Når barna blir myndige, må jeg ta en alvorsprat med mannen min

– Er det egoistisk å ville være lykkelig? spør Trine (44).

De store, brune øynene blir blanke av tårer.

– Å betro seg er uvant. Vanligvis holder jeg problemene tett til brystet.

– Fortell oss om deg selv?

Hun vokste opp som eldst av seks søsken og bidro daglig til fellesskapet.

– Jeg fikk ansvaret å passe mine småsøsken. Mamma og pappa trengte hjelp. De var begge fabrikkarbeidere, men spedde på lønningene ved å vaske kontorlokaler om kvelden. Det mest dyrebare vi hadde var hverandre.

– Pappa var snill, men også svært streng. Han var veldig ulik mamma, som er utadvendt og raus med godord og klemmer. Som voksen tror jeg hans behov for en rigid struktur kunne kvele den naturlige gleden hennes. Slik jeg senere skulle oppleve med min mann. Det er nok en rød tråd fra deres valg til mine egne.

Gravid

På 18-årsdagen oppdaget Trine at hun var gravid.

– Stevnemøtene med bygdas populære ungkar hadde gitt resultater. Jeg glemmer aldri det øyeblikket de to strekene på graviditetstesten nærmest stirret på meg. Hjertet hoppet i brystet.

– Hva gjør jeg nå? spurte jeg meg selv. Jeg følte ingen glede, bare en isende frykt.

Sommeren i forkant av den høsten hadde bygdas sjarmør overøst henne med komplimenter.

– Sjenerte og uerfarne meg falt pladask og ga meg hen. Endelig var det en som så meg – trodde jeg.

Moren var den første hun betrodde graviditeten.

– Da mamma ble gravid med meg, var hun i samme båt. Jeg visste hun ville være forståelsesfull.

– Jeg må ta abort, gråt jeg.

– Mamma ga meg en god, lang klem og støttet beslutningen. Hun ville at jeg skulle være fri til å studere og få bedre muligheter enn henne.

Barnefaren stemte også for abort.

– Selv om han var åtte år eldre enn meg, var han absolutt ikke en som ville binde seg, forteller hun.

De ble enige om å holde aborten hemmelig.

– Pappa var dypt kristen og ville ha blitt veldig skuffet. Jeg var hans øyesten.

Dagen før inngrepet skjedde det noe som forandret avgjørelsen – og livet.

Brå bortgang

– Mamma var grimete i ansiktet og kom tidlig hjem fra jobben. Det var ingen tvil om at hun hadde grått. Mine yngre søsken var fremdeles på skolen. Selv hadde jeg tatt fri. Tanken på morgendagen gjorde meg febril.

– Mamma, hva har skjedd? spurte jeg. Hun satte seg tungt ned på en kjøkkenstol og slet med å finne ord.

– Pappa, var alt hun fikk frem.

– Det viste seg at pappa, som bare var i starten på 40-årene, hadde fått slag på jobben og dødd momentant.

– Han er borte – for alltid, hulket hun.

– Der og da visste jeg at hun eller han som vokste i magen min også hadde krav på et liv. Pappa ville ha ønsket det.

– Hvordan reagerte barnefaren på det?

– Pappas dødsfall avvæpnet enhver negativ reaksjon. Dessuten kjente han faren min og forsto hvor hardt det rammet oss å miste ham. Storsjarmøren valgte faktisk å flytte inn til oss.

Trine vil ikke si noe vondt om ham, men beskriver et forhold uten gjensidig kjærlighet.

– Jeg tror ikke han er i stand til å elske andre enn seg selv, sier hun tankefullt.

– Han var en mester til å flørte, men evnet ikke å ta på seg hverken pappa- eller samboerrollen.

Da datteren var to år, fant hun ut at han hadde en ny kjæreste.

– I ettertid er det ingen tvil om at det var til vårt beste at han flyttet. Selv tok jeg med min Emma til en annen kant av landet. Han protesterte ikke og siden ikke bedt om å få se henne.

Datteren ble senere adoptert av en Trine møtte på det nye stedet og giftet seg med.

– Fordi jeg søkte trygghet, ble han et naturlig valg, reflekterer hun.

– Dessverre visste jeg den gangen ikke bedre enn å søke tryggheten i et annet menneske i stedet for meg selv. Spør du meg er det et dårlig utgangspunkt med tanke på et forhold.

Les også (+): Mannen min var prest, og jeg stolte blindt på ham. Men en kveld fant jeg en lapp i postkassen

Rett fokus

Ham hun kaller «verdens snilleste Lars» ble ikke bare forelsket i Trine, men også i datteren hennes.

– Det er ingen tvil om at Lars har stor empati – for alle. Han er både «hel ved» og genuint god, men den berømmelige gnisten for ham uteble.

At hun ikke gjengjeldte følelsene hans, skulle gnage stadig mer.

– Med tiden vil jeg lære å elske ham, trodde jeg. Datteren min fikk en snill pappa og vi ble foreldre til tvillinger.

Nå, tyve år senere, er han for henne fremdeles mer en venn enn ektemann og kjæreste. Det gjør henne ulykkelig.

– Jeg har ingen annen i kikkerten, forsikrer hun, – men ønsker å få maksimalt ut av de årene som er igjen. Han ønsker ingen forandring. Lars sier han heller vil være ulykkelig med enn uten meg. Jeg blir så trist!

– Hva betyr der for deg å være lykkelig?

– At jeg selv velger hvordan jeg vil leve livet, svarer hun sporenstreks.

– Og det bør gjelde for oss alle!

I likhet med hva hun observerte mellom sine foreldre kjenner hun på at ektemannen bremser henne.

– Jeg har veldig lyst til å satse på en karrieremulighet. Lars ser ikke poenget og vil ha meg hjemme. Vi har forskjellige ønsker og interesser om så å si alt– foruten jentene våre.

– Vi er stolte av ikke å ha skilte foreldre, sa de forleden dag. Bør det stoppe meg fra å velge skilsmisse?

Hele situasjonen gjør henne trist. Hun stiller spørsmålet om det er lov å velge sin egen lykke.

– Jeg velger å svare JA på det. Selvsagt på en mest mulig skånsom måte.

Hun har en plan.

– I april blir tvillingene myndige. Etter å ha feiret dem vil jeg fortelle at mamma skal flytte og bruke utdannelsen i en spennende jobb. De er nå store nok til selv å velge hvor de vil bo. Med rett fokus er jeg overbevist om at vi alle på sikt kan bli lykkelige. Det er en lærdom jeg vil vise mine døtre.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle