Hva kan man gjøre hvis man kjenner noen med spiseforstyrrelser?

Hva er det egentlig?
Hei. jeg har noen spørsmål om spiseforstyrrelser.
-Hva er anoreksi, og hva skjer når du har det?
-Er det noe man får tilfeldig?
-Kan man bli fysisk syk av det?

Og et litt annet spm:
-hva er BMI eller noe sånt? Hars sett det skrevet flere steder men skjønner ikke hva det er.
disse sidene har hjulpet meg mye:)
takk på forhånd.

En ensom og farlig sykdom
Hei! Anoreksia nevrosa er en psykisk lidelse som etter hvert også kan utvikle seg til å gi fysiske skader. Anoreksi betyr spisevegring. Når du legger til nevrosa så handler det om spisevegring av psykiske årsaker. Det begynner ofte med slanking og utvikler seg til å ta over mer og mer av tanker og dagligliv slik at alt etter hvert handler om å unngå mat og å oppleve kroppen sin som fet og stor. Uansett hvor tynn personen blir så vil han/hun se en overvektig person i speilet. Jeg kan skrive en hel avhandling om dette, men det har jeg ikke plass til her. Jeg anbefaler deg å lese mer om det andre steder.
Du blir fysisk syk av det også alt etter hvor langt sykdommen får utviklet seg. Utvikling og vekst stoppes, du mister menstruasjon, tarmene ødelegges, stoffskifte ødelegges, kroppen dekkes med dunhår, nyreskader, hjertestans og mye mer - og dette er også en dødelig sykdom når det får utvikle seg. Det er en ensom og vond sykdom som ødelegger livet til den som rammes. Jo tidligere behandling, jo raskere kan personene bli frisk.

BMI står for Body Mass Index (BMI). Det tar hensyn til høyde og vekt. Det er et unøyaktig mål da det ikke tar hensyn til alder, muskelmasse osv. Dette er IKKE noe du selv skal vurdere eller analysere kroppen din ut fra!

Hilsen  Helsesøster Grethe

Har du spørsmål til helsesøster Grethe? Send inn her!

Venninne med anoreksia
Hei! Jeg trenger hjelp, og jeg vet ikke hvem andre enn deg jeg kan snakke med, for venninnen min som innrømmet at hun hadde anoreksi sa til meg at hun slutter å stole på meg for godt om jeg forteller noen om problemet hennes. Hun er stolt fordi hun begynner å få thigh gap og synligere bein, men jeg sier at det ikke er bra, og da blir hun sint. Hun sier at det ikke er så alvorlig, men det er det. Hun nekter å få profesjonell hjelp, og jeg er redd for at dette kan ta livet av henne. Hun sier at hun ikke skal ta sitt eget liv, fordi hun har så gode venner og sånt, men hun har kuttet i fortiden, og har mange problemer. Burde jeg fortelle noen, og trosse bestevenninna mi? Eller burde jeg ikke gjøre noe, og se henne sulte seg sakte men sikkert? Please svar! Dette er veldig vanskelig for meg, for jeg kan ikke så mye om sånt.

Livet hennes er viktigere enn tilliten til deg...
Kjære deg! Det er fint at hun har innrømmet for deg hva hun sliter med. Det er en alvorlig sykdom hun har, eller holder på å utvikle. En sykdom som kan ødelegge hele livet hennes og som hun også kan dø av. Jo tidligere hun får hjelp jo lettere er det å bli frisk. Motsatt er det også slik at jo lengre sykdommen får utvikle seg, jo mer alvorlig blir den og jo vanskeligere er det å bli frisk. Fornuft hjelper ikke. En del av sykdommen er at hun ser og opplever seg selv anderledes enn det du gjør. Sykdommen tar kotroll over tanker, følelser, hvordan hun ser seg selv og redsel for å bli frisk. Du alene kan heller ikke hjelpe henne og det er helt umulig for deg å sitte med denne kunnskapen alene. Selv om hun sier at hun mister tilltiten til deg om du forteller, så kan du ikke se på at hun blir stadig sykere. Du må si fra til en voksen, og da kan du både snakke med foreldrene dine, læreren eller helsesøster på skolen. Jeg vil tro at hun innerst inne forstår at du må fortelle noen om dette, og med tiden vil hun bli takknemlig!

