– Men fy for et leven!

Her om dagen slo det meg: hele livet mitt har jeg levd og jobbet på bondegård, og jeg trives jo godt med det, men kan det tenkes at jeg har gått glipp av ting ved å ha en slik livsstil? Der og da bestemte jeg meg for at i år skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før: jeg skal reise inn til storbyen og dra på musikkfestival! Dette er min Øya-ANDmeldelse.

Dag 1

Festivalen skryter av å ha stor spennvidde i musikksjangre, men da jeg blar gjennom programmet må jeg skuffet konstatere at hverken masurka eller hornmusikk er representert. Og dette skal liksom være en musikkfestival for alle?

Vel, vel. Den første artisten jeg skal se heter Sondre Fjærkre. Jeg føler meg straks hjemme da jeg kommer inn på festivalområdet. Ungdommen går rundt med bukseseler, rutete flanellskjorter og store helskjegg. Akkurat slik de voksne så ut på landsbygda da jeg var liten.

Folk står som sild i tønne, jeg må kjempe med nebb og svømmeføtter for å kapre en ledig gressflekk. Men jeg hører jo nesten ikke musikken! Skravla går høyt blant alle rundt meg. Er de klar over at de er på konsert? Kanskje jeg skal gå opp på scenen og be Sondre spille litt lavere så det blir lettere for folk å prate sammen? En halvtime senere har jeg fortsatt ikke noe inntrykk av musikken til Sondre Fjærkre, men jeg er blitt godt oppdatert på siste sesong av Paradise Hotell og nye spillerkjøp i engelsk fotball.

Senere på kvelden skal jeg se noen som heter «In Flammasjon». De beskrives som et metal-band fra Sverige. Jeg er spent på å finne ut hva et metal-band er. Handler sangene deres om kobber og aluminium?

Men fy for et leven! Vokalisten vræler som en gal hane klokka fire på en søndagsmorgen. Jeg vet ikke hva han synger om, men alle de langhårede mennene foran scenen er visst veldig enige i det han har å si, for de nikker iherdig. Hvis jeg ønsket å stå i høyt gress og høre på ulyder, så kunne jeg like gjerne stilt meg i åkeren ved siden av skurtreskeren. Da vokalisten spør publikum om noen har noen ønsker til hva de skal spille, roper jeg «masurka!» men jeg tror ikke de hører meg.

Jeg forlater Støyenparken med en svak pipelyd i ørene, men det er tross alt å foretrekke fremfor metal-musikken fra Sverige. Jeg ser med skrekkblandet fryd frem til hva dag to av Øyafestivalen har å by på …

Denne saken ble første gang publisert 13/08 2015, og sist oppdatert 02/05 2017.