DE BLÅ SIDENE
Da mamma døde, fikk jeg vite sannheten. Alt hun hadde fortalt var bare eventyr
Mamma fortalte alltid historier om sin fantastiske oppvekst på en liten gård og med kjærlige foreldre som elsket henne over alt annet. Men etter at mamma døde, skulle det vise seg at sannheten var en helt annen.
Mamma var over 40 år da hun fikk meg som sitt eneste barn. Det var oppsiktsvekkende i en tid da de fleste kvinner fikk barn mye tidligere. Jeg er selv i 40-årene, så mamma vokste opp i en tid uten overflod. I tillegg vokste hun opp på en liten gård, der barn ble satt i arbeid fordi foreldrene trengte hjelp fra alle hendene som kunne gjøre en innsats.
Men det var ikke slike ting hun fortalte om. Fra jeg var liten, elsket jeg å sitte og høre mamma fortelle om barndommen, på en fantastisk gård med mange forskjellige dyr, og med foreldre som elsket henne inderlig.
De var fem søsken, og ingen kunne ha det bedre enn dem. Morfar var en respektert mann som også drev med handel, og hun hadde bare godt å si om ham.
Alltid så hyggelig
Besteforeldrene mine levde ikke lenger da mamma fortalte disse historiene, så de ble de som rene eventyr.
Jeg fikk se bilder av mormor som sto i en kjole utenfor et hus, og av morfar som var kledd i sort, hadde hatt og så alvorlig ut. Hun hadde bare ett bilde av seg selv som barn, og det var så utydelig at jeg ikke engang kunne skjelne ansiktet hennes.
Mamma hadde alltid nye ting å fortelle fra barndommen, og alt var så hyggelig å høre på at jeg tok meg i å føle en slags bitterhet fordi jeg aldri fikk hilse på de fantastiske besteforeldrene mine.
Jeg husket at mamma fortalte at der hun kom fra, snakket de fremdeles om bestefar. Han var så snill mot alle og hjalp til og med naboer med penger, sa hun.
Dro aldri dit
Det gjør godt å vite at forfedrene dine har vært gode mennesker, og jeg tok med meg de gode verdiene og tenkte på dem med varme i hjertet. En gang som voksen spurte jeg mamma om vi ikke kunne reise opp til stedet hun vokste opp.
Jeg ville så gjerne se stedet. Men da sa hun at hun ikke klarte det rent følelsesmessig, for det ville bringe frem så gode minner at hun ikke ville klare å bære det.
Så vi dro aldri dit, til den bitte lille bygda der nesten ingen bodde lenger. I dag vet jeg at deler av det hun sa på sett og vis var sant. Hun orket ikke å reise dit fordi det ble for sterkt for henne. Hvorfor det var slik, hadde imidlertid en helt annen forklaring enn jeg trodde.
Les også (+) Da mamma fortalte det som det var, tok jeg til tårene
Sjokket
Da mamma døde, ble det som eneste barn, min oppgave å rydde etter henne.
I en skuff i et låst skatoll fant jeg gamle papirer med hennes navn på. Jeg ble nysgjerrig og tok meg tid til å lese. Et ektepar var nevnt, og etter hvert skjønte jeg at det handlet om en omsorgsovertagelse av barn.
Årsaken var en far som drakk og en psykisk syk mor. De hadde heller ikke penger nok til å ta hånd om barna sine. Hele søskenflokken måtte i fosterhjem.
Jeg var nærmest i sjokk. Jeg kontaktet Riksarkivet, og jeg reiste til bygda der mamma vokste opp.
Jeg fant en gammel dame som ennå husket, og som hadde kjent mammas fostermor. Hun hadde vært lærer og hadde tatt til seg mange fosterbarn.
Slåss og drakk
Damen fortalte at morfar var beryktet i bygda. Han slåss, drakk og gjorde mormor syk. Det var synd på mormor, men hun holdt ut, fortalte kvinnen.
Mamma var seks år da hun fikk et nytt hjem. Hun var eldst i søskenflokken og havnet på en annen gård. Trolig fikk hun det godt der, men hun måtte jobbe og hjelpe til allerede mens hun var barn.
Da hun ble konfirmert, måtte hun klare seg selv. Den gamle naboen husket at en av døtrene til mormor og morfar hadde flyttet hjem igjen som voksen. Hun hadde bodd sammen med dem i mange, mange år og tatt vare på dem og forsørget dem. Dette var den eldste datteren, så det var nok mamma.
Nå skjønte jeg
Jeg har bestandig undret meg over at foreldrene mine møttes så sent i livet. Mamma var nesten 40 år da hun giftet seg med pappa og fikk meg. Hva hun hadde gjort før dette, fikk jeg i grunnen aldri noe svar på. Jeg fikk bare vite at foreldrene hennes var døde da jeg ble født. Nå skjønte jeg hele sammenhengen.
Hun hadde følte et ansvar for foreldrene som sviktet henne. På tross av at mamma hadde stilt opp for foreldrene, hadde gården endt opp på tvangssalg. Morfar hadde drukket dem fra gård og grunn.
Jeg fortsatte jakten på historien deres, og det førte meg til en gammel husmannsplass. Der hadde mamma og hennes gamle og syke foreldre havnet. Der hadde de bodd under elendige forhold helt til de døde. Alle hadde snakket om hvor trist dette var.
Tårene trillet
Tårene trillet mens jeg tenkte på alt mamma hadde gjennomgått. Det gikk opp for meg at det var lengselen etter gode foreldre som fikk henne til å dikte dem gode. Jeg ble så inderlig lei meg på hennes vegne.
Mamma var en hjertevarm og nydelig dame som ga meg så mye kjærlighet at jeg ikke kunne ha fått mer. Tanken på hva hun selv opplevde som liten, og senere som voksen, opprørte meg.
Selvsagt burde jeg ha stusset over at hun hadde liten kontakt med søsknene. Men dette forklarte hun med at de hadde stiftet familie så mye tidligere. Noen bodde i USA, og de andre var spredt rundt i Norge.
Les også (+) – Før datteren min døde, ringte hun og avslørte en hemmelighet
Ville ikke snakke
Da mamma døde, var det bare en bror igjen. Jeg oppsøkte ham, men han var fåmælt og egentlig veldig vanskelig å snakke med.
Jeg oppsøkte også onkelen min, som jeg ikke kjente. Jeg hadde bare møtt ham i mors begravelse og ved to andre anledninger. Han sa bare at det ikke var noe å snakke om. Det var som det var. Så lukket han døra.
Av barna hans har jeg fått vite at han aldri snakket om barndommen. De hadde forstått at det var fordi den hadde vært dårlig.
Får aldri vite
Nå kjenner jeg mammas virkelige historie, om ikke annet, så i hvert fall i grove trekk. Hva tenkte hun egentlig om oppveksten?
Jeg kan bare gjette meg til det, og jeg føler både dyp fortvilelse og sorg på hennes vegne. Om hun tok vare på foreldrene fordi hun ville, eller fordi hun så på det som sin plikt, får jeg aldri vite.
I motsetning til henne, trenger ikke jeg å dikte opp en fin barndom. Jeg var et dypt elsket barn. Men historien jeg har med meg, er blitt en annen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 27/10 2021, og sist oppdatert 27/10 2021.