Hilsen  Helsesøster Grethe

Har du spørsmål til helsesøster Grethe? Send inn her!

Hjelp meg! Søsteren min har anoreksia
Hei! Håper du svarer på dette trenger virkelig hjelp!
Jeg har en søster som har alvorlig anoreksia, hun er ekstremt tynn! Jeg kan ikke stoppe og tenke på hun, og hvordan det vil utvikle seg. Hun er ikke lenger like glad og har nesten ikke livsglede. Hun flirer nesten aldri lenger. Jeg tenker hele tiden at jeg er tykk og jeg burde spise mindre, jeg vet jo at hun er sykelig tynn, men tenker det likevel. Så mine spørsmål er: Hvordan skal man oppføre seg rundt henne? Hvordan skal jeg greie og leve som normalt?

Hei!
Jeg håper søsteren din får hjelp fra fagfolk og er under nøye oppfølging for sykdommen. Det er tungt å være familie til en som er alvorlig syk og en spiseforstyrrelse er i tillegg så vanskelig å forstå og forholde seg til. Det er grusomt å se en du er glad i ha det så vanskelig.

Jeg skjønner at mat også utvikler seg til å bli et problem for familien til en som har en spiseforstyrrelse. Du er redd for å provosere frem tanker hos henne eller virke støttende på hennes spiseforstyrrelse samtidig som hennes tanker bringer frem følelser i deg. Jeg synes ikke du skal begynne å slanke deg. Du er i en alder hvor det ikke er å anbefale samtidig som du skal være oppmerksom på at din søsters kroppsbilde til en viss grad kan påvirke deg. Hold på fornuften din og ikke foreta deg noe uten at det er i samråd med foreldre eller helsepersonell.

Når det gjelder hvordan du skal oppføre deg rundt henne så er det viktig at du ikke er en behandling og en stadig påminning om problemene hennes. La andre ta seg av behandlingen. Du kan være et fristed hvor dere kan le og snakke omvanlige ting. Oppfør deg som en søster og la henne være seg selv. Prøv å se mer på de positive tingene enn det negative.

Jeg anbefaler deg og foreldrene dine å ta kontakt med organisasjoner for pårørende til en som har spiseforstyrrelser. Se gjerne på nettsidene til rådgivning om spiseforstyrrelsereller interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelserfor å få flere tips. Du kan også snakke med helsesøster på skolen om de tankene du gjør deg når søsteren din er syk eller du kan ta opp problemet og be om å få snakke med noen som er involvert i behandlingen av søsteren din.

Hilsen  Helsesøster Grethe

Har du spørsmål til helsesøster Grethe? Send inn her!

