Inger Marie fikk med seg mannen til slektsgården
Inger Marie tenkte at det var umulig å ta over fjellgården. Så møtte hun Joakim: – Jeg trakk vinnerloddet
Som barn var sauene og kattene på fjellgården Inger Maries nærmeste venner. I dag jobber hun for å gi sine egne barn en mulighet til å leve det gode livet på avsidesliggende Røyseland.
Sørlandsheiene er et vakkert og idyllisk stykke Norge, med vann, fjell, skog og myrer i ulendt landskap.
Der, på grensen mellom Rogaland og Agder, isolert til, ligger en fjellgård med en lang historie.
– Herfra er det en halvtimes biltur til nærmeste tettsted. Vi har ingen naboer vi kan rusle til i løpet av noen minutter. Vi lever helt fritt, sier Inger Marie Dyrskog (31).
Hun vokste opp på bruket som den yngste av fire søsken og har funnet seg godt til rette i barndomshjemmet med den storslåtte naturen rundt seg.
De to barna hun har fått med ektemannen Joakim (32), får den samme oppveksten, som hun alltid har skattet høyt.
Vi møter det unge paret og hennes foreldre, Tønnes Martin og Aud Marit, i NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Under innspillingen kjempet det driftige unge paret mot gruvedriftsplaner i nabokommunen.
Tonnevis med avfall var planlagt dumpet i vannet, som er sauenes drikkevannskilde når de er på sommerbeite. Dette ville ført til en voldsom økt vannstand slik at beitet hadde forsvunnet. Det ville ha blitt umulig å drive med sau.
– I lang tid spredte vi informasjon om de uheldige ringvirkningene avfallsdumpingen ville få for naturen og landskapet, og det hjalp. Heldigvis er planene skrinlagt og vi tør å se lyst på fremtiden, sier Inger Marie og Joakim unisont til Hjemmet.
Utestengt
Hva får et ungt par, som kunne ha levd lettvint og komfortabelt i et bynært strøk, til å velge et tungvint og slitsomt liv på en fjellgård?
Hvordan kunne de frivillig gå inn i en hverdag, der de daglig må kjøre i en halv time for å få barna til barnehage eller skole?
– Min eldste bror er 12 år eldre enn meg, men han ville ikke overta. Det ville heller ikke de to andre søsknene mine. Da jeg forsto dette, la jeg en plan. Røyseland har alltid betydd enormt mye for meg. Helt siden jeg var liten, har jeg sett på sauene og kattene som de beste vennene mine, forteller Inger Marie.
Barndommen som «Røyseland-jenta» var ikke bare lett. På skolen opplevde jenta fra fjellgården å ikke bli sett på som kul nok til å bli med i vennegjenger. Det føltes sårt og vondt.
I sesong 23 av NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» reiser programleder Noralv Pedersen igjen til mennesker, som har valgt å leve livet på avsidesliggende plasser. Du finner serien på nrk.no
– Jeg var sjenert, hadde ikke de samme interessene som de andre jentene og klarte ikke å ta min plass. Heldigvis hadde jeg en god venninne, som jeg fikk allerede i barnehagen. Vi to hadde hverandre og er fortsatt bestevenninner, så helt alene var jeg ikke. Men det gjorde likevel noe med meg, innrømmer hun.
På ungdomsskolen forsterket sorgen seg fordi noen av guttene plaget henne. At hun ikke var kul nok, ble hun minnet om hver gang det var en bursdag hun ikke ble invitert i.
– Det var mange tunge dager og jeg gråt ofte når jeg kom hjem, forteller hun.
Dyr som bestevenner
Når hun kom hjem etter lange skoledager, gikk hun til kattene eller sauene for å få trøst, og de ga henne aksepten hun lette etter. Det føltes som om dyrene forsto behovet hun hadde for kos og nærhet.
– Livet på gården ble min terapi, forklarer hun.
Skoleveien var lang for hele søskenflokken på fire. Også minstejenta Inger Marie ble hentet i drosje og kjørt til nærmeste busstopp ni kilometer unna på E39. Derfra måtte hun ta buss et stykke, for så å bytte buss og bli skysset til nærmeste bygd, Ueland. Totalt ble 17 kilometer tilbakelagt i buss, men reiseveien i seg selv opplevde hun ikke som et problem. Det var sånn livet var.
Inger Marie elsket å være hjemme på gården. Gikk hun tur, ble kattene med henne. Ute på jordene eller i fjøset, klappet hun sauene og snakket med dem. Kopplammene ble så godt stelt med at de i all sin tid siden, kom bort til henne for å få oppmerksomhet og bli klødd og tatt på.
Det sosiale livet ble bedre for Inger Marie da hun begynte på videregående skole i Egersund, hvor hun tok helsefag.
– Selvfølgelig føltes det veldig godt å komme bort fra stempelet som upopulær. Det meste løsnet da jeg fikk flere venner, forteller hun. Da hun som 19-åring flyttet til Stavanger for å studere sykepleie, falt enda flere brikker på plass.
Kjæresten Joakim
Parallelt med at hun levde bylivet med en bygutt-kjæreste, visste Inger Marie hva hun egentlig ønsket seg mest. Å flytte tilbake til gården, overta etter foreldrene og leve det gode livet på Røyseland.
– Jeg orket ikke tanken på at gården skulle ende opp som et feriested uten dyrehold. Men jeg visste også at det er umulig å leve av driften alene og at jeg måtte ha en jobb ved siden av. Sykepleier-yrket passet bra, oppsummerer hun.
