HAGLUND I MONGOLIA
Med ørn som jaktredskap
I et bortgjemt hjørne av Mongolia drives det fortsatt tradisjonell jakt med ørn.
I rolig tempo rir 70 år gamle Tingil Khan over vindblåste sletter omringet av snøkledde fjelltopper. Han har en lue av revepels på hodet, et fornøyd uttrykk i ansiktet og en svær ørn på armen.
Tingil har jaktet med ørn siden 1957. Jeg møtte ham i en avsides dal i det vestlige Mongolia, og fikk et sjeldent innblikk i hverdagen til de halvtamme rovfuglene og deres eiere.
Store avstander
Jeg småløper bak. Ja, jeg kunne ridd, jeg óg, men å fotografere fra hesteryggen er en idrett jeg ikke behersker særlig godt. Dessuten sa Tingil at vi ikke skulle langt. Men selvsagt: Hans definisjon av «kort avstand» samsvarer ikke helt med min. Etter noen kilometer peker han endelig på en liten ås.
Først når vi står på toppen drar han av hetta som dekker ørnens hode. Rovfuglen svarer med å spre sine enorme vinger mens den speider i alle retninger.
LES OGSÅ: Reisebrev fra Helvete - landet ingen besøker
Trening på høsten, jakt på vinteren
– I hele sommer har ørnen min blitt fetet opp, og den har verken vært på jakt eller trening, forteller Tingil, og legger til at det er slik tradisjonen er. Om somrene blir rovfuglene foret godt, så tynnes kosten litt ut samtidig som de begynner å trene på jakt når høsten kommer.
Og først når vinteren ligger tjukk over Mongolia, drar ørn og eier ut på jakt etter rev og kanin i fjellene. Men nå er det trening, og Tingil er spent på om hans tre år gamle hunnfugl er klar.
Et høydepunkt
Medhjelperen, Tingils yngste bror Minde Kiri, dukker opp på en støyende og stinkende motorsykkel. Han parkerer ved foten av åsen, og går glisende opp mot oss.
– Høstens første treningsøkt er alltid et høydepunkt, sier han, før han overtar Tingils hest. En revehale med lang snor blir bundet til salen. Så drar hest, rytter og revehale i vei ned åsen og ut på slettene. Et skarpt ørneblikk myser mot den dansende revehalen, og brått slipper ørnen armen til Tingil. Lydløst, i høy hastighet, seiler hun en halvmeter over bakken ned fra åsen. To sekunder senere setter hun sine kraftige klør i byttet.
LES OGSÅ: Vodka og tømmermenn - Haglund i Sibir
Belønnes med rått kjøtt
Tingil smiler stolt, og styrter ned åssiden med et stykke rått kaninkjøtt i hånda. Han når fram til ørna, og dytter kjøttstykket mellom vinger, nebb og klør.
– Hun må forstå at jakt gir mat, forklarer Tingil, og trekker frem nok et kjøttstykke. Ørna gulper i seg det hele, før hun motvillig gir fra seg revehalen hun har låst klørne i.
Og slik fortsetter sesongens første treningsøkt.
Hobby og tradisjon
I det vestlige Mongolia finnes det rundt 250 ørner som brukes i denne noe annerledes formen for jakt, og samtlige eies av det nomadiske kasakh-folket. Tradisjonen er gammel, og opprinnelig hadde den en misjon.
– Tidligere var det slik vi jaktet med ørn for å skaffe både mat og pels, forteller Tingil, som har drevet med dette helt siden 1957.
– Men da geværet kom ble jo behovet for jakt med ørn mindre, og etter hvert som folk i fjellene fikk råd til å kjøpe seg et skytevåpen, sank antall jegere med ørn dramatisk, sier Tingil. Han innrømmer at i dag er jakt med ørn bare en hobby. Men den kan være ganske lukrativ.
Turister fra mange verdenshjørner har oppdaget denne underlige formen for jakt. Og siden kasakhene i tillegg er et veldig hyggelig og imøtekommende folk, har dette avsidesliggende hjørnet av Mongolia blitt et populært reisemål.
