Uren idyll

S ola skinner fra en skyfri himmel, Oslos befolkning svetter, det samme gjør Egon og jeg. Vi er helt nederst i Akerselva, har parkert bilen ved Operaen og her trær vi på oss tørrdrakter.

Så vinker vi sola farvel og forsvinner inn i det østre løpet av elva, som går under Dronning

Eufemias gate og mot Grønland. Under jorden er det litt kjøligere, men ikke særlig friskere. Det lukter dritt.

– Skal ikke være kloakk her, påpeker Egon og rynker på nesa. Egon har vært her en rekke ganger, men nå er lukta verre enn noen gang.

Utrolig å tenke på at denne elva kommer fra Oslos største drikkevannskilde, Maridalsvannet, som ligger knappe 8,2 km herfra.

Vi stopper ved en liten tunnel, som går sørøstover og her opplever vi noe svært underlig – en slags jungel.

Vi tar noen bilder før vi fortsetter innover tunnelen. Lukten av møkk blir sterkere. Vi lyser ned, og oppdager drittklumper dansende i vannet rundt beina våre.

– Her skjer det noe ulovlig, påpeker Egon, og forteller at det er strengt forbudt å slippe urenset kloakk ut i Oslo. Hadde vi hatt noen dager med mye regn, kunne det kanskje vært forårsaket av flom, men de siste ukene har Oslo opplevd en lang tørkeperiode.

 

6000 liter klor

På 1970-tallet var Akerselva svært forurenset som følge av 150 år med industri- og kloakkutslipp. Men på 1980-tallet startet et prosjekt med å rense elva og prøve å få tilbake noe av fiske- og dyrelivet. Målinger viste at vannet de påfølgende årene ble renere og fisken kom tilbake – helt til 2. mars 2011. Ved en feil slapp da Oset vannbehandlingsanlegg ut 6000 liter fortynnet klor i Akerselva. Utslippet drepte nesten alt liv… men noe er tilbake, innser jeg idet en feit rotte piler forbi. På et vis snakker dyret til meg, og sier hva både Egon jeg tenker:

– Vi burde snu.

På vei tilbake passerer vi nok en gang jungelen, men nå har vi forstått hva denne «regnskogen» består av – dasspapir – brukt dasspapir.

– Jeg kommer aldri til å bade i Indre Oslofjord igjen, medgir Egon, og tenker på den nye stranda som nylig er blitt bygget ved Tjuvholmen, omtrent to kilometer unna:

– Der bader folk i kloakk…

 

Akerselvas sjel

Alle som har vokst opp i Oslo og områdene rundt, har et forhold til Akerselva. Denne 8,2 km lange elven – som i gamle dager het Frysja – har vært sentral, ikke bare i Oslos historie, men også i Norges industrielle historie.

I gamle dager var Akerselva med et fall på 149 høydemeter meget egnet for industrier som trengte kraft. Men alle sagbrukene på Sagene, det gamle teglverket på Myraløkka, isproduksjonen under vintrene på 1800-tallet, tekstilprodusentene, arbeiderboligene samt elvas lange historie med sterk forurensning, tegner et litt dystert bilde av Akerselvas fortid. Men samtidig er det nettopp disse fabrikkene med alle sine unge og gamle arbeidere, som gjennom tidene har slitt og jobbet langs elvas bredder, som har gitt Akerselva sjel.

Den som kanskje har beskrevet hverdagen til datidens fabrikkarbeidere på best måte, er nok Oskar Braaten, som selv vokste opp ved Akerselva;

«Det er aa gaa fra kammerset til spinderiet og fra spinderiet til kammerset, det! Længer kommer vi ikke i detta livet. Og Nordre Gravlund ligger straks ovenfor, så vi trænger ikke dra saa langt når vi har sliti fra os her paa jorda, heller».

