Leserne forteller
Vi hadde det så fint sammen, men så innså jeg sannheten om ham og barnemoren
Mitt morshjerte blødde for Jon og døtrene hans, men så en dag bråvåknet jeg og forsto hvordan alt hang sammen.
Da min datter Ida fylte 20 år, flyttet hun sammen med kjæresten, Kasper. De fant et krypinn på den andre siden av byen, og det ble så tomt rundt meg.
Ida og jeg hadde bodd alene siden skilsmissen seks år tidligere. Jeg hadde jobbet som lærervikar i disse årene, men nå fant jeg ut at det var på tide jeg skaffet meg en skikkelig utdannelse.
Jeg søkte meg inn på høyskole. De fleste av mine medstudenter var mye yngre enn meg, så vi hadde ikke så mye til felles utenom skolefagene.
Mitt ensomme privatliv gjorde meg deprimert. Et par venninner prøvde å foreslå aktiviteter for å muntre meg opp, men det hjalp lite. For det meste ble jeg sittende inne i leiligheten. Helgene var lange.
En kveld Ida stakk innom, var humøret mitt så dårlig at jeg plapret ut med at jeg følte meg ensom.
– Da må du bli med Kasper og meg og hilse på onkelen hans, foreslo hun. – Han sitter også hjemme og sturer. En alle tiders fyr forresten, yndlingsonkelen til Kasper. Han er så hyggelig og hjelpsom.
Jeg tenkte at hvorfor ikke, og vi avtalte at jeg skulle hente Ida og Kasper i den gamle Volvoen min neste lørdag formiddag, og så skulle vi dra på besøk. Onkelen bodde på et lite tettsted et par mil fra byen.
Det store huset hans lå vakkert til helt for seg selv ved en idyllisk innsjø. Det var tidlig vår og en solblank dag. En sjarmerende kar i 40-årene tok imot oss. Vi fikk servert kaffe, smørbrød og hjemmebakt kake.
Og Jon viste seg å være både humoristisk og kunnskapsrik. Mellom oss to var kontakten der umiddelbart, vi hadde mange felles interesser. Han var opprinnelig psykiatrisk sykepleier, men drev nå sitt eget helsestudio.
Vi var begge opptatt av helse og alternativ medisin, og praten gikk. Han fortalte at han var separert og hadde delt ansvar for to små døtre.
Ida og Kasper tok en rotur på sjøen og lot oss være i fred. Jeg følte meg beundret, og dessuten så han på meg på en spesiell måte. Plutselig hadde det gått flere timer, og vi sa takk for oss.
– Jon likte deg veldig godt, mamma, hvisket Ida da vi kjørte hjem.
Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg var så opprømt og glad som jeg ikke hadde vært på lenge.
Vi ble kjærester
Søndag formiddag ringte jeg til Jon og takket for sist. Vi avtalte å treffes neste lørdag også.
Hele uken var jeg ukonsentrert på skolen, satt og tegnet kruseduller i stedet for å notere under forelesningene.
Da lørdagen endelig opprant, skalv jeg av forventning. Jeg pyntet meg og kjørte av gårde, denne gang uten ungdommene. Omfavnelsen hans gjorde meg svimmel, og det var like før vi kysset hverandre.
Da kom to små jenter løpende rundt hushjørnet – femåringen Stine og Marte på tre år. De smilte blidt og tillitsfullt og ga meg en klem. Marte ville straks sitte på fanget. Hun klappet håret mitt.
– Så pen du er, sa hun andektig.
Stine snakket veslevoksent om at hun snart skulle begynne på skolen. Jon dekket bordet, og vi spiste middag sammen. Det var så koselig.
Jentene ville at jeg skulle lese eventyr for dem på sengen. Vi fikk godnattklemmer, og så la de seg til å sove uten dikkedarer.
Jon forklarte at moren deres, Camilla, var i hovedstaden på kurs, så småjentene skulle være hos ham en hel uke. Hvis jeg ville, måtte jeg gjerne komme og være sammen med dem en annen dag også.
Det var lenge siden noen hadde hatt behov for mitt vennskap. Alle tre så på meg med bedende øyne og viste tydelig at jeg var velkommen i deres liv.
Derfor tok jeg en tur igjen allerede mandag ettermiddag. Vi hadde det virkelig morsomt sammen. Da barna var i seng, skjedde det som lå i kortene, Jon og jeg ble kjærester.
Jon sa rett ut at han var oppover ørene betatt av meg. Og Stine og Marte elsket meg allerede, sa han.
Les også (+): Datteren min ble forlatt og såret, men hevnen hennes var hjerterå
Mitt morshjerte blødde
Uken etter kom Camilla for å hente barna. Jeg åpnet døren da hun ringte på. Da hun så at jeg bar Marte på armen, lynte det i øynene hennes. Hun nappet til seg ungen og spurte. – Hvor er Stine?
Jeg rakte frem hånden for å hilse, men hun overså den. Jon og Stine kom ned trappen. Marte begynte å gråte.
– Jeg vil være hos pappa og Sofie!
Camilla tok henne strengt i hånden, ropte på Stine og marsjerte til bilen. Femåringen fulgte slukøret etter. Mannen i huset var stum.
Etterpå fortalte han en del om Camilla. Hun var umoden og kunne vært flinkere med barna, syntes han. Hun var mest opptatt av dans og festing, og hun forelsket seg stadig vekk.
Da de giftet seg, var hun veldig ung og hadde ikke vært sammen med noen andre.
– Derfor trenger hun vel å rase fra seg nå, sa han.
Han ønsket å få tildelt omsorgen for barna, men det gikk hun ikke med på. Som det var nå, lempet hun barna over på ham hver gang hun fikk et innfall.
Han visste aldri når de kom, eller hvor lenge de ville bli. Hun kunne finne på å ringe en time før hun leverte dem på døren.
Jeg forsto ikke helt hvorfor han var så ettergivende. Kanskje han var redd for å miste Stine og Marte? Satte han seg på bakbena, ville hun sikkert boikotte alt samvær.
Jentene var ofte tynnkledde når de kom, så Jon kjøpte mye klær til dem. Og han visste at matstellet var så som så hjemme hos moren.
Han var bekymret for helsen deres. Dessuten sov de ofte alene når hun var ute. Stakkars unger, tenkte jeg medfølende.
Det var opplagt at Jon trengte en partner i denne vanskelige situasjonen. Mitt morshjerte blødde for dem alle tre.
Les også (+): Mamma kommer til å få sjokk når jeg sier hvem jeg har et forhold til
Ekskona hadde hovedrollen
Før sommerferien tok jeg første års eksamen og greide meg godt. Men jeg fant ut at jeg kunne glemme videre skolegang foreløpig.
Den nye familien min tok det meste av tiden og kreftene mine. Tidlig på høsten solgte jeg leiligheten og flyttet inn hos dem.
Hver gang småjentene skulle bringes eller hentes, merket jeg Camillas fiendtlige holdning. Hun overså meg. Det ble til at jeg holdt meg unna når hun viste seg.
Vanligvis tok det både en og to timer før hun kom seg ut av huset igjen. Jon var ikke tøff nok til å be henne om å gå.
Det hendte at jeg listet meg til døren og lyttet. Hun måtte diskutere alt mulig vedrørende barna, men hun tok også opp andre temaer, meg for eksempel.
Hun sa til Jon at jeg ikke behandlet barna på en ordentlig måte. Det var åpenbart at hun irriterte seg over forholdet vårt, selv om det var hun som hadde forlatt ham.
Enda verre enn besøkene var de endeløse telefonsamtalene. De kunne vare opptil en time. Jon fikk seg ikke til å legge på røret.
Jon og jeg kranglet stadig oftere. Selv om Camilla for det meste ikke var til stede, hadde hun likevel hovedrollen i samlivet vårt.
Innimellom hadde vi det fint, og Jon var en vidunderlig elsker. Da tilga jeg hva som helst.
Han misbrukte meg
Den tredje høsten Jon og jeg bodde sammen, skulle det feires et jubileum hos Camillas foreldre. Jon og barna var naturligvis invitert.
Jeg likte ikke at han dro, men jeg kunne ikke nekte ham det. Festen ble holdt på et hotell, og folk var invitert til å overnatte.
Jeg var blitt så redd og mistenksom at jeg nærmest kryssforhørte Jon da han kom hjem. Hvor hadde han overnattet? Da tilsto han at han og Camilla hadde delt et dobbeltrom.
– Men det skjedde ingenting, bedyret han.
Likevel ble jeg forferdelig ulykkelig, og det skremte meg at Camilla stirret triumferende på meg da hun kom for å hente barna.
Etter dette var jeg på vakt når de to møtte hverandre. Han jattet med henne og beroliget henne på en måte som han syntes var faderlig. Og han løftet ikke en finger for å sette grenser.
Følelsesmessig tok denne usikkerheten voldsomt på meg. Jeg var blitt tynnere, ryggen plaget meg, og jeg hadde betennelse i skulderen.
En dag sa Marte helt uventet: – Mamma skal bo her! Jeg skvatt til og lurte på hvor hun hadde det fra. – Pappa og mamma har sagt det, svarte hun.
Da Jon kom hjem, ville jeg ha klar beskjed. Skulle hans ekskone og jeg bo i samme hus?
Han sukket tungt og innrømmet at hun skulle få flytte inn i underetasjen inntil videre. Det var en praktisk løsning for småjentene, de hadde ikke godt av det urolige livet. Han så unnskyldende på meg og ba meg om å akseptere dette, foreløpig.
Da bråvåknet jeg og så at det sto en tøffelhelt foran meg. Han var fullstendig i klørne på Camilla og var villig til å føye seg i ett og alt.
Hans respekt for mine følelser var lik null. Det var ikke slutt mellom Jon og Camilla, og det ville det kanskje aldri bli.
– Du har misbrukt meg i to år. Dette orker jeg ikke lenger, sa jeg. Dermed pakket jeg mine eiendeler og reiste hjem til moren min.
Nå har jeg lært
Jeg begynte på lærerhøyskolen igjen og leide hybel. Jeg snakket veldig mye med den kloke moren min, som støttet meg gjennom den vanskelige tiden etter bruddet.
Jeg tror Jon faktisk elsket både Camilla og meg, men å leve med en mann som hverken kunne eller ville bestemme seg, ville ha ødelagt meg. Nå har jeg truffet en mann som er helt fri.
Han ble enkemann for fem år siden og har en voksen sønn. Denne gangen er følelsene mer fornuftige og mindre hektiske.
Jeg skal likevel ta meg god tid før jeg eventuelt flytter sammen med ham. Og aldri mer oppgir jeg utdannelse og jobb for en manns skyld!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
Denne saken ble første gang publisert 07/06 2024.
