Han senket et tysk skip i Bergen, nødlandet på Strynefjellet og måtte hoppe ut over Trondheimsfjorden – alt i løpet av to måneder

Klokken var bare litt over syv om morgenen da flyalarmen brått vekket den halvsovende byen mellom de syv fjell. Ekkoet gjenlød fortsatt da de første flyene dukket opp som små prikker mot den blå himmelen over Bergen. De kom fra sydøst og nærmet seg hurtig. Nå kunne også motorduren høres. Den steg og steg til rullende torden.

Det første flyet brøt formasjonen og stupte bratt ned mot Skoltegrunnskaien der den tyske krysseren Königsberg lå fortøyd. De andre flyene fulgte − ett og ett. En strøm av sporlys føk fra krysseren opp mot flyene. Gjennom motorduren kunne man tydelig høre den jevne, rytmiske klapringen av maskinkanoner. Det første flyet slapp bomben, trakk ut av stupet med et hissig brøl, og begynte den bratte klatringen oppover og vestover, ut mot det åpne havet. 

Bomben traff kaien. Et blendende lysglimt, røk, en drønnende eksplosjon. Nå regnet bombene, som perler på en snor. De ligner svære egg. Noen falt i sjøen og sendte opp hvitpiskedé søyler av sjøvann, noen traff kaien, og tre fant krysseren. Én av disse var rene ønsketreffet; rett ned i krysserens skorstein. En flamme skjøt i været tett fulgt av en øredøvende eksplosjon.

Angrepet var over like fort som det begynte. 15 fly slapp sin dødelige last og føk vestover. Ikke så mye som et vindpust forstyrrer den fete, svarte røksøylen som steg fra krysseren mot den tindrende klare himmelen. Drapet på Königsberg var fullbyrdet. For første gang i historien var et større krigsskip blitt senket ene og alene av fly. 

En-motors fly over Nordsjøen

I april 1940 var de to skvadronene 800 og 803 som tilhørte Fleet Air Arm (den engelske marines flyvåpen) stasjonert på Hatston, Kirkwall, en liten by på Orknøyene. Like ved Kirkwall lå marinebasen Scapa Flow hvor en tysk ubåt nylig hadde klart å ta seg gjennom sperringene og senke slagskipet Royal Oak på havnen. Hver eneste gast og pilot klødde i fingrene etter hevn.

Så kom 9. april og tyskernes invasjon av Danmark og Norge. I Oslofjorden ble slagskipet Blücher senket av norske landbatterier, og i Bergen var krysseren Königsberg blitt skadet og lå i øyeblikket ved Skoltegrunnskaien.

Dette var en sjanse Fleet Air Arm ikke kunne la gå fra seg.

Begge skvadroner var utstyrt med Blackbum Skuas – et én-motors monoplan konstruert som kombinert jager og stupbomber, og med et mannskap på to. Skua’en var satt inn i tjeneste året før, og var således et moderne fly.

Men i 1940 var drøye 1000 kilometer fremdeles litt av en distanse for et énmotors fly som attpåtil skulle frakte med seg to mann, fulle tanker og en 500 punds bombe. Med mindre forholdene var usedvanlig gode, kunne det ikke bli tale om å utføre et angrep med en noenlunde rimelig sjanse for suksess.

Men lykken var med dem. Værmeldingene for 10. april var utmerkede. 

Major Partridges beretning

Flyene ble ledet av kaptein R.T. Partridge, Royal Marines, og løytnant W.P. Lucy.

Da Vi Menn-reporter Tore Fauske traff Partridge i 1962, husket han fortsatt bomberaidet til Bergen meget godt.

«Vi tok av klokken 05.15 om morgenen. Det var bekmørkt, vi så ikke en hånd for oss. Kursen ble satt for Bergen. Vi visste at en krysser av Köln-klassen hadde ankret opp i byen, men vi ante ikke at det dreide seg om Königsberg. Under overfarten − som tok ca. to timer hver vei − kom de to skvadronene fra hverandre i mørket og fortsatte mot målet hver for seg.

