JANNECKE WEEDEN med klar oppfordring:
– Gi folk en sjanse da! Vi lever bare en gang
Å «gi noen en ny sjanse», er en avgjørelse som ofte må tas i de fleste relasjoner.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Årets første måned er kanskje årets tristeste måned – selv om jeg personlig tviholder på at november er hakket dystrere.
Men folk er lei i januar. Lei jula, lei familien, lei ribbe, julegrøt, julebord og venner. Og enda mer lei av mørket, kulda og glatta.
Januar er litt trist, det er lov å synes det.
I tillegg befinner vi oss i måneden Trump får innta rollen som verdens mektigste mann igjen. Derav «Nytt år, gamle muligheter».
Tenk at den oransje mannen med så mange forunderlige uttalelser og krasse meninger atter en gang er president. Det er jo litt til å gråte av, det også?
Men, dette har fått meg til å filosofere litt over nye sjanser. Nye muligheter. Når er det verdt å gi noen en ny sjanse? Og når er «nok, nok»?
Når holder et «unnskyld»?
Det å «gi noen en ny sjanse», er en avgjørelse som ofte må tas i de aller fleste relasjoner; som venner, foreldre, søsken, kjærester og ektefeller. Og innen rettssystemet, ansettelsesforhold og i idretten.
Uttalelser, handlinger, baksnakking, stjeling. Felles for alle disse temaene er at det alltid finnes en historie bak. Gjerne flere.
Om 8-åringen som stjal tyggis på butikken, venninna som utelot informasjon, faren som drakk, kjæresten som var utro, helsepersonell som forgrep seg.
Det sprer seg fra bagateller til tung kriminalitet.
Så hvilken relasjon er det enklest å tilgi i? Holder det med et «unnskyld for at jeg var utro, det skal aldri skje igjen»?
Hva med «beklager at jeg ikke utøvde bedre dømmekraft som helsepersonell»? Eller «beklager at jeg ikke ringte deg tilbake på to uker»?
Jeg tror de fleste som leser dette, kan kjenne seg igjen i én eller flere av de beskrevne scenarioene. Om man har vært den som ble skuffet, eller den som skuffer. Nok et nøkkelord. Når skuffer man, når sårer man og når sviker man?
Hvem eier historien?
Innenfor tematikken å gi noen en ny sjanse, tror jeg det bør handle om konsekvensen av det noen har gjort. Og selvsagt hva relasjonen er mellom to eller flere det er begått urett mot.
Og hvem eier historien?
Hvem er det egentlig som «vinner» en situasjon der én mener det er begått urett, og den andre mener det motsatte? Eventuelt at ingenting ble gjort med intensjon om å såre.
Gjennom et levd liv har det blitt noen relasjoner opp igjennom. Noen gjennom hele livet, andre som kortere innhopp i livet, og de som det er like enkelt å forholde seg til om det har gått to timer eller to år siden forrige treff.
Eller, som psykiateren min så fint sa det: «Some come for a reason, some for a season and some for a lifetime.»
Les også: Det er et fælt ord, men nå er jeg nesten der
Rangering av vennskap
Jeg har aldri kalt noen for «bestevenninne» eller «bestevenn». Jeg har rett og slett aldri hatt behov for å rangere vennskapene mine.
Dermed blir det rart hvis noen plutselig rangerer meg. Særlig hvis det blir brukt mot meg. For små spurvefjær blir plutselig til kjempestore, triste høns dersom makten i ordet «beste» blir misbrukt.
• «Min beste(!) venninne fortalte meg ikke at hun skulle flytte.»
• «Min beste (!) kompis fortalte ikke at han kranglet med fetteren min.»
• «Jeg kommer aldri til å tilgi beste(!)venninna mi for det hun gjorde.»
Alt blir på en måte sterkere i lys av noe som i utgangspunktet bør være en ærefull tittel.
Jeg har denne høsten hatt en uoverensstemmelse med en person. Det har ført til at hen ikke lenger ønsker å være i livet mitt, mens jeg på min side av gjerdet, tenker at det som skjedde, var bagatellmessig.
Hens narrativ er imidlertid at jeg ikke burde ha gjort det jeg gjorde, og hen er ikke villig til å gi meg en ny sjanse.
Les også: Jeg kikket innover i T-banen. Det var et grotesk syn
Lytt til hverandre!
Hvem «vinner» narrativet? Den som velger å ikke gi noen en ny sjanse? Eller den som mister et betydningsfullt menneske i livet sitt? Og hvis den som velger, ikke er villig til å tilgi eller prøve å forstå, var relasjonen da så verdifull?
Hvor går egentlig grensa?
Jeg tenker i alle fall at når Donald Trump (!!) får en ny sjanse, så er det svært mange, ekstremt små bagateller i hverdagslige relasjoner som fortjener nye muligheter.
Lytt til hverandre. Prøv å se situasjoner fra utsida. Tenk gjennom om uretten som er begått deg, er gjort for å såre deg med beregning.
Er den ikke det? Gi folk en sjanse, da! Vi lever bare én gang.
Ønsker alle et fredfylt 2025!