 

Dryppsteinsgrotte midt i Oslo

Min ferd fra Bjørvika til Maridalsvannet tar utgangspunkt i de litt mer ukjente delene av Akerselva. Sammen med noen kamerater utforsker jeg ubrukte og til tider godt gjemte tunneler og hulrom. Men selv om Akerselva de senere årene har fått grønne lunger og flotte områder å renne gjennom, finner jeg usedvanlig mye forurensing langs elven og noe er faktisk av alvorlig karakter:

En sidetunnel fra Akerselva frister Egon og meg en ettermiddag i juli. Vi vet det er på grensen av det lovlige, men vi smetter inn i undergrunnen og går… og går. Vi forventet å kunne gå maks to–tre hundre meter, men tunnelen strekker seg langt innunder Oslo. Brått stopper Egon og snuser i lufta.

– Diesellekkasje, påpeker han. Vi går litt til og lukten blir strammere. Egon påpeker at for å stinke så mye, må det være mye diesel i jordsmonnet.

– Dette er alvorlig miljøkriminalitet, fastslår Egon. Vi haster videre. Et parti med kloakklukt dukker opp. Vi vurderer å snu, men går litt til. Lukta blir borte og brått stopper Egon og slipper ut et lite gledeshyl. Vi er nå rundt en kilometer inn i fjellet, ikke langt fra Ullevål sykehus. Og her, i en tilsynelatende meget gammel tunnel, materialiseres en fantastisk dryppsteinsgrotte foran oss.

– Her har det ikke vært folk på kanskje femti år eller enda lengre, tror Egon, og bøyer seg forsiktig under de skjøre stalaktittene. Vi føler oss som Indiana Jones på eventyr og her ligger skatten – midt i Oslo.

– Dette er det få… eller ingen andre som vet om, slår Egon stolt fast.

Det er veldig viktig å påpeke at særlig Egon har lang erfaring fra å krabbe under jorda. Jeg er heller ikke førstereis, og godt er det. Hva vi nå gjør, kan være svært farlig for de uten kunnskap om dette miljøet.

– Du kan rett og slett dø hvis du for eksempel havner i ei lomme med metangass og ikke forstår faren ved det, påpeker Egon.

Vår ferd ender når tunnelen krymper til en halvmeter.

– Vi kan krabbe oss videre under Ullevål sykehus… men ikke i dag, føler Egon. Vi snur. Men Akerselva har flere eventyr å by på.

 

«Livsfarlige» Nydalen

Da Nydalens Bomuldsspinderi, senere Nydalens Compagnie AS, ble grunnlagt i 1845 som en av Norges første tekstilprodusenter, ble fabrikkens omgivelser omtalt som villmark, avsides og «langt fra Oslo».

Dagens Nydalen er derimot en topp moderne kontorby rett ved Oslo sentrum. Det hører selvsagt hjemme med et lite «bad» i denne delen av elva også. Her finner vi derimot få minner fra de harde 30-årene, men både Egon og jeg nærmest sjokkeres over hva vi oppdager i kanaler og under broer i moderne Nydalen. Stålrør, spisse og butte, stikker ut fra vegger og tak, som om byggherrene bare tenkte «ingen som ser dette likevel». Det er selvfølgelig ikke riktig.

– Vi har hatt en rekke drukninger i Akerselva samt en rekke selvmordsforsøk, kan Roy Erling Karlsøen fortelle. Han jobber ved 110-sentralen i Oslo, men har flere tiårs erfaring som brannmann og redningsdykker i hovedstaden.

– Alle disse hindringene i vannet er livsfarlig, innrømmer han og påpeker at det ikke bare gjelder de som skulle falle i vannet og bli dratt med strømmen. Også de som skal redde den forulykkede, må ta hensyn til alle unødvendige hindringer i elva.

– Dermed taper vi svært verdifull tid under en eventuell redningsaksjon, noe som i verste fall kan bety at liv går tapt, medgir Karlsøen. Men redningsdykkere fra Oslo Brann- og Redningsetat går ikke bare i elva for å redde liv.

– Det hender vi blir forespurt av politiet med å bistå dem i leting etter lik, narko og gjerningsvåpen, forteller han og bekrefter hva Egon og jeg oppdaget allerede under vår første tokt i Akerselvas løp: Her finnes utallige gjemmesteder og jeg er sikker på at det finnes flere enn de Egon og jeg har oppdaget så langt.

– Du vet, vi blir jo aldri ferdig med å utforske Akerselva – heldigvis, avslutter Egon, og ser fram til neste sommer.

www.johnnyhaglund.com