2. plassen: Overraskelsen

I Julia nr. 13, 2011 annonserte vi en novellekonkurranse, og vi fikk haugevis med fine bidrag!

Nå er vinneren kåret, og vinnernovellen kommer på trykk i Julia nr. 1, som er i butikken 2. januar. 1. ,2. og 3. plass får premier, og de kan du se hva er her. Vi legger novellene som kom på 2. og 3.plass her på Julia.no, samt noen flere av de gode novellene vi har fått inn i denne konkurransen.

Her er 2. plassen: "Overraskelsen" skrevet av Rosanna.

Jeg trampet inn i gangen hjemme etter skolen, og slang døra igjen etter meg. Mamma snudde seg og så forskrekket på meg fra kjøkkenet, men jeg latet som jeg ikke så henne, og bare trampet videre inn på rommet mitt. Ååååhh! Aldri før hadde jeg vært så sint! For en forferdelig dag! Det hele begynte med at vi hadde et stort prosjekt på skolen. Bestevenninna mi og jeg var på samme gruppe, og vi hadde planlagt alt til hver minste detalj! Vi bestemt gruppe, tema og alt som skulle til, og da læreren leste opp gruppa vår ble jeg helt i hundre. Jeg var superfornøyd! Plutselig reiste bestevenninna mi seg opp på stolen sin og ropte ut i klassen at hun nektet å være med meg. Med ett kjente jeg pusten bli slått ut av meg og øynene mine ble helt tørre. Hva var det hun nettopp hadde sagt? Jeg kjente hjertet synke i brystet i det læreren prøvde å roe henne ned…

Jeg prøvde å snakke med henne i friminuttet etterpå og gikk bort til henne med et falskt og bredt smil. Sakte men sikkert nærmet jeg meg, men da jeg bare var et par meter bortenfor henne sendte hun meg et iskaldt blikk, et blikk jeg aldri hadde sett på henne før. På sekundet snudde jeg om og gikk andre veien. Hva var det jeg hadde gjort? Jeg orket ikke dette mer, så jeg sa til læreren vår at jeg var dårlig og fikk lov til å dra hjem.

De neste dagene var like som den første. Bestevenninna mi hadde funnet seg nye venner i klassen, og hun holdt seg borte fra meg. Hver eneste gang jeg prøvde å snakke med henne så snudde hun seg bort fra meg og gikk i motsatt retning. Jeg følte meg mer og mer alene og det var ikke morsomt i å gå på skolen lenger.

Da jeg våknet om morgenen den 8. oktober kjente jeg en varm følelse krible i magen. Det var bursdagen min! Jeg var ganske sikker og håpet virkelig at det var noen fra klassen som ville gratulere meg med dagen, men jeg tok feil. På skolen var jeg like alene som alltid og det var ikke en eneste person som kom bort for å gratulere meg. Ikke en gang læreren min. Det var noe som var galt, skikkelig galt...

Jeg tok bussen hjem fra tennis treninga mi samme kvelden og satt helt alene på bussen. Det var helt mørkt ute og skyggene på veggen beveget seg raskt og stille. De var som ballettdansere med grasiøse bevegelser. Jeg ble helt oppslukt av å se på skyggene da plutselig bussjåføren ropte til meg at vi var fremme. Raskt samlet jeg sammen tingene mine og løp ut av bussen. Det var et stykke jeg måtte gå før jeg var hjemme men det gjorde ikke stort. Alene fortsatte jeg hjemover i mørket da jeg plutselig hørte en bråkete lyd fra hjørnet av gata. Jeg kjente en stikkende følelse nakken, men det var nok ingenting. Plutselig hørte jeg den bråkete lyden igjen, men enda nærmere. Hjertet mitt dunket enda hardere, og jeg kjente adrenalinet strømme til i kroppen. Jeg gjorde meg klar til å løpe bort så fort som mulig, men plutselig hoppet det tre svartkledde personer ut fra hjørnet. Det gikk alt for fort og jeg fikk ikke tid til å reagere i det hele tatt. Før jeg visste ordet av det så fikk jeg en stor sekk over hodet, og jeg ble løftet høyt over baken. Jeg satte i å skrike, men da var det noen som holdt over munnen min…

Hva var det som skjedde? Ble jeg kidnappet? Neimen visste jeg, for etter omtrent ti minutter hørte jeg flere stemmer rundt meg. Flere av dem var velkjente, og jeg hørte noen som hvisket. Plutselig ble sekken dratt av hodet på meg og jeg gjenkjente alle vennene mine fra klassen, inkludert bestevenninna mi. ”Gratulerer med dagen!!”, ropte og skrek de. Jeg kjente et bredt smil bre seg over leppene mine, og jeg kunne ikke annet enn å le. Bestevenninna mi kom mot meg med det velkjente smilet. Hun gav meg en klem og fortalte at hun hadde arrangert et bursdagsselskap for meg. Grunnen til at hun hadde ignorert meg på skolen var fordi hun ville overraske meg.

Resten av kvelden koste vi oss utrolig masse og hadde det superkjekt! Tiden gikk fort og etter noe som føltes som ti minutter var klokka allerede halv ett om natten. Dette hadde vært den desidert aller beste bursdagen jeg kunne fått. Bursdagsfesten var vellykket og jeg hadde aldri hatt det så koselig før! Tenk å ha så fantastiske venner som meg!

Denne saken ble første gang publisert 29/12 2011, og sist oppdatert 02/05 2017.