BILSPORTKJENDIS
«Kitta» – en helende legende
Bilsportslegenden Gunnar «Kitta» Kittilsen er biloppretter av den gamle skolen.
Vi surrer litt rundt på industrifeltet nær Drøbak, før vi kan håndhilse på en hyggelig legende. Akkurat som han ofte gjorde da pressen jaktet på ham i depotet i hine hårde dager, har han liksom stukket seg litt bort.
Men kundene vet hvor de finner Gunnar «Kitta» Kittilsen. De ramler ydmyke inn døra til kundemottaket, med håp om at enmannsbedriften for biloppretting finner plass til enda en karosseriskade i årskalenderen. For «Kitta» er kjent for å være dyktig. En skikkelig fagmann, som ikke leverer tilbake varen før jobben er gjort ett hundre prosent.
Jeg synes det er godt
når mandagen kommer.
Neste år kan 74-åringen slå hammeren i motholdet med seksti års erfaring som biloppretter, hvis vi tar med i regnskapet at han begynte i lære hos Ullern Bil på Røa i Oslo som femtenåring. Han har drevet for seg selv siden 1973. Da ble privatbilen solgt for å bidra til finansiering av eget verksted i Hausmanns gate i Oslo. Etter hvert havnet G. Kittilsen Biloppretting der familien hadde hytte – i Drøbak.
Nekter å bli pensjonist
Biloppretting er et arbeid han på alle måter mer enn liker. «Det er jo som å skape noe», som han sier til oss når vi er installert på kundemottaket/kontoret, med et krus traktekaffe i neven. «Kitta» er så til de grader glad i jobben sin at fritid kan føles som noe herk.
– Jeg synes det er godt når mandagen kommer. Den der helga er nok fri for meg, altså.
– Hva med ferie, da?
– Kryss i taket! Nå har jeg klart å ha tre ukers ferie. Jeg begynte med én uke, så klarte jeg to, og sist sommer tre.
Den for «Kitta» nærmest sensasjonelt lange ferien ble tilbrakt i den lille byen Arguineguín på Gran Canaria, der han imponerte seg selv og samboeren med å klare over en time i solsenga før han måtte strekke på bena.
Gunnar Kittilsen
Født: 15.3.1945, i Oslo.
Meritter: Norgesmester på isbane i 1973, -74, -76, -77, -78 og -79.
Norgesmester i bakkeløp 1977, -78 og -79.
Norgesmester i rallycross i 1979. Nr. 3 i rallycross-NM i 1994.
Nr. 3 i EM-runden i rallycross på Lyngås i 1981.
74 år gammel kunne jo «Kitta» ha vært pensjonist for lengst, og vært fastboende på Gran Canaria. Men han liker tydelige årstider. Dessuten skremmer tanken på pensjonere seg.
– Jeg grøsser av tanken på at ingen skal ha bruk for meg en dag.
Når han skal pensjonere seg? «Kitta» har en liten gjestekrakk, og en enda mindre krakk til seg selv, der han sitter bredbent, med knærne på høyde med ørene.
– Den dagen jeg ikke klarer å reise meg fra krakken, blir jeg pensjonist, flirer han.
Kundemottaket/kontoret bærer preg av at innehaveren er av den gamle skolen. Her står det tastafon og kalkulator, og veggene er dekorert med post-it-påminnelser, visittkort og gulnede avisutklipp.
Gulvet er av betong, med avflasset maling. Der står det en «direktørstol» så skakk og unnselig at bare en blakk kiropraktor kan bifalle den. «Kitta» har nok ikke gått på HMS-kurs. Stolen har båret ham i flere tiår, og et par delvis opprevne plastposer beskytter «stasmøbelet» som vel hadde sine glansdager da Trygve Bratteli var statsminister.
LES OGSÅ: Nå må elbilene bråke mer
Trafikkfarlig
På veggene henger også mangt et vitnesbyrd om en kar som har satt dype hjulspor etter seg i norsk bilsport. Bare Tore H. Bratlie har visstnok flere NM-titler – én mer. Men «Kitta» har rekorden for isbaneløp. Det var ingen selvfølge. Bilsport var nemlig noe unge Kittilsen, som vokste opp på Røa i Oslo, var lite opptatt av. Men biloppretter-lærlingen hos Ullern Bil kom tidlig inn på radaren til de lokale trafikkonstablene. Det skulle gå fort, og gikk det dertil sidelengs, var det som en bonus å anse. Etter hvert tok han også førerkort.
Muligens manglet det på faderlige korrektiver. «Kitta» mistet sin far bare syv år gammel. Kittil Kittilsen var pilot på et sjøfly som drev med sightseeingturer over Lillesand. Om kvelden, 9. juli 1953, hadde han med seg tre unge menn på siste planlagte tur denne dagen. Klokka var 20.50 da sjøflyet dundret inn i en fjellvegg på Svinøya.
Debut blant legender
«Onke» hadde uansett ikke sansen for rattartisteri på offentlig vei, og rådet jyplingen til å leve ut fartstrangen på lukkede baner. Jyplingen fulgte rådet, og dro til Larvik for å se på et grusbaneløp. Da var det gjort.
Rundt tyve år gammel debuterte Gunnar Kittilsen, som en «drittunge» blant høyst levende legender som Trond Schea, Kjell Gudim og Arne Ingier. Den etablerte gjengen hadde jo alltid dårlig tid, så de ga nykommeren med det litt langtrukne etternavnet et kallenavn: «Kitta» .
Det gikk først i grusbaneløp på østlandske travbaner, i en Volvo han selv hadde bygget opp fra vrak. Platekontakt var han ikke redd for. Alt kan repareres, vet jo en biloppretter.
