korona og avstand:
Korona gir sure kjærringer den perfekte unnskyldning til å være bitch
Bygdetroll og sure vestkantfruer har endelig fått grønt kort til å klage og skjelle ut folk i full offentlighet. I koronaens navn er alt lov!
"For en fantastisk dag", tenker jeg, i det jeg våger meg ut av hjemmet for å ta meg en liten tur i nabolaget.
Solen skinner, vårblomstene titter frem i veikanten, det er helg, jeg har fri- livet er herlig.
Vel fremme på min superhyggelige nabolagskafé tenker jeg å kose meg med en islatte, sette meg på en benk i solen og bare nyte litt.
Etter å ha ventet på en ledig plass smetter jeg ned på en benk i solveggen.
Vestlandsheks
I det jeg parkerer rumpa på den harde treplanken skyter damen ved siden av en sylskarp kommentar i min retning:
– Jeg må be deg om å flytte deg!
Den skingrende bergensdialekten skjærer i ørene mine.
– Åh, svarer jeg, litt overrasket.
–Jeg sitter jo over en meter unna deg, går ikke det bra?
– Det er to meter! To meter unna skal du være! Du får flytte deg over på stolen der borte!
Hun peker på en stol plassert borte ved veien. Hmmm... Jeg har ikke så veldig lyst til å sitte uti veikanten. Og det er jo masse plass på benken, hvis den sinte damen flytter seg litt.
– Jeg SA du skulle flytte deg! Sett deg bort der! Hun veiver med den knokete fingeren sin.
– Vet du ikke at regelen er to meter?! Hun ser på meg med et anklagende blikk.
Hmmm... denne dama er direkte nedlatende.
Velg dine kamper
Flere har fått med seg kjeftingen fra den sure damen, og det begynner å bli ubehagelig. Det bobler inni meg, jeg merker jeg blir rød i ansiktet. Jeg reiser meg. Går inn på kaféen og bestiller kaffe.
Jeg vet jeg bare bør holde kjeft. "Slepp det", " bry deg inte", "varfør orkar du ens", som barnas svenske pappa pleier å si. Han slipper alt. Jeg slipper ingenting. Aldri. Det ligger ikke for meg. Livet er en krig, og den krigen skal jeg vinne.
Glemt er hvitveis og hestehov i veikanten. Sangen jeg nynnet på vei mot kaféen er borte. Åpner jeg munnen nå vil den sprute ild! Jeg går ut igjen fra kaféen. Kjærringa sitter der fortsatt. Men damen på bordet ved siden av har gått. Jeg har bestemt meg nå. Jeg skal sette meg der. Jeg skal ikke lage drama. Jeg skal ikke si noenting.
– Er det greit om jeg setter meg her?, spør jeg Fru Bitter.
– Hvorfor spør du meg om det? Jeg bestemmer da ikke det! Svaret kommer kjapt, etterfulgt av et hånlig "Hah" og himling med øynene.
Hun er fadern ikke sann! Makan til kjip kjærring.
– Vet du hva! Nå forsøkte jeg å spørre deg for å ta hensyn. Du hadde da en svært tydelig mening om hvor jeg skulle sitte i sted.
– Du vet vel hva to meter er, eller vet du ikke det?!!
To meter og dannelse
Jeg vet faktisk ikke helt hvor langt to meter er heller. Det er cirka tre skritt. Kanskje fire med mine korte bein, og jeg prøvde faktisk å se for meg i hodet om det var tre skritt eller fire mellom oss, men det ble liksom for dumt å begynne å skritte opp avstanden så det droppet jeg. Så nei. Jeg vet ikke akkurat langt det er.
Uansett. Jeg har fått nok.
– Vet du hva. Jeg forstår at du er redd for korona, men det går vel an å si fra til folk på en høflig måte likevel. Du trenger ikke være så ekkel.
– Jeg?!!? Ekkel?!!? Jeg informerer deg om at du ikke forholder deg til to-meters regelen!
– Men hvorfor sier du ikke fra på en ordentlig måte? Hvorfor kan du ikke oppføre deg på høflig. Du mangler jo dannelse.
Den siste kommentaren der er jeg ekstra fornøyd med. At hun mangler dannelse. Det passer bra der vi sitter, midt i det mest snobbete Nordstrand. Og en fin-bergenser som henne liker nok ikke å høre at hun ikke eier dannelse.
Hun fortsetter, jeg fortsetter. Ingen vinner egentlig. Til slutt sier hun at jeg er håpløs og dum og tydeligvis umulig å diskutere med, og snur ryggen til meg.
Jeg bruker lang tid på islatten. Jeg skal ikke rikke meg av flekken.
Til slutt går hun og venninnen hennes. Endelig. Jeg puster ut. Men den fine formiddagen min er ødelagt. Jeg merker at jeg er urolig, og litt satt ut av hele episoden.
Og jeg sitter igjen med spørsmålet- hvorfor føler noen et behov for å rakke ned på andre? Kan ikke folk bare være litt greie med hverandre? Si gjerne fra om ting, men på en hyggelig måte. Det koster vel ikke så mye?
Les også: Derfor bør du ikke mate humlene
Kvinner verst
Det er ikke første gang jeg får kjeft eller kjipe kommentarer. Jeg får det ganske ofte. I sosiale medier, av lesere (jeg får det sikkert etter dette innlegget også), og i blant på gaten.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger "forbipasserende" besserwissere har kommentert "feil" de mener jeg gjør.
Dette går ofte på hvordan jeg er som mamma. Jeg passer ikke godt nok på barna mine, jeg lar dem sykle for fort, de leker for nærme skråningen, de spiser for mye is, de sover fortsatt i min seng og bla bla bla.
Utseende er også gøy for mange å kommentere på fiffige måter. Jeg går med for små bikinier (passer seg ikke for en som har fått barn), jeg har korte skjørt, er for mye på fest, trener for mye, trener for lite.
Ansiktet mitt er bollete så mine naturlig pene trekk kommer ikke ordentlig frem (kritikk som på finurlig vis er kamuflert som et kompliment). Nei - det blir aldri riktig. Fellesnevneren for de som velger å kommentere og påpeke alle mine feil er at de vanligvis er kvinner.
Les også: Pilotfrue: – Livet vårt er designet for au-pair
Hva med å være litt ålreit?
Tidligere har kjefting på åpen gate, å rette en pekefinger mot andre for å påpeke deres feil, eller å kjefte ut personalet på matbutikken fordi det er for trangt ved fruktdisken, vært ansett som uhøflig, unødvendig og svært lite veloppdragent.
Men nå har disse drittkjærringenes tid kommet! Endelig kan de spy ut all sin innestengte bitterhet og misnøye- og i koronaens navn kan de påstå at de gjør det for alles beste. Deres intensjon er nemlig å redde liv.
Sludder og vås sier jeg. Korona eller ei. Be meg gjerne om å flytte meg, men jeg påberoper meg retten til å bli snakket til på en ordentlig måte uansett hvilke trusler som plager deg.
Si gjerne fra, men folkeskikk og normal høflighet gjelder fortsatt.
Og er du så ekstremt redd for at noen skal trå deg for nærme- sett deg ikke på en liten fortauskafe en søndag formiddag i strålende sol. Bruk hue!
Les også: Livet som singel i korona-krisen