– Turistene holder seg stort sett rundt byen Ulgii, og beveger seg sjeldent inn i områdene der jeg og min familie lever, forteller Tingil og rister litt på hodet. Ikke fordi han ønsker hyppigere besøk av folk fra min verden, men fordi noen jegere fortsetter med tradisjonen kun på grunn av penger.
LES OGSÅ: (+) Flytter byen tre kilometer
- Å jakte med ørn begynner å bli litt for kommersielt der turistene ferdes, hevder han, men innrømmer samtidig at turistenes interesse for hans hobby er med på å bevare tradisjonen.
– Den yngre generasjonen har ikke den lidenskapen jakt med ørn krever, men fordi de har en annen lidenskap, penger, er de nødt til å lære seg kunsten å jakte med ørn.
Dyreplageri
Mine dager hos Tingil og familien hans er svært interessante, og jeg blir mektig imponert av den store rovfuglen. Men samtidig kommer jeg ikke utenom det faktum at selv om Tingil trener med ørna hver dag, gir henne rikelig med mat og rett som det er koser med sitt kjæledyr, så er dette dyreplageri.
Den store rovfuglen står bundet fast til en stokk i bakken, og sitter her dagen lang med en plasthette over hodet. Dessuten har både Tingil og de andre eldre karene en snål idé om at hvis ørna ikke føler seg bra – noe de hevder å kunne lese ut fra rovfuglens oppførsel – så bør de tvangsfore dyret med knuste beinrester stappet ned i en liten sokk.
– Når ørna etter hvert kaster denne opp igjen, vil all ondskap følge med, hevder Tingil.
Men det er ikke bare ørnen som har et hardt liv i fjellene. Å være barn av nomadene er også tøft… i alle fall hvis vi går litt tilbake i tid.
– Vi hadde opprinnelig 13 barn, kan Tingil og kona Aliya fortelle. Selv om dette skjedde for flere tiår siden, er det fortsatt et ømt tema når ekteparet forteller at bare åtte av deres barn lever i dag.
– En sønn frøs i hjel som spedbarn, to døtre døde i ung alder av sykdom, en jente ble født to måneder for tidlig fordi mor arbeidet for hardt, ramser Tingil opp og legger til at den lille jenta døde like etter. Det siste barnet som døde, på midten av 80-tallet, ble i følge Tingil drept av onde ånder.
Overtro
Det er ingen hemmelighet at Tingil og de andre kasakhene i dette området tror på langt mer enn bare Allah og Muhammed. Her finnes shamaner og spåkoner, onde ånder og gode ånder – og selvsagt har ørnen en plass i overtroen.
– Nå føder de fleste kvinnene på sykestue i en nærliggende landsby, men for ikke lenge siden foregikk alle fødsler i ger, forteller Tingil. Ger er det mongolske navnet på nomadenes telt.
Hver gang en kvinne hadde en hard fødsel, hentet de inn en ørn og satte denne på skulderen til den fødende kvinnen, og vips kom ungen lettere ut.
Enklere liv
– Livet her i fjellene er annerledes nå, sier Tingil. Men han klager ikke. I hans tilfelle har livet faktisk blitt enklere.
– Da jeg var ung, arbeidet jeg med hester, geiter og yak dagen lang, jeg jaktet i fjellene og var i aktivitet nesten døgnet rundt, forteller han. Men nå som hans syv sønner er blitt voksne, har de tatt over nesten alle de oppgavene Tingil hadde tidligere.
- Jeg kan nå vie tiden min til fornuftige ting … som jakt med ørn, avslutter gubben fornøyd.
SLIK SKAFFER DE ØRNENE
Tingil forteller at det finnes to måter å skaffe seg en ørn på. En er å klatre opp i fjellene, finne et ørnereir og ta en av ungene. Men de tar kun hunørner – de blir både større enn hannen og er i tillegg langt mer effektive jegere. Det hender også at de fanger en voksen ørn, og tilvenner denne et liv i fangenskap.
– Jeg har opp gjennom årene hatt ti ørner… og samtlige har jeg beholdt i fire - fem år, før jeg har sluppet de løs igjen, forteller Tingil.
Ørna han nå har, tok han fra et reir for tre år siden og neste sommer planlegger han å slippe henne løs.
Denne saken ble første gang publisert 30/07 2019, og sist oppdatert 30/07 2019.
