kommentar
Må alle «pådyttes» kristen julefeiring med skolegudstjenester og juletrær?
Dette er ikke religionsblanding, som noen er livredde for. Dette er inkludering, skriver pensjonert prest Øystein Brinch.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. Kommentaren sto først på trykk i ukebladet Familien.
Norge er ikke lenger et ensartet samfunn. Gode nordmenn kommer fra alle steder i verden og bekjenner seg til ulike trosretninger – eller har ingen Gudstro.
Som kristen kan jeg være hard i klypa: Norge har en historie og kultur som er tuftet på kristne tradisjoner. Dermed basta! Det er vi kristne som skal definere innholdet i julefeiringen og ikke muslimer eller humanetikere.
Men så går tankene mine tilbake til 1990-tallet og borettslaget nord i Oslo hvor vi bodde. Tvers over gangveien bodde en iransk familie som vi hadde kommet litt i prat med. De var muslimer. De hadde barn i det samme skolekorpset hvor to av våre også spilte en periode.
Da desember kom, oppdaget vi et pyntet juletre i stuevinduet deres.
Min ektefelle kunne være ganske direkte iblant og spurte dem hvordan de som muslimer kunne ha juletre. Feiret de jul?
Nå var dette en ganske ressurssterk familie og svaret deres har satt seg fast i bevisstheten min: «Ja vi feirer jul! Jesus er en stor profet også for muslimer; dessuten vil vi at våre barn også skal føle seg hjemme i den norske, kristne kulturen samtidig som de vedkjenner seg sin iranske, muslimske kultur. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig!» sa vår nabo med glimt og smil i øyet.
Våre naboer var fullstendig klar over at jul er feiringen av Jesu fødsel, men de hadde ingen berøringsangst av den grunn. Det er ikke skummelt å sende sine barn til en skolegudstjeneste. Det er ikke skummelt å synge «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født.»
Hva med å invitere sine «fremmedkulturelle» naboer til lunsj en av juledagene? Og hva med å si ja takk til invitasjon i forbindelse med muslimenes Id-feiring? Det truer ikke vår kristentro eller våre tradisjoner.
Dette er ikke religionsblanding, som noen er livredde for. Dette er inkludering. Dette er det man i eldre tider kalte gjestevennskap.
For noen av våre «nye» landsmenn kan norsk lynne og kultur virke både fremmed og skremmende; det er ikke bare etniske nordmenn som lar seg skremme av det uvante! Da er det om å gjøre å bryte isen. Ikke viske ut egen identitet, men kjenne seg trygg på at egen bakgrunn blir både tryggere og tydeligere i møte med andre kultur- og trosretninger.
Les også: (+) Dette bør du svare barna når de spør om nissen finnes
Men vi trenger ikke engang gå til andre religioner; hva med våre polske eller ukrainske landsmenn? De er kristne, men kulturen deres er forskjellig fra vår. Vi skal ikke gjøre dem til «nordmenn» – i USA er det folk med norske aner som i flere generasjoner har feiret «norsk» jul. De holder på sine tradisjoner, eller det de tror er norske tradisjoner. Og det er jo bra!
Med disse tankene i hodet vil jeg oppfordre oss alle til å åpne hjertet for annerledes tenkende og troende, kanskje til og med invitere muslimske naboer til julegudstjeneste – og at vi gjør gjengjeld neste gang de har noe å feire.
Jesus sier tross alt: «Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. …» (Joh 10,16)
