Sårbare barn i koronatid
– Hvis vi er bekymret for et barn, må naboer reagere og i verste fall ringe politiet
Inga Marte Thorkildsen mener det er viktigere enn noen gang å være «nabokjerring».
– Hvis vi er ordentlig bekymret for et barn, må vi aldri la være å gjøre noe. Naboer må reagere hvis de hører noe som bekymrer dem, og i verste fall ringe politiet, sier Inga Marte Thorkildsen, byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo, til Foreldre & Barn.
Byråden varslet i helgen at barnehager og skoler i Oslo uansett ikke åpner igjen i uken etter påske.
NRK har skrevet om at sykehusene har undersøkt langt færre barn som er utsatt for vold og overgrep etter at koronatiltakene startet 12. mars. Det bekymrer fagfolk.
Ingvild Stjernen Tisløv, psykologspesialist og fagkonsulent MST, Bufdir, peker på at pusterommene nå blir færre for de som lever i tøffe familieforhold. Disse familiene får til vanlig avbrekk med skole og barnehage.
– Dette er familier som har mistet viktige pusterom, og hvor psykisk sykdom og konflikter kan øke. Et resultat av de strenge smittevernreglene er at mange viktige beskyttelsesfaktorer har blitt borte over natten, og derfor er det viktig å tenke på sårbare barn som en bredere gruppe enn dem som har det aller vanskeligst til vanlig.
Mister beskyttelsen
Psykologen bekymrer seg for at barna mister en beskyttelse som ellers er til stede.
– Jeg er bekymret for at barn som lever under dårlige omsorgsbetingelser, eller med mye stress og konflikter hjemme, mister den beskyttelsen det er i å gå i barnehage, på skolen og følge opp fritidsaktiviteter og henge med venner, påpeker psykologspesialisten.
Resultatet kan bli økt symptomtrykk eller utvikling av psykiske lidelser hos både voksne og barn.
– Jeg er også bekymret for at barn som utsettes for vold og omsorgssvikt ikke får hjelp raskt nok, fordi barnevernstjenestene har høyere terskel for å dra hjem til folk som ledd i smittereduksjon.
Barna dekker over for foreldrene
Renate Horgheim er psykolog i Forebyggende psykisk helsetjeneste for barn og unge i Lørenskog kommune, og har tidligere jobbet som psykolog i barnevernstjenesten med de mest sårbare og utsatte barna.
Hun tror at flere av de sårbare barna allerede er i systemer som barneverntjenesten, psykisk helsevern og familievern.
– Heldigvis er disse systemene fremdeles åpne og kan derfor fortsette med å hjelpe disse familiene. Det er jo også disse barna som får tilbud om skole og barnehage. Det vil likevel være noen sårbare familier som vi ikke har klart å fange opp tidligere, og det er disse barna som blir usynlige for oss.
Psykologen forteller at det ikke er uvanlig at barna dekker over hvordan de har det hjemme for å beskytte foreldrene sine.
– Det er disse barna jeg kjenner at jeg er mest bekymret for nå under koronasituasjonen. Det er nemlig ikke uvanlig at disse barna går litt under radaren for oss, fordi de ofte er veldig lojale mot sine foreldre og eksperter på å dekke over hvordan de egentlig har det, forteller Horgheim.
Mindre kontakt med andre voksne
Det skal derfor mye til før et barn forteller til andre voksne om at de har det vanskelig hjemme.
Voksne rundt kan derimot klare å fange opp disse barna ved for eksempel å se på hvordan de oppfører seg. Denne muligheten forsvinner nå, siden det ikke er noen voksne som møter barnet fysisk i en vanlig hverdag.
– Vi vet likevel at det er høyere sannsynlighet for at barn forteller en annen voksen om hvordan de har det hjemme, dersom de føler seg trygge på den voksne, sier psykologen.
Hun berømmer initiativet «Hjertetelefoner» som flere kommuner nå har startet opp: Det går ut på at lærerne ringer til elevene sine hver uke, bare for å snakke sammen. Telefonen er også åpen for at barna selv kan ta kontakt med lærerne tilbake.
– Lærerne vil da kunne følge opp de elevene de er mer bekymret for noe tettere. Det aller viktigste er at barna føler at noen bryr seg om dem, og spør dem om hvordan de har det, forteller Horgheim.
Les også: Kraftig oppsving i konfliktnivået mellom skilte foreldre: – Begrav stridsøksen!
Vær «nabokjerring»
– I utgangspunktet er alle barn sårbare, fordi barn er helt prisgitt voksne, at voksne beskytter dem, tror på dem, gir dem den nødvendige kjærligheten og tryggheten, sier Thorkildsen.
Hun har en klar oppfordring:
– Nå er det mer enn før viktig at vi stiller opp for hverandre, er en «nabokjerring» og tar kontakt med de du tenker er alene. Vi kan alle utgjøre ein forskjell for barn, det viktigste er at vi viser at vi virkelig bryr oss. Hvis barn har noe de ønsker å snakke om, så gjør de det til en de har tillit til.
Snakk med barnet
– Mange har fortalt om «den ene» som hjalp dem gjennom en vond barndom, bare fordi de var der og viste at de var glad i dem. Det er veldig viktig! Trenere, instruktører og lærere på kulturskolen og voksne i frivillige organisasjoner kan veldig gjerne ta kontakt med barna de har ansvaret for til vanlig og si at de er her, spørre hvordan de har det, og gjerne invitere til en tur i parken, med en meters avstand.
Om du vil sende en bekymringsmelding, har barn med erfaring fra vold og overgrep fortalt at det er utrolig viktig at du snakker med barnet først, så barnet ikke blir overrumplet og redd.
Barn kan bli ufattelig redde av at voksne går bak ryggen på dem, og nå er barn mer prisgitt familien sin enn noen gang før.
– Hvis foreldre informeres om mistanke, kan det i verste fall gå hardt utover barnet. Vi må alltid tenke at barn er folk, og huske at de er prisgitt voksne som står på, holder tak og tror på dem. Og vi må ikke glemme hvor lett det er å snu seg bort og tenke at det sikkert går over. At noen sikkert gjør noe. Nei, dette er mitt og ditt ansvar. Vi må gjøre noe, alle sammen, sier Thorkildsen.