Jeg gjorde virkelig alt jeg kunne for å redde datteren min

Jeg ble alenemor for Charlotte da hun var fire år gammel. Faren hennes, som var spansk, flyttet tilbake til hjemlandet sitt og fikk en ny familie der. Han var ikke videre interessert i å være pappa til en norsk jente.

Egentlig sørget jeg ikke over dette, for i mine øyne var han en lat og udugelig slabbedask som ikke dugde til stort annet enn å forføre kvinner.

Det var bare Charlotte og jeg i mange år. Noen kjærester hadde jeg, men forholdene varte aldri, kanskje fordi jeg var skadeskutt. Økonomien min var ikke god, og hverdagen var en kamp for å få betalt regningene. Jeg fikk ikke kledd meg fint og fjongt fordi bolig og mat måtte prioriteres.

Mye uro

Datteren min var nydelig. Som barn hadde hun store, brune øyne og lyst, langt hår som jeg satte opp i fine fletter. Hun hadde lett for å finne venner og var sosial og aktiv. I mange år drev hun med turn, og hun elsket det.

Charlotte var et fysisk barn med mye uro i seg, noe som gjorde det utfordrende på skolen. Lærerne sa at hun ikke klarte å sitte stille og konsentrere seg. Tidlig forsto jeg at hun hadde arvet mye fra sin rastløse far. Han var bartender og reiste fra sted til sted, uten å finne ro.

Hun begynte å slite med skriftlige fag allerede som åtteåring. De andre i klassen leste og skrev, men hun stokket ordene. «Muligens dysleksi», sa læreren.

Vi fikk testet henne og fikk bekreftet at det var slik. Min høyt elskede datter måtte etter hvert få spesialundervisning.

Hun ble tatt ut av klassen i noen timer, og det ble lagt merke til. Barn fra andre klasser var også der, og denne gruppen ble raskt omtalt som «taperne», de det var lov å holde utenfor. De var «de rare», eller som jeg også hørte at ble sagt: «De som ikke kan lese ordentlig.»

ADHD

Problemene til datteren min begynte her. Plutselig var hun en som ikke fikk ting til. Bare i gymnastikktimene klarte hun å holde følge. Der følte hun seg som en av vinnerne.

Men etter hvert som turntroppen hun var med i, måtte øve på programmer, falt hun ut. Hun orket ikke å pugge, men ble for utålmodig og løp ut for å leke i stedet.

10 år gammel fikk hun diagnosen ADHD. Jeg vandret fra møte til møte med PP-tjenesten og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Jeg følte meg veldig alene om alt. Det var tungt.

I flere år sa jeg til meg selv at alt ville bli bedre, bare Charlotte ble eldre. Hun ble tenåring, var pen og ble tidlig utviklet. Men ingen ting ble slik jeg håpet. Eldre gutter falt for henne og dro henne med på ting unge jenter ikke skal dras med på. Hun ble rasende når jeg forsøkte å stoppe henne.

Bare den som har kjempet med et hyperaktivt barn i puberteten, vet hva jeg gikk gjennom da datteren min var 13 og 14 år gammel. Hun rømte hjemmefra om natten, kalte meg de verste ting og ga fullstendig blaffen i skolen.

Det ble satt inn tiltak, men til ingen nytte. Til slutt så jeg ingen annen utvei enn å la barnevernet overta omsorgen og plassere henne på et ungdomshjem. De lovet at de skulle håndtere henne der.

Tatt av rusen

I stedet eskalerte alt som var dårlig. Jeg vet i dag at det var der, blant de andre vanskeligstilte og utilpasse barna, at hun ble introdusert for narkotika. Hun, som tidligere «bare» hadde festet og drukket seg full på alkohol, begynte med partydop.

Etter at hun hadde rømt fra institusjonen, og var blitt hentet inn igjen, kom dette for en dag. Jeg var i sjokk og sorg.

Å gå i detaljer om alle årene som fulgte etter dette, blir for komplisert og vanskelig. Jeg brukte så mye tid og energi på å forsøke å redde barnet mitt, at jeg ble langtidssykmeldt og etter hvert uføretrygdet.

