DE BLÅ SIDENE
Foreldrene mine vokste opp i fattigdom – det glemte de aldri
Mamma og pappa vokste opp i samme nabolaget, og begge hadde en tøff oppvekst. De bestemte seg for aldri å bli som foreldrene sine.
Sist helg var jeg i et 50-årslag til en kollega, og der kom jeg i prat med en ukjent dame. Det kom frem at hun hadde hatt begge foreldrene mine som lærere. Mamma hadde hun hatt på ungdomsskolen, mens pappa hadde vært læreren hennes på videregående.
Hun skrøt foreldrene mine opp i skyene og sa at det var mammas spennende norsktimer som hadde lært henne å elske litteratur. Pappas tysktimer inspirerte henne til å ta en mastergrad i tysk, og nå var det hun som underviste i tysk på videregående. «Takket være foreldrene dine», sa hun og la ut om sin egne dårlige oppvekst.
Moren var psykisk syk og faren ble tidlig ufør på grunn av ryggproblemer, og hun følte seg aldri sett av foreldrene sine, som hadde nok med seg selv.
Vi snakket om hvor viktig det er å bli sett og hørt som barn og hvor viktig det er å ha voksne rundt seg som er gode rollemodeller.
Jeg var på nippet til å fortelle historien om mine egne foreldre, men isteden lot jeg henne prate ferdig, og det ble aldri tid til å si noe om det før maten ble servert og vi satte oss til bords.
Til ettertanke
Etter at jeg kom hjem igjen fra festen, ble jeg sittende oppe en stund for å tenke. Jo, jeg har alltid vært takknemlig for mine robuste og velfungerende foreldre, som til tross for fire barn har klart å få til et godt samliv.
Jeg har hørt mange fortelle om sine dårlige familieforhold, om vold og brutte relasjoner med mye smerte og svik. Jeg blir berørt av andres skjebner og blir nysgjerrig på hvordan de har håndtert alle disse utfordringene.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg selv har hatt en veldig trygg og god oppvekst, og at livet mitt ellers også stort sett har vært godt. Det kan jeg i stor grad takke foreldrene mine for, og alt de har vært både for meg og for mine tre søsken.
Vi var en livlig gjeng da vi vokste opp, men det var alltid åpning for en diskusjon hjemme hos oss, og det var lov til å være uenig med foreldrene mine så vel som med mine søsken. Det eneste de krevde av oss, var at vi aldri skulle legge oss som uvenner, og at vi skulle respektere våre ulike måter å se verden på.
Det som er interessant, er at foreldrene mine hadde det omtrent som damen jeg møtte i selskapet, da de selv vokste opp.
Jeg kjente igjen en rekke elementer fra det hun fortalte, spesielt om skammen og følelsen av annerledeshet, slik foreldrene mine har beskrevet barndommen sin.
Mamma og pappa vokste opp i samme gate, med fedre som jobbet nede på et lokalt verksted. Der var det mye hjemmebrent tilgjengelig, og mange av de ansatte utviklet alkoholisme.
Både morfar og farfar drakk, og begge hadde en kone som etter beste evne forsøkte å ta vare på familien sin og få alt til å gå rundt. Mormor skaffet seg noen høns og solgte egg for å få inn noen ekstra kroner, mens farmor passet andres barn ved siden av en vaskejobb.
Foreldrene mine har fortalt mange historier fra oppveksten sin, hvor alkoholen tok overhånd og det endte i vold og mye krangling.
Det var tøft å vokse opp i fattigdom, og det var mye skam knyttet til det å ha fedre som stadig kom beruset hjem og skapte mye uro rundt seg. Det ble mye kjefting og smelling og dårlig stemning innad i familiene hos begge to.
Og fattigdommen førte til at barna måtte arve klær av hverandre, hvilket var synlig for omverden. De måtte gå med både for store og for små klær, i mangel av noe annet.
Les også (+) Maries største frykt ødela alt: – Det satte en stopp for samlivet vårt i sengen
Pakten
Da moren og faren min ble kjærester i ungdomstiden, inngikk de en pakt som handlet om at de aldri skulle bli som sine egne foreldre. De bestemte seg for at de skulle utdanne seg og bli lærere før de fikk barn selv, og de skulle bygge et hus med utleieleilighet. Alt det de opplevde og var vitne til som barn og ungdom, gjorde at de tok bevisste valg om hvordan de selv skulle leve livet sitt.
Og sammen ble de sterke nok til å fullføre drømmene sine.
Pappa studerte først, mens mamma jobbet for å forsørge dem i mellomtiden. Etter at han var ferdig, var det mammas tur til å starte sine studier, mens pappa forsørget henne.
Så kom vi barna til verden. Først jeg og søsteren min med et par års mellomrom, og så tvillingbrødrene våre, fem år senere. Da var familien vår komplett.
Jeg og søsknene mine er heldige som har vokst opp med foreldre som alltid har hatt stor takhøyde og vært rause. Alle var velkomne hjem til oss. Pappa var aktiv i lokalpolitikken i mange år, og det førte til at vi hadde mange spennende mennesker på besøk. Som barn satt vi rundt bordet og lyttet til de voksne som snakket og diskuterte. Slik lærte vi mye.
Det var heller ikke uvanlig at barn og ungdommer som slet på skolen kom hjem til oss og fikk ekstraundervisning av foreldrene mine.
Takknemlig og stolt
I dag er foreldrene mine gamle og reduserte, men heldigvis er de fremdeles åndsfriske og bor hjemme. Vi er fire takknemlige barn som har klart oss godt her i livet og som nå deler på ansvaret for å ta vare på foreldrene våre i det daglige.
Vi hjelper til der vi kan, og det er med stor takknemlighet jeg bruker mye tid på å besøke dem.
Jeg vet at en god, trygg og ukomplisert oppvekst ikke er noe man skal ta for gitt. I dag ville det mine foreldre opplevde ha blitt kalt omsorgssvikt. Men de har klart seg veldig bra, og sammen har de brutt arvesynden som godt kunne ha fulgt dem videre i livet.
Selv om vi er en velfungerende storfamilie, så har også vi fått våre utfordringer her
i livet. Jeg har blant annet en niese som er utviklingshemmet og en sønn som sliter med sin psykiske helse, og som derfor trenger ekstra oppfølging.
«Livet er ikke for amatører», sa moren min en gang, og jeg er enig. Livet kan være krevende på så mange plan, og derfor er det så godt å ha en støttende familie å lene seg på når det stormer som verst.
Men når jeg får høre at foreldrene mine har betydd noe ekstra for andre og har utgjort en forskjell for dem, slik som damen jeg traff i 50-årslaget, kjenner jeg på en uendelig stolthet og takknemlighet. Mine søsken og jeg har vært veldig heldige, og av og til må det være lov å sette ord på det gode i livet også.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.