At hun fant Joakim, skjedde tilfeldig. Egentlig var hun ikke på jakt etter en ny kjæreste. Hun skulle bare sjekke hva som fantes av menn på dating appen Tinder. Plutselig så hun en kjekk, ung mann med store armer, og det sto at han var tømrer. «Han kunne ha blitt god arbeidskraft», tenkte bondejenta.
– Vi kom i kontakt, og etter å ha kommunisert en stund, ble vi enige om å møtes. Og selv om han gikk med crocs-sko, som jeg hater, ble det oss to. Egentlig var det magisk at det skjedde, for han kunne så mye fra før.
Inger Marie ler, og det gjør Joakim også. Han var bygutt, hadde vokst opp i et boligfelt i Stavanger. Heldigvis hadde han også tilbrakt somre på gården til en tante og onkel, og likte å dra på teltturer i naturen med kompisene sine.
Det var først etter at Joakim ble med henne hjem til Røyseland på ferie at de begynte å snakke om å flytte dit.
– Da jeg kom hit første gang, slo det meg med en gang at det var en fin plass. Jeg tenkte ikke så mye over at det lå avsides og kronglete til. Slik jeg så det, var det stille, fredelig og fint uten trafikk og gatelys, sier tømreren.
– Jeg trakk vinnerloddet, for jeg fikk hus, gård, jobb og kjæreste i samme pakken!
Det gode livet
Åtte år er gått siden de ble kjærester, fire år siden de bosatte seg på Sørlandsheiene, der de aller fleste gårdene er lagt ned for lengst. Det unge og sympatiske paret er motstrøms, og det gjorde at de kvalifiserte til å få besøk av Noralv Pedersen, programlederen for et av Norges mest sette program de siste tiårene.
Kameratene til Joakim kommer på besøk og synes de har det fint på heia, men selv om de liker naturen, foretrekker de bylivet. Selv er han tilfreds med livets store avgjørelse.
– Å flytte hit var ikke et så stort skritt å ta som mange tror. Jeg liker praktisk arbeid. Dessuten trives jeg med å bo fjernt fra støy og mas. Her på gården er jeg min egen sjef, sier han og ser bort på kona.
Nærmeste nabo bor en fem minutters biltur unna. Nærmeste butikk på Moi en halv time unna og nærmeste boligfelt på Heskestad/Ualand, enda noen kilometer unna.
– Jeg har en 80 prosent stilling som sykepleier på sykehjemmet på Moi mens Joakim har heltidsjobb på gården. Vi handler mat når barna leveres eller hentes i barnehagen. Heldigvis er veien opp til oss kommunal, så den brøytes og holdes kjørbar gjennom vinteren. Men vi må ha bil med firehjulstrekk og piggdekk, forteller Inger Marie.
De gode hverdagene er travle og fulle av gjøremål. Når hun er ferdig på jobb, bruker Inger Marie timene til å pusse opp, lager mat og går turer med barna. Selv om de lever i pakt med naturen, ser ungene både på TV og nettbrett.
– Dere blir ikke lei av «å gå oppå» hverandre?
– Mamma og pappa bor i underetasjen, så helt alene er vi ikke. Joakim og jeg har god kjemi og veldig mye gøy sammen. Vi er også flinke til å gi hverandre pusterom. Når han trenger tid for seg selv, går han ut og jobber!
Inger Marie ler og innrømmer at hun som person er litt introvert. Det betyr at hun blir sliten av å ha for mange mennesker rundt seg og trenger tid for seg selv.
– Jeg føler meg aldri ensom her på gården. Joakim, som når toppen av sin energi når han er sammen med andre, har blitt kjent med mange i bygda og fyller på gjennom det sosiale der, forteller hun.
Naturperle
Røyseland ligger naturskjønt til helt alene på en voll. Gården består av 1400 mål innmark og utmark. Da Inger Marie vokste opp, hadde de sau og kyr. Nå er hovednæringen bare sauehold. Totalt har de 120 sauer og lam gjennom året.
– Vi dyrker dessuten grønnsaker til eget bruk og har frukttrær vi sanker av. Mamma sylter og safter. Å ha barnas besteforeldre i samme hus er veldig praktisk, for da har vi også barnevaktene nært, konstaterer hun.
Foreldrene drev gården på «gamlemåten» og fortsatt tar pensjonisten Tønnes Martin i et tak når det trengs, ofte sammen med svigersønnen. De rydder skog og hugger og kløyver ved, og de lager materialene de trenger for å vedlikeholde bygninger og for å få bygd en kårbolig på eiendommen. Det siste er Joakims store plan.
– Når våre barn blir store og kanskje ønsker å overta, kan vi bosette oss i kårboligen. Det hadde vært kjekt, sier han og smiler.
At det unge paret satser så hardt og kjemper så innbitt for livet på fjellgården, har gjort inntrykk på mange. Da Inger Maries søsken ikke ville ta over gården, trodde faren at han og Aud Marit var de siste bøndene på Røyseland. Nå ser han at yngstedatteren og mannen hennes tar i bruk nye hjelpemidler og gir stedet en fremtid.
– Vi skal få det til. Det at vi har sauene, betyr mye. Det er fint å ha ansvaret for noen som trenger deg, sier Inger Marie.
– Å kjempe for det kjæreste du har, føles godt, oppsummerer tobarnsmoren.
Fjellivet er ikke enkelt når stormene raser. Og det er heller ikke enkelt å hugge tømmer i steinrøyser, men de får det til fordi de vil og fordi de ikke gir opp.
– Det er vårt største ønske at Thelma og Theo også som voksne skal få nyte denne perlen på jord. Og at vårt kjære Røyseland skal bestå til glede for fremtidige generasjoner, også etter oss, sier Sørlandsheias tøffeste kvinne.
