Når ensomheten tar overhånd
Singel i korona-krisen
Du vet han fyren du datet for en stund siden, men som ikke var noe for deg? I ensomhetens tid er det kun glansbildet som sitter igjen i minnet, for hvor kos hadde det ikke vært å ha kjæreste i korona-ensomheten?
Maren Wilberg Rostad er journalist i Egmont Publishing.
KOMMENTAR:
Som noen av dere kanskje har fått med dere har min Tinder-karriere så langt ikke vært noen stor suksess.. Total fail har det vært!
Pip pip pip, røde blinkende lamper, varseltrekanter overalt. Hver eneste en av de jeg har plukket ut etter møysommelig vurdering har vist seg å være notoriske fuckboys eller rent ut håpløse typer. Ja, jeg vet jeg velger feil, har dårlig dømmekraft, styres for mye av utseende og så videre.
Jeg kan sikkert takke meg selv, men uansett, hvorfor advarte INGEN meg om Covid-19. At det skulle komme et virus som isolerte oss fra alle andre. For nå sitter jeg her, mutt putt alene!
Korona-tristesse
Hadde jeg visst at jeg gjennom store deler av våren 2020 ville sittet innestengt i min egen bolig, med null utepils, kaffe latter på løkka eller våryre menn å flørte med, da hadde jeg helt klart lagt lista mye lavere. Bare for å ha noen å henge med i løpet av de x antall ensomme timene en hel uke inneholder.
Men jeg er ikke den som lider mest. Jeg har barna mine boende hos meg 50% av tiden. Den uken er null stress. Da går det i hundre med hjemmeskole, hjemmekontor og bare det å passe på to små troll. Men mandagen, dagen de drar, da blir det fryktelig stille. Stille som i graven.
Før syns jeg roen som senket seg i det de dro til pappa var litt deilig. Nå er den bare tyngende. Da jeg leverte dem hos ham denne uken hadde jeg gråten i halsen da jeg vinket farvel til dem.
Det er som om en mørk sky ligger over landet. Over verden faktisk. En slags dommedagsfølelse har sneket seg på meg, og jeg er mye mer bekymret for alt mulig enn det jeg var før. Jeg er også mye mer ensom.
Les også: Bryllupet ble korona-mareritt
Drømmen om kjæreste
For hvor koselig hadde det ikke vært å ha en å lage middag til? En å spise sushi med mens man ser en film og etterpå går og legger seg sammen? En å holde i hånden på den daglige turen min i Ekebergparken? Den turen jeg nå tar alene mens jeg hører på podcast og holder meg minst en meter unna joggerne som kommer løpende mot meg.
Jeg er ikke alene om å tenke slik.
Desperasjonens tid
Allerede en uke ut i korona-tiden kom de første meldingene.
Meldinger fra fyrer du kanskje traff en gang for lenge siden. Matchet med på Tinder, eller kanskje møtte for en drink. Folk du ikke har hørt fra på månedsvis. Nå leter de i arkivet, scroller nedover telefonlisten i håp om å finne en som kan underholde dem litt i den nå kjedelige hverdagen deres.
De fleste er totalt uinteressante.
Det blir nesten komisk at de tar kontakt nå, det er for åpenbart hva de er ute etter. For enkelt å gjette at du ikke er den eneste de prøver seg på igjen.
Men så kommer plutselig telefonen fra en du har savnet litt. Kanskje en eks, eller en du datet, men faktisk ble veldig glad i. Han lurer på om han kan komme på besøk. Han savner deg.
Fristelsen er stor. Det hadde jo vært så utrolig koselig. Han har ikke truffet noen andre de siste ukene, du har ikke truffet noen andre. Man får lov å møte og henge med én person, gjør man ikke? Og det trenger jo ikke skje noe. Dere kunne sett en film. Gått en tur kanskje. Tenk så hyggelig.
Men samtidig. Hadde han villet se deg om han ikke var innelåst med kun internett å more seg med? Nei. Hadde han brukt tid på å besøke deg, om han kunne vært på byen og truffet andre? Neppe. Og hvem vil være en nødløsning i en kriseperiode? I hvert fall ikke jeg.
Så det blir ikke noe. Selv om det er både trist og stusselig.
Samboer-helvete
På morgenmøte dagen etter får jeg en oppdatering på ukens saker. Parterapeutene har travle tider. Samboere som går oppå hverandre døgnet rundt er i killer-mode. De orker ikke mer av partnerens høylydte smatting eller rotete rester på kjøkkenet.
Jeg smiler i skjegget. Herre, så slitsomt. Å være stuck inne med en sutregubbe. Eller en masekjærring. Å skulle varte opp en bortskjemt mann – ikke bare med middag, men med frokost og lunsj også.
En fyr som tar opp den beste delen av sofaen, som ikke vil se de samme seriene som deg, eller enda værre- vil se dem, men sovner to minutter inn i en episode, for så å bli sur for at du runda hele første sesong.
En kar som ikke gidder å barbere seg, bruke deo, eller skifte ut den slitne joggebuksa. Fins det noe mer usexy? Nei usj. Takk og lov så slipper jeg det.
Så kanskje det er like greit å være for seg selv. Så slipper man det kjipe bruddet som presser seg på etter ukesvis innelåst hjemme med sin en gang kjære. Du skal være noe jævlig forelsket for å holde ut det...