Holder kontakten med de fleste han har hjulpet

– Er det ikke tungt å holde vannkaraffelen slik? spør Tore Strømøy (60) den kvinnelige servitøren på Hotel Britannia i Trondheim.

Han høres oppriktig interessert ut.

– Du har sikkert trent på det, slår han fast og spør hvor hun er fra.

– Selbu, ja, der er det fint. Jeg er fra Frøya. Småsteder er koselige.

Han fant en fellesnevner, en som henter frem smil hos begge.

Det er lunsjtid, fullt av folk og sosialt i elegante Britannia Bar. Både trøndere og andre landsborgere på besøk ser ut til å vite hvem den godlynte frøyaværingen er, og han slår gjerne av en prat.

– Du er akkurat like jordnær og likandes som på TV, roser en bestemor fra nabobordet. Hun er ute med barnebarnet. Tenåringen sier seg enig. For også de unge følger «Tore på sporet». Stadig flere mellom 17–25 tar kontakt.

Blitt en livsstil

I snart 25 år har NRKs seermagnet gjenforent familier. Nå er han aktuell med 10. sesong.

– Å hjelpe folk har blitt en livsstil, forteller han.

– Jeg vil så gjerne at alle som spør, skal få møte den de leter etter.

Tore fortjener åpenbart den hedersplassen han ser ut til å ha fått hos folk.

Nylig rundet programlederen 60 år.

– Jeg feirer ikke bursdager, feier han bort gratulasjonen.

Først litt bryskt, men det guttaktige gliset er raskt på plass.

– Opptaket hos «Lindmo» ble gjort på bursdagen. Da jeg kom inn i salen, reiste alle seg og sang for meg. Det ventet også en svær kake med tallet 60.

Han skaper en forferdet grimase.

– Det var jo hyggelig ment, understreker han, – men «gi meg heller en giftpille», tenkte jeg.

Igjen ler vi sånn at flere hoder i baren rettes undrende mot oss. Du blir støl i magen av å møte Tore Strømøy. Som perler på snor serverer han de festligste replikker.

Les også: Johanne Thingnes Bø: – Jeg vil bli en aktiv pappa

Har mye han vil gjøre

I humoren bor det også alvor. Den første morgenen han våknet som 60-åring kjente han på at enden på livet føltes kortere.

– Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, sier han litt frustrert.

– Som å lage en spillefilm, og – nei – jeg vet ikke om hva – ennå. Det er nettopp derfor jeg trenger en god del mer tid. Også til å lage et talkshow – uten kjendisgjester. Det hadde også vært moro.

Siden NRK ønsker å fornye kontrakten med ham, forblir han trofast mot arbeidsgiveren han har hatt siden 1986.

Tore lener seg over bordet. Den grå genseren er ikke langt unna å tørke av majonesen på det høyt toppede rekesmørbrødet hans. Kroppsspråket signaliserer at det kommer en betroelse.

– Jeg kan love én ting, du kommer aldri til å se meg i en realityserie! Hvis jeg har lyst til å mjølke kuer blir det utenfor «Farmen kjendis».

Igjen den gode latteren.

– Høres jeg ut som en gammel gubbe? spør han etterpå en smule bekymret.

– Apropos det å bli gammel, som ungdommer sier jo de fleste av oss at «jeg skal aldri bli som moren eller faren min». Vet du hva? Jeg merker stadig oftere at jeg ligner på faren min, innrømmer han.

– Det hender til og med at jeg går som han gjorde mot slutten, «lutandes».

– Er ikke perfekt

Den nybakte 60-åringen ser godt ut. Energien er upåklagelig. Glimtet i øynene likeså. Kanskje også fordi han er nyforelsket?

Det er vel tyve år siden han ble skilt. De tre døtrene er i dag voksne, og han er fremdeles en stolt pappa. Både når vi kommer inn på døtrene og kjæresten Linn Nyborg, blir han mer ordknapp enn ellers.

– Jeg synes de bør få prate på egne vegne, sier han.

Når vi spør om det å ha en kjæreste på Kongsvinger blir litt langt unna, svarer sportsinteresserte Tore kjapt og skøyeraktig:

– Rosenborg er kjent for å importere mye bra folk til Trondheim. Også fra Kongsvinger.

Kanskje trenger han heller ikke å si mer. Tore ser fornøyd ut.

Selv beskriver han seg slik:

– På sett og vis er jeg den keitete nabogutten som ikke er redd for å drite meg ut. Jeg er ikke perfekt, og vil heller ikke fremstå som det. Det som driver meg, er at jeg er nysgjerrig på folk.

Noe vi i løpet av lunsjen har merket – flere ganger.

– Smakte teen? spør den samme servitøren ham en smule bekymret. Koppen er ennå full.

Tore liker ikke å klage. Denne gangen trenger den ikke-kaffedrikkende helten litt hjelp.

– Det ville ha smakt ham bedre om den hadde vært det han kaller «enda mer vanlig», forklarer vi.

Tilbake kommer en mer forenklet utgave av det utsøkte te-utvalget, og Tore prøvesmaker fornøyd.

– Det er jo nesten litt for fint for meg her, vettu, sier han. – Men du verden hvor lett det er å trives!

Les også: Tore Petterson: – Musikken betyr alt for meg

Familie viktig

Med teen på plass går vi tilbake til å prate om detektivarbeidet hans.

– Med årene har jeg blitt flinkere. Også sosiale medier og DNA er blitt viktige bidrag under letingen.

En del av jobben er også å lytte og oppmuntre folk underveis til målet.

– Det handler jo om at familie er svært viktig for oss, sier han og håper med programmet å styrke verdien.

Han holder kontakten med de fleste han har hjulpet.

– Vi kommer jo nært på hverandre. Jeg får være med under deres livs store øyeblikk. Det skaper bånd.

Australsk historie med lykkelig slutt

Når vi ber ham plukke ut én historie, blir det om Tanya fra Australia.

– Hun fikk som baby en virkelig god adoptivfamilie, men begynte som voksen å lete etter sine biologiske foreldre. Det viste seg at moren bodde i samme by, Melbourne, men hun ønsket ikke å ha kontakt. Av henne fikk Tanya vite at barnefaren het Harold og var norsk.

Slik kom «Tore på sporet» inn i bildet.

– Jeg fikk et bilde av en fyr og måtte nøste opp resten. Selv om mora hennes, som hadde møtt ham på en strandfest i Australia, hadde vært på besøk hos ham senere – uten å fortelle at de hadde fått en datter.

– Da jeg fant Tanyas far, fortalte han meg at en synsk en gang hadde sagt: «Du kommer til å få to barn». I årene etterpå hadde han ledd av hvor feil den synske tok, men plutselig var han både pappa til to og bestefar til tre.

– Første gang han og Tanya skulle møtes var på kaia i Tyssedal. Da sa Harald til meg: «Du må ikke tro at jeg legger på sprang!»

– Nettopp det gjorde den godt voksne karen straks han fikk øye på Tanya. Siden har de hatt nær kontakt.

– At det har blitt en livsstil for meg å forene folk, er vel ikke det minste rart? spør Tore Strømøy varmt.