværelse. Aller mest for barna og flokken vår, skriver Oda Weider-Krog.
Fire uker i en trykkoker. Hva nå?
Heltene i frontlinja har fått enda ett tilskudd av tapre mennesker som sammen skal kjempe for en trygg, gjennomtenkt og fruktbar fremtid. Sin egen, vår, barnas og samfunnets fremtid. De fortjener vår solidaritet og tillit for å stå i det enorme fysiske og psykologiske presset det er å bevege seg i skuddlinja, de behøver vår støtte for å kjenne at det er verdt det. I disse dager trer barnehageansatte landet over inn i ukjent farvann. Sammen skal de manøvrere seg fremover mellom helsemyndighetenes råd og veiledning, nye rutiner for store og små, og ikke minst; de skal styre skuta lastet med vår dyrebare last.
Ikke rart mange er urolige!
Hyller mange helter
Likevel og heldigvis bor vi i et land som Norge, som ikke tar forhastede beslutninger på bekostning av folkehelse eller økonomi, som sitter døgn etter døgn i samråd med leger, forskere, samfunnsvitere og økonomer for å finne ut hva den beste løsningen for oss og landet vil være fremover. I hvert fall velger jeg å se på det slik. Hvis ikke vet jeg at frykten hadde blitt for tung å bære og hverdagen for usikker å stå i. Det har de siste fire ukene lært vår lille gjeng på fire, vi på hjemmefronten.
Oda Weider-Krog
- Bor i Oslo med Stella (4), Iben (2) og mannen Bjørn.
- Podkastprogramleder for Familieliv Podkast, pedagog og skribent. Lytt til podkasten her!
- Aktuell med Podkasten Ta Vare, en forlengelse av Familieliv Podkast
- Følg henne på instagram på @familielivpodkast
For det er en annen gjeng med helter som også fortjener sin dose ros og solidaritet, ikke minst raushet i tida fremover. Det er oss. Alle foreldre som dag etter dag har forsøkt å kave seg gjennom hjemmekontor, hjemmeskole og hjemmebarnehage med helse, humør og samliv i behold.
For mange vet jeg at dette har vært vannet som fikk ekteskapsbegeret til å renne over, at trykket i kokeren ble for hardt å stå imot. Å leve i unntakstilstand og brudd samtidig kan ikke være annet enn helvete på jord, spesielt når det er barn inni bildet man skal ta vare på. Dere fortjener våre varme tanker!
Ser ting i et nytt lys
På tross av stigende tall på samlivsbrudd, håper og tror jeg at unntakstilstanden har betydd et enda nærere, mer åpent og ekte familiebånd for mange. At det å se hverandre i nytt lys, oppdage ukjente sider, både de kjipe og fine, har gjort at dere skjønner enda mer av hvorfor dere valgte å leve med nettopp hverandre.
At det å se mannen gjøre lekser med barna får deg til å bruse av forelskelse. At du gjennom å se hvordan moren til barna deres morgen etter morgen står opp før sola har gjort uansett hvor trøtt eller lei hun er, for å lage varm melk til ungen og lese samme slitte barnebok for hundrede gang.
Les også: «To hundre og trettini koronaer.» Jeg skvetter til. «Hva sa du?»
Å leve med begrenset tilgang til frihet og ting vi tar for gitt har fått meg til å stoppe opp. Flere ganger. Det har fått meg til å kjenne etter hva som faktisk er verdifullt i hverdagslivet vårt og livet mitt. Hvem jeg savner så det gjør vondt i hjertet, hva jeg merker at har stjålet dyrebar tid og energi i hverdagen. Å leve sparsommelig har på finurlig vis gitt mer plass til tanker og følelser, til å leve langsomt og til aktiv tilstedeværelse. Aller mest for barna og flokken vår.
For mange oppleves det å gå åpne barnehager og imøtekommende barnehageansatte som å endelig få lette på trykket etter å ha levd ukesvis i en trykkoker uten å vite når den vil briste. Med et tempo og liv som for kort tid siden som gikk på høygir, hvor meningen med egen eksistens kanskje var jobben, venner eller fritidsaktivitet, kan livet i en trykkoker kjennes som alt annet enn meningsfylt. Produktiviteten vår har blitt målt i antall lekser, dytt på huska eller tomme kleskurver, ikke hva vi fikk utrettet eller fullført.
Jeg håper likevel du ved å se tilbake på vårt livs trolig mest absurde og krevende tid finner mening i hva du har fått til og stått i. At du ved å heine om flokken din, lytte til helsemyndighetene og vaske hendene har reddet liv og hindrer smitte. Den største meningen tror jeg står rett foran deg, med yoghurt i fjeset og flekker på klærne. Uvitende om alt du har stått i for å opprettholde en så normal og trygg hverdag en kan skape i en unntakstilstand, uvitende om at det faktisk står en ekte helt foran de snørrete nesene deres.
Nå er det vår oppgave å følge dem mot neste etappe tilbake i barnehage og skole, inn i enda en ny tid og hverdag. Har vi klart å støtte hverandre hit vi er idag, klarer vi dette også. Sammen.