– Det var fantastisk. Nå kunne jeg kjøre så fort jeg klarte, og styre bilen med gassen.
Isbane-rekord
«Kitta» gjorde kjapt fremskritt. Han ble umiddelbart godtatt i det gode miljøet som hersket i bilsporten, der egoisme og pengepremier fortsatt var fraværende. Stort var det da selveste Trond Schea spanderte middag etter at «Kitta» hadde klådd ham i et løp.
På syttitallet ble det full satsing på isbaneløp – en gren «Kitta» hadde stor suksess i. Særlig 1979 ble et jubelår. Da vant han ikke bare NM på isbane, men også NM i bakkeløp og rallycross.
Det kanskje beste minnet hva isbane angår, er fra da Ford inviterte til et uhøytidelig isbaneløp etter at Svenske Rally (som det het den gangen) var ferdig. To verdensmestere i rally stilte – Bjørn Waldegård og Hannu Mikkola. Med var også det finske rally-esset Timo Mäkinen.
– Til lunsj kom Waldegård bort og gratulerte meg. Til tross for at proffene hadde kjørt banen utallige ganger, hadde jeg slått banerekorden allerede på min andre runde, smiler «Kitta».
Et annet flott minne er fra 1972, da «Kitta» beseiret blant andre Schea, Mäkinen, Mikkola og Jackie Stewart under et rallycross-show på Momarken. «Den beste vant», skrev den daværende dobbelte verdensmesteren i Formel 1 på laurbærkransen til «Kitta».
Gode historier
Med årene kom også de underholdende historiene man senere kan le av. Som da «Kitta» tyvstartet på Drammen travbane, rygget tilbake til start, men beholdt giret i revers. Da starten gikk var han raskest igjen, men dessverre for ham – i feil retning.
I et bakkeløp i Sverige vraket «Kitta» sin Ford Escort. Han havnet på båre, men stønnet frem til ambulansefolkene at de skulle bære ham rundt vraket. På den måten kunne en av Oslos beste bilopprettere med faglig mine vurdere skadene på den maltrakterte Escorten, før legene med faglig mine kunne vurdere skadene på ham.
Les også: En eventyrlig bilsportkarrière: Nå er det full fart med tømmerkjøring for Tommy Rustad
Rallycrossen kom for fullt utover syttitallet, med Martin Schanche som en ildsprutende forgrunnsfigur. Få vet at «han Martin» fikk sin bilsportslisens av nettopp Gunnar «Kitta» Kittilsen.
«Kitta» satset etter hvert en god del på rallycross, ettersom det visstnok var klimakrise også den gangen. I hvert fall forsvant isen, og med det, de tradisjonsrike isbaneløpene.
Rallycross og truckracing
Schea og gjengen var på denne tiden også historie. Nå het de nye konkurrentene Kjetil Bolneset, Bjørn Skogstad, Per Engseth, Terje Schie og Tore H. Bratlie. Ja, og så «Mr. Rallycross», da – også han bosatt i Drøbak, og tidvis innom «Kitta» for å drikke kaffe og juge om gode gamle dager. «Kitta» ble et bindeledd mellom to generasjoner kappkjørere.
Legge opp? Vel, han måtte ha flere forsøk. Det første kom i 1984. Men i 1988 dukket jaggu trollet opp av esken igjen. Det var rallycrossen som fristet så fælt. «Bilsport er rene sykdommen.», sukket mannen hvis etternavn er feilstavet så ofte at han selv har vært i tvil om hva som er riktig.
I 1988 ble han også invitert av Team Rod Chapman til en runde i truckracing på Mantorp Park i Sverige, som første nordmann i denne – bokstavelig talt – tungvektsklassen. Nordmannen imponerte med fjerdeplass i regnværet.
– Det var utrolig artig. Jeg har aldri sladdet så mye med en bil som jeg gjorde med en racingrigget Ford Cargo med 700 gamper.
«Kitta» takket for øvrig nei til flere runder med truckracing. Jobben som biloppretter var viktigst, og tillot ikke for mange turer nedover i Europa. Men han ble da en hyppig deltager under EM-rundene i rallycross utover 90-tallet. Så ble det mer sporadisk, ikke minst fordi han reagerte på det han mente var utstrakt juksing i rallycrossens Divisjon 1.
«Kitta» kjørte sitt siste løp i 2004, og det med en Mitsubishi Lancer Evo VI på Bjerke travbane. Sprintrally på grus. Ringen var sluttet.
Savner kameratskapet
I det store og hele har helsa holdt godt for Gunnar Kittilsen. Riktignok har han balet med kreft i nesa, noe som har medført en rekke operasjoner. Men kreften sprer seg ikke, og er ikke livstruende. Faktisk mener «Kitta» at han lever sunnere i dag enn under aktive bilsportsdager.
– Da satt jeg jo bare bak rattet eller skrudde, og gikk jo knapt en meter. I dag har vi hytte på Beitostølen, der jeg går i fjellet og står på ski.
«Kitta» legger ikke skjul på at han savner de gode gamle dagene, der jobben som biloppretter ble ledsaget av bilsport og muntert kameratskap. For å dempe abstinensen, dra han og hans gamle mekaniker Dag Moen på en VM-runde i rallycross en gang i året.
Og så hender det jo at gamlekarene fra norsk bilsport møtes i sosiale arrangementer. Da klirrer det jovialt i glass og juges over en lav sko, mens latterbrøl ledsager gjenoppfriskningen av gamle minner.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn Bil
Denne saken ble første gang publisert 22/07 2019, og sist oppdatert 22/03 2021.