Jeg var ikke så helt sikker på den nøyaktige posisjonen til Bergen, så for sikkerhets skyld tok jeg skvadronen inn lenger syd og fulgte så fjorden innover. Og plutselig; der lå byen! Solen kom akkurat opp over fjellene, og jeg bestemte meg for å ta skvadronen rundt og angripe med solen i ryggen.

Så jeg dreiet nordover og gikk i en bue bak fjellet, og dermed kom vi inn over Bergen fra sydøst og kunne stupe ned mot krysseren som var blendet av det skarpe sollyset.

Idet vi gikk inn i stup-formasjon, fikk jeg øye på det siste flyet i den andre skvadronen som akkurat fullførte sitt angrep. Hvilket hell! Dermed kunne vi fortsette angrepet uten avbrekk. Jeg begynte stupet fra 10 000 fot, utløste bomben da jeg var nede i 2000 og trakk så ut og fløy lavt ut over fjorden − vestover, mot vårt avtalte samlingssted over en fyrlykt like utenfor Bergen.

Da jeg stupte ned mot krysseren, ble jeg møtt av en del lett skyts fra skipet. Særlig nærgående ble en kanon av Bofors-typen på fordekket. Nå, som jeg fløy tvers over den brede fjorden, bort fra byen og skipet, så jeg at det ble skutt fra fjellet til venstre for meg. Noen småbåter som lå på fjorden, deltok også i ildgivningen.

Vi nådde alle sammen helskinnet frem til samlingsstedet, men idet skvadronen min holdt på å ta form igjen i omtrent 5000 fots høyde og sette kurs for Orknøyene, så jeg plutselig et fly bikke brått over og styrte rett i havet. Det var det eneste tapet vi hadde. 

Ved Skoltegrunnskaien hersket kaos. «Königsberg» kantret og sank i havnen hvor skipet også ble liggende resten av krigen. Av besetningen omkom 18, mens 14 ble skadet. 

Vi landet på Hatston klokken 09.45 − det vil si at operasjonen hadde tatt oss 4 1/2 time. De fleste flyene landet med praktisk talt tomme tanker.»

Luftkamp over Romsdal

I slutten av april var kaptein Partridge tilbake i Norge.

«Jeg tok av klokken 13 sammen med to andre maskiner. Vi kom inn over Norge nær Molde ca. 50 minutter senere, og oppdaget antiluftskyts i full sving ved Åndalsnes. Vi kom over en Heinkel 111 klar til å bombe H.M.S. Flamingo som lå utenfor byen. Heinkelen befant seg 1000 fot høyere enn oss, og da vi begynte å klatre opp mot ham, åpnet han bombelukene og dreide sydover for full speed. Haleskytteren åpnet ild da jeg var på 600 meters hold. Jeg besvarte ikke skytingen før avstanden var krympet til 400 meter. Han ble truffet av en lang skuddserie som, etter det jeg kunne se, drepte haleskytteren.

På dette tidspunkt kom min nr to opp på siden av meg, og mens han angrep nedenfra, angrep jeg ovenfra og vekselvis fra begge sider. Da jeg slapp opp for ammunisjon, manøvrerte jeg flyet slik at observatøren min, løytnant Robert S. Bostock, kunne få slippe til med noen skudd. Men da min nr tre nå var kommet til, og fienden dessuten mistet høyde med sort røk strømmende bakover fra babord motor, avbrøt jeg angrepet.

Nødlanding på et fjellvann

Men så, ganske plutselig og uten det minste varsel, hostet motoren et par ganger, for like etter å stoppe helt. Under oss var det ikke spor av bebyggelse, bare snø og fjell. Nede i 5000 fot fikk vi øye på en vei som løp langs et vann med noen få, små hus for enden. Jeg valgte å nødlande der med hjulene oppe. Det gikk fint. De to andre maskinene sirklet over oss et par ganger og forvisset seg om at vi var all right, og satte så nesen hjemover.

Da vi ikke ante hvor nær vi var fiendens linjer, satte vi fyr på flyet og dro av gårde med de få eiendelene vi hadde. Uheldigvis var snøen over en meter dyp. Det tok oss nesten to og en halv time å tilbakelegge de to-tre kilometerne frem til husene, skurlignende trebygninger som inneholdt ubekvemme senger, en ovn, en primus og litt ved. Der var også noen skitne gryter, fyrstikker og havremel. Vi bestemte oss for å overnatte i hytten og samle krefter. Så fikk vi legge videre planer neste dag. Vi fyrte opp i ovnen og kokte oss den beste havregrøt som tenkes kan.

Et par timer senere blåste noen i en fløyte i nærheten. Vi gikk ut. Det var en mann i grått med den tyske ørnen på uniformen og revolver i beltet. Hverken Bostock eller jeg var bevæpnet, engelske flyvere var sjelden det. Han hadde to venner som kom et stykke bak ham. Alle insisterte på å håndhilse. Vi inviterte dem inn i hytten med tegnspråk og gebrokne gloser. De var ikke bedre i engelsk enn vi var i tysk.

Det viste seg at våre gjester var piloten og mannskapet fra Heinkelen som vi hadde skutt ned tidligere samme dag! En av mannskapet hadde tydeligvis sterke smerter, med en kule gjennom albuen. Tyskeren spurte oss hvor vi kom fra, og det er et under at de ikke oppfattet det lynkjappe blikket Bostock og jeg vekslet. Vi forklarte at vi var mannskap fra en Wellington-bomber som var blitt tvunget ned i nærheten på grunn av motortrøbbel. Heldigvis for oss godtok tyskerne denne forklaringen.

De var vennlige og hyggelige karer, og skjønt de må ha visst vi var uten noen som helst form for våpen, trakk de aldri fordel av dette. Det lå en større bygning en kilometers vei borte, jeg forklarte tyskerne at jeg ville gå og se om der var noe mer mat over der. Bostock ble tilbake i hytten.

Underveis kom jeg over et veiskilt som fortalte meg at vi befant oss på Grotli, og bygningen vi hadde sett, var et hotell. Tomt. Imidlertid var der nok av mat − og gode senger samt en telefon som ikke virket. Jeg vendte tilbake til hytten med en stor kjeksboks, gjorde tegn til at den var til dem, og at Bostock og jeg ville ta inn på hotellet, mens de kunne få «overta» hytten.

Engelsk frokost

Piloten insisterte på at jeg skulle ha en av sigarettpakkene av nødrasjonen hans som betaling for kjeksen. Klokken litt over 21 installerte vi oss i hotellet, laget oss kaffe, spiste kjeks og krøp fornøyde til køys i det beste dobbeltrommet i hele bygningen, og klokken 08 neste morgen sto vi opp og spiste frokost av bacon og egg etter beste engelske oppskrift.

Etter noe leting fant vi et par gamle ski i uthuset. Bostock hadde oppdaget en gruppe hus fire-fem kilometer unna, og da jeg var den eneste av oss som hadde hatt ski på bena før, ble det min oppgave å sjekke om det var folk der. Akkurat da dukket våre tyske venner opp, og de forlangte at én av dem fulgte med meg. Vi kunne ikke akkurat si nei, våpenløse som vi var, men jeg holdt større fart enn den skiløse soldaten, og fikk fort et forsprang. Da jeg var omtrent 200 meter foran ham, dukket plutselig en norsk ski-patrulje opp. De var helt kledd i hvitt og syntes å komme ut av intet. De mistenkte meg for å være tysk, skjønt jeg ropte at jeg var engelsk. Da tok tyskeren meg igjen og begynte å rope at han var engelsk også. De skjøt ham rett ned. Han hadde visst forsøkt å trekke revolveren.

En to-shilling med George Vs portrett reddet antagelig livet mitt. Bostock hadde hørt skytingen og kom brøytende gjennom snøen av alle krefter, og ville vel blitt skutt også om ikke jeg hadde fått ham til å stoppe og holde hendene over hodet.

Da ble nordmennene overbevist om vår nasjonalitet. Tyskerne på hotellet gjorde ikke noe forsøk på motstand og overga seg umiddelbart.

Lang reise

Hyttene jeg var på vei til da skipatruljen dukket opp, viste seg å være soldatenes hovedkvarter. Der var også tre piker fra Røde Kors som hadde gått på ski hit fra Oslo. Offiseren som ledet ski-patruljen, sørget for at vi ble transportert − eller rettere eskortert − over fjellet og ned til Stryn i Nordfjord sammen med de tre Røde Kors-pikene. Dette måtte skje om natten, for alt som beveget seg om dagen, var sterkt utsatt for angrep fra luften.

Følget besto av Bostock og meg selv, de tre pikene, to leger og et par—tre andre nordmenn. Alle hadde ski, unntatt oss to engelske, men det var hard skare, og vi følte oss sikre på at vi skulle klare å gå de nesten fire milene til Stryn. Klokken 2 om morgenen startet vi, og vi kom til Stryn i halv 8-tiden uten at noe skjedde underveis.»

Den videre ferden fra Stryn gikk med bil og båt mot Ålesund.

«Vi ankom dit klokken 01.30 neste morgen og fant at et rom ventet oss i Grand Hotel. To dager etter kom vi omsider frem til Åndalsnes − bare for å dumpe midt oppi et tysk flyangrep. Men vi var etter hvert blitt vant til den slags, og kjørte helskinnet gjennom restene av stedet og meldte behørig vår ankomst ved hovedkvarteret for styrkene. Bombingen fortsatte til klokken 10 om kvelden, og klokken 11 evakuerte vi alle stedet …

Vi hadde nødlandet på Grotli − nøyaktig klokken 14, lørdag 27. april. Klokken 11 om formiddagen den 1. mai seilte vi fra Åndalsnes. I løpet av de få dagene hadde vi sett en ganske stor del av Norge. Bostock og jeg var begge enige om at det var et praktfullt land, og vi bestemte oss begge to der og da for å besøke landet igjen under mer vennlige omstendigheter.» 

Tatt til fange

Partridge skulle ganske snart få se Norge igjen. Partridges tredje Norgesbesøk endte i fangenskap.

13. juni 1940 sendte hangarskipet Ark Royal en raid med Blackburn‑Skua fly mot den tyske slagkrysseren Scharnhorst i Trondheim havn. Seks Skuas fra 800 Squadron deltok.

Partridge var med i operasjonen og ble angrepet av tyske Messerschmitt bf 109. Partridge måtte hoppe ut i fallskjerm, overlevde, men ble tatt til fange og tilbrakte resten av krigen i tysk fangenskap. Bostock ble også skutt ned, men omkom.

Drama, film og vennskap

Etter krigen gjenopptok Partridge karrieren som pilot i Fleet Air Arm, og pensjonerte seg i 1951 med majors grad. Han gikk bort i 1990, 79 år gammel.

R.T. Partridge havnet atter i verdens søkelys i 2011 da dramaet på Strynefjellet dannet utgangspunktet for kinofilmen «Into The White», som fikk ganske gode kritikker, og ble berømmet for sitt feel-good-budskap om hvordan dødsfiender i krig måtte samarbeide for å overleve. Da filmen betjener seg av noe fiksjon, valgte man å gi hovedpersonene andre navn. Partridge ble Charles P. Davenport.

Partridge og den tyske piloten Horst Schopis, opptok kontakt etter krigen, og ble gode venner. De besøkte Grotli sammen i 1974, og var også på visitt hos hverandre i hjembyene München og London. 

Schopis gikk bort i 2011, 99 år gammel, og nådde akkurat ikke å få sett filmen.