Venninne med psykiske problemer - HJELP!
Jeg har ei venninne med psykiske problemer. Tidligere har hun hatt anoreksi, depresjoner og noe annet som kalles ”sykelig sunn”. Dette har hun selv fortalt meg fordi hun ønsket at vi vennene skulle forstå hvorfor hun var som hun var. Hun har gått til psykolog i lang tid, og jeg har fått intrykk av at alt er blitt bedre. Men så fikk hun plutselig en hudsykdom som gjør at hun får mange flassende flekker på huden og som klør veldig. Og etter det har hun blitt utrolig sur og grinete. Hun ser noe negativt i alt, og hun lar det dårlige humøret gå utover meg som nå er den eneste venninna som klarer å være atmed henne. Jeg gjør det for å støtte henne og fordi jeg er glad i henne. Men hun er veldig opptatt av vekt og utseende og gir meg ofte grinete kommentarer om hvor lat jeg er. Selv om jeg ser helt normal ut, bare litt mer kjøtt på meg enn henne - naturlig nok etter som hun ifølge BMI er nesten undervektig. Jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde me til henne lenger. Både jeg og flere andre venninner tar oss nær av det når hun klager på hvor stygg og feit hun er (spesielt fordi den ene venninna vår faktisk er overvektig), og ofte slenger hun ut kommentarer om andres kroppsvekt helt uten å tenke seg om. Jeg er lei av å være den som alltid skal være positiv og smile, når hun sitter der som ei gammel heks og surmuler for alt. Jeg kan rett og slett ikke ha en dårlig dag, for da blir hun kjempeforbanna og lurer på hvorfor jeg er så sur HELE tiden.. Men jeg skjønner ikke hvorfor hun er så mssfornøyd. Hun har en fantastisk kjæreste som helt kalrt elsker henne som hun er, hun har et utseende klippet rett ut fra et motemagasin, hun har mange venner og blir ofte invitert på fester, greit med penger, hun er flinkt til å lage mat, flink på skolen, trener mye, er sprek og har fantastiske foreldre som bryr seg og som jeg misunner henne veldig for.. Da er det nesten umulig for meg å forstå at hun ikke trives med livet sitt, når hun har så mange ting som jeg selv kunne ha tenkt meg å hatt.

Sannheten er at jeg ikke makter mer. Når jeg komemr hjem fra skolen merker jeg at hodet verker fordi jeg konstant går rundt å anstrenger meg for hennes skyld. Hva skal jeg gjøre? Jeg har prøvd å prate med henne om det, men dagen etterpå er det like ille. Jeg forstår at hun har problemer hun ikke kan noe for, men hun kan da alltids prøve iallefall! Etter over ett år begynner jeg å lure på om jeg selv hodler på å utvikle psykiske problemer som følge av hennes oppførsel.. :(

HJELP MEG!!

Det er naturlig med dårlig humør når hun har fått en kronisk sykdom.
Hei du! Jeg skjønner at det er slitsomt å hele tiden forholde seg til hennes problemer og det høres for meg ut som om dere av ”forståelse” lar henne få styre litt for mye. Selv om hun har problemer trenger ikke dere hele tiden ta hensyn eller finne dere i at hun sårer dere.

Ja, hun har problemer og hun har det nok slett ikke godt. Det er synd på henne og jeg hadde virkelig ønsket at hun fikk det bedre med seg selv og greide se seg selv som dere ser henne. Det er ikke de ytre tingene som skaper hennes problemer men hun har nok et dårlig selvbilde og enormt høye krav til seg selv. Du trenger ikke forstå, men godta at hun har det vondt selv om alt ser så perfekt ut utenfra. At hun har fått en hudsykdom i tillegg utløser en krise hos henne og det er naturlig at det gjør noe med humøret.
Dette handler om henne, ikke om dere. Hun trenger dere som venner, men dere kan også oppføre dere som vanlige mennesker rundt henne og forvente at hun også tar hensyn til dere. Si fra om at dere synes det blir slitsomt med alt maset om vekt og ytre ting og at det som betyr noe for dere er hvem personen er - altså det innvendige. Prøv også å hente frem en trygghet hos dere selv som hun dessverre ikke har - den at dere er gode nok som dere er. Prøv å la den sannheten være det som betyr noe så kanskje smitter den over på henne.

Blir hun sur av at du ikke tar hensyn til henne hele tiden så la henne bli sur - hun blir nok blid igjen... Lat som ingenting og vit at det er hun som har problemene. Du trenger ikke gjøre det til et større problem enn det er, hun takler ikkekritikk så godt - det har ingenting med deg å gjøre.

Jeg synes det vil være synd om dere kuttet ut en venn som så tydelig trenger dere. En venn som har problemer og som trenger at dere er ekte rundt henne. Snakk gjerne med helsesøster på skolen om dette og be om råd for hvordan dere best kan forholde dere til hennes problemer og sykdom.

Hilsen  Helsesøster Grethe

Har du spørsmål til helsesøster Grethe? Send inn her! 

Denne saken ble første gang publisert 31/08 2014, og sist oppdatert 02/05 2017.