Popularitet er ikke alt

Popularitet er ikke alt

Var det sånn denne sommeren skulle bli? Skulle det ikke skje noe som helst? Den hadde bare så vidt begynt, og allerede kjedet jeg meg verre enn om jeg skulle sett på maling tørke. Om det bare kunne skje noe spennende snart, det virket som om alle gjorde noe gøy, utenom meg. Jeg hadde spurt mamma tusenvis av ganger om vi ikke kunne gjøre noe gøy og ikke bare være hjemme hele sommeren, men svaret var alltid det samme Johanne da, du vet at det er mye å gjøre for meg om sommeren, hjelp heller litt til i huset så skal du få penger til en iskrem.

En iskrem? Hvem tok hun meg for å være? En syvåring? Jeg skulle ha mer enn 20 kroner for å hjelpe til i huset, altså. Nå satt jeg altså inne på rommet mitt i sommerferien! Hva skulle jeg finne på, da ringte det på. Yes, kanskje det var en av venninnene mine som var kommet hjem fra ferie, jeg stormet ned trappen og bort til gatedøren. Jeg åpnet og så for meg venninnegjengen stå utenfor, men gjett hvem som sto utenfor når jeg åpnet, det var bare mormor. Mormor er veldig snill da, men hallo, du går jo ikke på stranden med mormoren din når du er 13 år gammel. Hei, mormor. Sa jeg forsiktig. Hei, hjelper du meg inn med vesken? var det svaret jeg fikk, ja, ja jeg gjorde det nå.

Når jeg hadde bæret inn tingene til mormor, løp jeg opp igjen på rommet mitt før de rakk å be meg om noe annet jeg måtte gjøre. Jeg satte bare og stirret ut vinduet, og det er uvant meg! Jeg var jo vant til å være den mest populære på skolen, men var jeg fornøyd med det? Jeg skjøv vekk tanken, huff for en tanke, jeg måtte bare finne noen å være med, og det fort. Jeg gikk ned i gangen og tok på meg de nye sandalene mine, så kom den tanken igjen er du fornøyd med å være populær? den stemmen gikk bare ikke ut av hodet mitt.

Jeg går ut, har med meg mobilen. Sa jeg og lukket døren bak meg før de fikk svart. Hva skal jeg egentlig gjøre ute da? Det er så mye lettere med gjengen for alle gjør det samme som meg, fordi at jeg er populær. Er du fornøyd med å være populær? Å, kunne ikke tanken gå ut av hodet mitt? Plutselig kom jeg på hendelsen siste skoledag; Linn, en av de mest upopulære jentene i klassen delte ut bursdagsinvitasjoner til sin bursdag, og alle jentene i klassen var invitert, jeg og gjengen hadde selvsagt kommentert med det samme vi fikk invitasjonene Blir sikkert ikke noen bra fest, skal vi gidde å gå, eller? Sånn hadde vi stått og diskutert om en bursdag vi ikke visste noe om!

Jeg tenkte meg om, når var det den bursdagen skulle være? I kveld. Jeg kjente i lommen min, jeg hadde lommeboken min i hånden og gikk mot kjøpesenteret. Da jeg kom inn på senteret gikk jeg inn på Cubus og fant en parfyme som duftet herlig, jeg kjøpte den og et fint kort med beskjeden Til en snill jente, så gikk jeg hjem og pyntet meg med min fineste kjole. Da jeg kom ned i stuen spurte mamma Hvor skal du? Jeg skal i bursdag til en snill jente. svarte jeg.

Jeg så på klokken den viste 17.45, jeg hadde et kvarter til bursdagen startet, jeg trengte den tiden til noe spesielt. Jeg gikk bort til huset der Linn bodde og banket på, det var hun som åpnet, jeg hadde aldri sett henne så pen før. Hun så med en gang litt redd ut, men jeg roet henne ned ved å gi henne en klem å beklage for alt det dumme jeg hadde gjort mot henne siste skoledag og de andre gangene, hun tilga meg. I bursdagen var det kjempegøy, og Linn og jeg har kjempe mye til felles, så vi pratet hele kvelden, og når bursdagen var ferdig og jeg skulle gå, spurte Linn meg Skal vi være med hverandre i morgen? Ja, det vil jeg gjerne" svarte jeg.

Og slik gikk sommeren, Linn og jeg var sammen med hverandre hver dag i sommerferien, og når skolen begynte igjen gikk jeg ikke bort til gjengen, men jeg var med Linn, nå er vi bestevenner. Det året lærte jeg to viktige ting: Popularitet er ikke alt, og at folk som du ikke kjenner, skal du heller ikke snakke stygt om, og ikke snakk stygt om folk selv om du kjenner dem.