Ragnhild Sælthun Fjørtoft om livets opp- og nedturer
Ektemannen bor på andre siden av jorda: – Vi er vant med å leve sånn
Gjennom 45 år var Ragnhild Sælthun Fjørtoft et av Norges mest kjente og kjære ansikt som «hallodame» i NRK. Privat er hun litt sky.
– Jeg trives alene, sier Ragnhild Sælthun Fjørtoft (73).
Slik starter Hjemmet-praten på en kafé i Vigelandsparken. De lyseblå, klare øynene
sperres opp straks hun har sagt det.
– Uff, jeg bør ikke si sånt, anklager hun seg selv.
– Jeg har jo mange gode venninner og vil ikke såre dem. Som de tidligere kollegaene mine i NRK, Britt Holm og Kirsten Schøyen. Vi møtes ofte og reiser også på ferier. Kirsten og jeg rakk så vidt hjem etter fire uker i Portugal før verdens grenser ble lukket.
Hun er med andre ord ikke ensom, selv om hun gjerne velger seg alenetid.
– Jeg tror behovet for det skyldes barndommen i Lærdal i indre Sogn, forklarer hun.
– Vi bodde avsides på en gård. Det var ikke mulig å være med andre barn utenom skoletid. Riktignok hadde jeg tre brødre, men ble også vant til å være alene og trivdes med det.
Først som 16-åring fikk hun trening i å være sosial utenfor familien. Gymnaset i Sandane var langt hjemmefra. Det ble en stor omveltning.
Dyrene på gården var hennes beste venner, som Happy – den ene border collien, og hestene.
– Kanskje er det enklere å forholde seg til dyr enn mennesker?
Som ung vurderte hun å bli dyrlege eller ridende politi.
– Innimellom tenker jeg at det ville ha vært hyggelig å
arbeide i en dyrepark, for
eksempel i Kristiansand.
Mens Ragnhild prater, har hun brutt rundstykket hun fikk til rekesalaten opp i små smuler. De legges langs det hvite rekkverket ved kafébordet.
– Tror du vi får besøk? sier hun og speider mot de kvitrende småfuglene i nærmeste busk.
Det vakre ansiktet, som tiden har vært mild mot, lyser opp.
– La oss snu hodene bort et øyeblikk, forslår hun. – Da tipper jeg de kommer og henter maten.
Hun får rett.
Solnedganger
Hjemme på Lørenskog har den tidligere kanalverten en undulat som heter Pippi.
– Navnet fikk den da barnebarna Adam (13) og August (17) var små. Da kalte vi den «pippip».
Et tamt ekorn som holder til i hagen hennes har også blitt et kjæledyr.
– Den lille damen har jeg kalt Guri. Hun hopper som en apekatt opp på skuldrene mine.
Ragnhild skulle gjerne hatt flere dyr.
– På den annen side elsker jeg å reise og helst spontant. Ja da, som regel drar jeg alene, bekrefter hun med et glimt i øynene.
Hun er vant med at en del henger seg opp i det.
– Det krever mer planlegging å reise med andre, sier hun praktisk.
– Samtidig er jo også det hyggelig.
Lærdalsjenta viser en sjarmerende omtanke for andre, enten vi er to- eller firebente. La meg gi et eksempel, hun kjører meg til neste intervju, er urokkelig på å vente til det er over, for deretter å frakte meg hjem. Som den største selvfølgelighet!
Ragnhild lager ikke et nummer av å gi.
– Det er berre koseleg, som hun nesten litt sjenert sier.
Konfliktsky
Beskrivelsen hennes av lykke knytter seg først og fremst til stundene med familien, sønnen Rune (47) – som er flykaptein – kona hans Trine-Lise og barna Adam og August, og Roar (43) som er innspillingsleder for dramaproduksjoner og også har jobbet i NRK.
– Jeg er flink til å se det store i det små. Det er ikke ofte jeg opplever den intense lykkefølelsen, men å være farmor er stort.
Opplevelsen av vakre solnedganger gir øyeblikk av
lykke.
– På reiser samler jeg på solnedganger. En solnedgang bør nytes i stillhet …
Den velkjente røsten holder det samme myke, jevne toneleiet.
– Jeg er forsiktig av natur. Kanskje burde jeg danset mer? sier hun plutselig og ler.
– At det ikke har skjedd, har nok å gjøre med at mannen min (Arne Fjørtoft, 83) ikke kan danse. Vel, retter hun seg selv, – jeg bør ikke legge skylden på ham. Det er mange år siden Arne har bodd på samme sted som meg.
– Er det noe jeg angrer på er det at jeg ikke har vært bestemt nok. Det gikk ut over sønnene våre. Da eldstemann skulle starte på skolen, flyttet guttene og jeg tilbake til Norge. Pappaen deres ble værende på Sri Lanka. Jeg burde ha satt foten ned og sagt at vi trengte ham hjemme. Guttene ville ha ønsket det. De vokste opp med et savn etter faren.
fingertuppene, neglelakken.
Hvorfor stilte jeg ikke det kravet?, har hun flere ganger spurt seg selv.
– Svaret er blandet. Jeg er konfliktsky. Kanskje også litt feig og for snill? Dessuten falt jeg for Arnes sterke engasjement for den tredje verden. Hvordan kan jeg hindre ham å jobbe med bistand?, tenkte jeg.(Arne Fjørtoft er leder for medie- og miljøstiftelsen World View International Foundation, som han grunnla i 1979.)
– Nå har han flyttet til Myanmar. Der har han bygd opp og driver Thor Heyerdahl Climate Park. Og, ja, vi er fremdeles gift, føyer hun til.
Folk pleier å spørre om det.
– Vi er vant med å leve sånn.
Selv har hun ennå ikke vært på besøk hos ham i det tidligere Burma.
– August har besøkt ham flere ganger. Tenåringen synes det er spennende at farfaren bor i det fjerne Østen. Det føles nok ikke så langt unna for de yngre.
Les også: De to babyene ble forlatt på trappen til et barnehjem. 43 år senere møtes de igjen
Medmenneske
«Du skal gjøre mot andre, som du ønsker de skal gjøre mot deg».
– De ordene gir mening. Det sto på russekortet mitt. Jo da, smiler hun selvironisk, – det var langt mindre rampete enn de andres slagord. Jeg har aldri følt behov for å skeie ut.
Hun tok tidlig standpunkt til hverken å røyke eller drikke alkohol.
– Som 18-åring ble jeg medlem i Avholdsforbundet. For meg var det et riktig valg.
Å dømme andre gjør hun ikke.
– Da barnebarna var små, fortalte jeg dem et indianerordtak. «Du har ikke lov å dømme et menneske før du har gått hundre mil i hans mokasiner».
Hun tror verden ville blitt et bedre sted for alle om vi ville ha lyttet til det.
– Å se på nært hold at mange lever i fattigdom, slik jeg så de fire årene vi bodde på Sri Lanka, forandret noe i meg. I Norge har de færreste noe å klage over. Klart det kan være fristende å syte, men jeg prøver å bite det i meg og være et godt medmenneske. Da jeg var barn lød en populær sang: Meget er forskjellig, men inni er vi like …, sier hun.
– Det mener jeg er feil. Vi mennesker er forskjellige, både inni og utenpå, og det er flott. Vi er alle preget av kulturen, så vel som hvem vi vokser opp med. La oss ikke være for raske til å kritisere.
Ragnhild liker å observere folk, gjerne sittende alene på en kafé.
– Hva skjuler seg bak det og det ansiktet? Det er min lille gjettelek. Slik kan jeg bli sittende og gruble i timevis.
Stolt av rynkene
Ragnhild har tatt med fotoalbum, med fotografier av henne i TV-ruten gjennom 45 år.
Debuten skjedde i 1969. Da hadde hun langt blondt hår festet i en hestehale, som lå pent dandert over venstre skulder. Det første hun annonserte var barne-TV for de minste. Trolig satt jeg foran skjermen og så den fargerike damen i svart/hvitt.
– Å få være kanalvert var en fantastisk jobb! NRK-huset ble et hjem for meg. To tredeler av livet mitt ble levd der. Det var vemodig å gå av med pensjon, men også godt å få fri. Det ble stadig mer krevende å følge opp den tekniske
utviklingen.
I årene etterpå har hun vært omviser i TV-huset.
– Jeg trives med å kunne rusle i gangene der …
Jobben som kanalvert førte til at hun fremdeles blir gjenkjent på gata.
– Jeg har aldri vært komfortabel med det, innrømmer hun.
– Folk er veldig hyggelige, men jeg er privat av natur og også litt sky. Det mest dristige jeg har gjort er å være programleder for Hurtigruten. Det var langt utenfor min komfortsone, men du verden så moro!
I 2006 fikk hun Gullrutens hederspris.
Den blonde skjønnheten fra indre Sogn har aldri vært opptatt av sitt eget utseende.
– Vi må tåle å få rynker, sier hun om det å bli eldre. Verre er det at kroppen signaliserer at den er i 70-årene. Det verker jo litt her og der, røper hun med et smil, et nytt kne måtte på plass.
– De ytre sporene av et levd liv aksepterer jeg uten problemer. Kanskje skyldes også det en sunn oppvekst på en gård? Dessuten hadde jeg et forbilde, en sterk og flott kvinne – mamma.
Les også: Bjørn ble enkemann og alenepappa for tre. Men han glemte aldri løftet han hadde gitt kona
Å være farmor
Moren hennes, Anbjørg Sælthun, var leder for landsstyret både for Norges Bondekvinnelag, Senterkvinnene og Nordens Landskvinner. Som stortingsrepresentant bidro hun til at kvinner fikk odelsrett på lik linje med menn.
– Jeg har vært heldig med foreldre. Begge var kloke, varme og fine.
Ragnhild hadde også en Hollywood-kjendis som forbilde.
– Bildet av Audrey Hepburn, en samfunnsengasjert kvinne verdt å beundre, henger i dag som i ungdommen på soveromsveggen min.
I likhet med den amerikanske skuespilleren har hun også selv vært aktiv i UNICEF og flere andre styreverv rettet mot utviklingshjelp.
– Livet er en reise mot rettferd, sier hun.
– Min politiske oppvåkning kom for fullt med Arne. Når du har blitt bevisst at andre lider, er det umulig å bli sittende med hendene i fanget. Jeg skulle gjerne ha jobbet i utviklingsland, men ønsker å bli i Norge. Det er veldig koselig å bo i nærheten av barn, svigerbarn og barnebarn.
Ektemannen har ingen planer om å flytte hjemover.
– Det er en myte at avstand bedrer et forhold, sier Ragnhild ærlig. – Men jeg har vent meg til det.
Hun fokuserer på det positive, som at Adam og August bare bor en liten kjøretur unna.
– Å få følge dem på nært hold er spennende. Som små hentet de frem det barnlige i meg, da kunne også jeg bli litt rampete, ler Ragnhild.
– Nå leker vi ikke lenger. De er i ferd med å bli unge menn.
Hun er lett forundret over at eldstemann snart er voksen.
– Jeg er bevisst på å fylle tiden best mulig, og prøver å ta tak i Albert Einsteins ord: Lær av i går, lev for i dag, håp for i morgen.
Denne saken ble første gang publisert 15/09 2020, og sist oppdatert 18/01 2021.