Nervene mine ble tynnslitte. Jeg klarte ikke å sove fordi jeg til enhver tid lå og tenkte på jenta mi. Hva om hun tok en overdose? Hva om hun ble misbrukt, utsatt for vold eller drept?

Flere ganger kom hun til meg som et vrak. Hun hadde blåmerker etter slag og var tynn som et skjelett. Hun sa hun ikke orket mer og ville ha hjelp. Jeg sørget for at hun fikk den hjelpen hun etterlyste. Men hver gang, etter å ha kommet seg og gitt meg håp om at hun skulle klare å leve et rusfritt liv, hoppet hun tilbake inn i rusen.

Prioriterte datteren min over alle

Dag etter dag, uke etter uke, år etter år har jeg bekymret meg og vært redd. Mitt liv var Charlotte. Jeg vandret gatelangs om nettene for å finne henne etter at hun hadde ringt meg og sagt at hun ikke orket mer.

Politiet ble lei av meg. De ville ikke melde henne savnet før det var gått flere døgn på grunn av historikken vår. Vennene mine og familien min orket ikke å bli med, de hadde gitt opp. De mente at jeg også måtte slutte å håpe.

Men en mamma slutter aldri å drømme om at det skal gå barnet hennes vel i livet. En mamma rekker alltid ut en hånd og gir kjærlighet og støtte. Jeg, som aldri hadde vært en kristen, ba også til Gud. «Vær så snill, hjelp oss», ba jeg. Han hørte ikke bønnene mine.

Det var ikke plass til noen annen kjærlighet i livet mitt, fordi Charlotte stjal all energien jeg hadde. Da jeg møtte Simen, verdens flotteste mann, klarte jeg ikke å holde på ham.

Jeg prioriterte alltid min narkomane datter. Jeg ville ikke reise på ferier eller hytteturer i helgene. Alltid måtte jeg vite at jeg var nær henne, i tilfelle noe forferdelig skjedde.

Et mors håp for et barn på avveier brenner ikke ut. Helt til det siste, håpet og trodde jeg på en god slutt. Da slutten kom, var den ikke slik jeg hadde tenkt meg den. Det verst tenkelige av alt skjedde.

Les også (+) – Vi kjøpte hytte sammen. Det ble mine og dine barn: Et mareritt!

Presten kom på døra

Presten fortalte meg at Charlotte var død. Hun ble funnet død i en leilighet. De antok at det var en overdose, fordi sprøytene lå ved siden av henne.

Først brøt jeg sammen. Jeg bare hikstet, ingen ord kom ut. Så, plutselig, følte jeg meg helt rolig. Jeg var så rolig som jeg ikke hadde følt meg på mange, mange år. Hun var død. Det var ikke mer å være redd for.

På en måte var mitt livs mareritt over. Jeg tok meg i å tenke dette da jeg satte meg i drosjen som kjørte meg til sykehuset. Der fikk jeg se henne. Hun så fredelig ut, som om hun sov tungt.

Ekskollegaer og venner kom til meg og uttrykt sin medfølelse. De lurte på hvordan det skulle gå med meg nå som jeg var helt alene. De kom i begravelsen, alle sammen, og det føltes godt å se at de brydde seg.

Jeg overrasket meg selv ved å si at nå skulle det gå bra. Jeg sto der og tok farvel med min aller kjæreste og følte meg sterk. For første gang på 20 år klarte jeg å se fremover.

Ett år er gått, og det har vært et rolig år. Store ting er skjedd. Jeg er ikke ufør mer, men jobber på et advokatkontor. Jeg har vært på ferie med gode venner og har møtt en mann som jeg har det hyggelig med.

Jeg savner Charlotte, men sørger ikke. Hun sover fredelig nå. Ingen er slemme mot henne, og hun er ikke lenger slem mot seg selv. Et liv i slit og frykt er over.

Jeg gjorde alt jeg kunne, men det var ikke nok. Den tanken skal jeg klare å leve med. Resten av min tid må handle om meg og min egen lykke. Det er på tide at jeg tar vare på meg selv.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller