LESERNE FORTELLER
Jeg var desperat etter å finne en ny kvinne og kjæreste. Jeg gjorde en kjempetabbe
Å være en mann på søken etter kjærlighet og hengivenhet kan bli dyrekjøpt – det er min historie et eksempel på.
Det er stort sett kvinnelivet og kvinnetankene som beskrives. Nå vil jeg dele mine erfaringer som mann.
I mange år var jeg lykkelig gift. Med det mener jeg at jeg selv trivdes i tilværelsen. Jeg var glad i min kone og var sikker på at hun også var glad i meg. At hun var sliten til tider og irriterte seg over at jeg så fotballkamper på TV, så jeg på som normalt. Man skiller seg ikke av den grunn.
I dag ser jeg at hun ikke var like fornøyd som jeg. Da hun sa at hun ville skilles, hadde hun irritert seg så lenge at hun ikke orket mer, og dessuten, viste det seg, hadde hun forelsket seg i en tidligere ungdomskjæreste.
For meg var det ikke bare et sjokk, men også en tid med fortvilelse og sorg.
Da vi gikk til tvungen megling, ønsket jeg at vi skulle finne ut av tingene, men hun var låst og ikke villig til å diskutere.
– Det har rent for mye vann i denne bekken – det er for sent, sa hun.
Så vi snakket bare om hvordan vi skulle samarbeide om de to barna våre.
Jeg følte meg kraftløs og deprimert. Også når våre to gutter var sammen med meg, var all energi borte. Damen jeg hadde vært gift med i ti år, og som jeg fortsatt elsket, sa at det var dette som var problemet med meg; energiløsheten.
Hvor mislykket er det mulig å føle seg? Jeg tenkte noen ganger at livet ikke var verdt å leve.
Men jeg krummet nakken og gikk videre. Etter å ha vært sykmeldt i to uker innså jeg at det ikke hjalp å gå hjemme og gruble.
Gradvis fant jeg tilbake til meg selv, selv om det gjorde vondt å se at min ekskone etablerte seg med en ny mann og virket lykkeligere enn noensinne. Jeg fikk høre av andre at hun sa at hun for første gang i sitt voksne liv virkelig hadde det bra.
«Jeg er bare en mann, som gjør så godt han kan», synger Eidsvåg, og det var min sannhet. Det er det fremdeles. I en sårbar tid, da jeg følte meg veldig ensom, gikk jeg inn på Tinder. Der kom jeg i kontakt med fire kvinner. Den ene skilte seg ut, og henne valgte jeg å møte.
Les også (+): Jeg trodde vi var lykkelige sammen. Så ringte det på døren
Ny kjæreste
Hun var i slutten av 30-årene og hadde ingen barn, og det i seg selv føltes som en gavepakke. Hun var også ivrig og viste med all tydelighet at hun ønsket å ha et forhold til meg.
Alt gikk så fort. Første gang vi møtte hverandre, ba hun meg hjem til seg. Jeg overnattet og blodet bruste.
I ettertid ser jeg at jeg mistet hodet. Hun snakket om at hun ønsket seg barn, og jeg sa at jeg elsket barn og ikke hadde noe imot å få ett eller to til.
Jeg introduserte henne for mine barn, og hun var morsom og leken, og de elsket henne. Etter seks uker bodde hun hos meg, og tre uker etter det var hun gravid.
Kameratene mine mente at mine varsellamper burde ha begynt å blinke. Det de så var «en verpesyk dame» som bare ville ha et barn, samme hva.
De visste dessuten ting jeg ikke visste, om hennes fortid. To menn før meg hadde forstått hva hun var ute etter og kastet henne ut.
Som gravid ble hun brått en annen person. Den blide, glade og sporty damen ble sur, tverr, misfornøyd, kranglete og ufin. Hun mislikte alt mine barn gjorde og kritiserte meg for alt.
Jeg var voksen nok til å vite at graviditet kan føre til humørsvingninger, og jeg var innstilt på å tåle å leve med dem, men de var så mye verre enn jeg husket at min ekskone hadde hatt.
Jeg oppdaget også at min nye samboer rotet med økonomi, og at hun ikke klarte å holde på en jobb fordi hun kom i konflikt med alle rundt seg. Dette gjaldt også i hennes egen familie. Hun hadde ingen kontakt med søster eller mor.
Hva hadde jeg gjort? Når jeg tenkte på det, følte jeg panikk. Jeg hadde så inderlig ønsket meg en kjæreste at jeg hadde lukket øynene og glemt å være forsiktig. Jeg ventet barn med en dame som på ingen måte var slik jeg ønsket at min kjæreste skulle være.
Les også (+): Han forlot meg to uker før bryllupet
Hun hadde en slu plan
Naiv, ja. Min ekskone sa med overbærende stemme:
– Dette har du selv rotet deg inn i. Nå må du sørge for at kaoset ikke går utover våre barn.
Det var i denne perioden at jeg mistet nattesøvnen. Ved siden av meg i sengen lå en dame jeg ikke ønsket å være sammen med, som ventet mitt barn. Kanskje lyder det rart, men på et vis var jeg redd henne. Jeg tror det skyldtes galskapen jeg så lå i henne. Hun var ikke kalibrert, men i total ubalanse.
Jeg ville gå, men følte at jeg ikke kunne. Jeg ønsket å kaste henne ut av mitt hjem, men hadde ikke samvittighet til det. Parallelt med dette snakket jeg med tidligere venner av henne. De sa det på denne måten, uten noen måte å moderere det:
– Hun er ikke god.
Min gamle mor mente jeg måtte fokusere på barnets behov og derfor holde ut, og det var hva jeg gjorde til det var en måned igjen av svangerskapet. Da gikk hun fra meg.
Det var en lettelse, men også vondt, for hun gjorde det klart for meg at jeg ikke kom til å få være pappa.
Jeg sa at jeg ville kjempe for å ha samvær med mitt barn, men hun bare blåste av meg. Så kom den lille gutten til verden, og hun gjorde det enkelt å forhindre samvær ved å flytte veldig langt bort, til en annen kant av landet.
Det er nå flere år siden jeg fikk et barn med en dame jeg foraktet mot slutten. Jeg vet i dag at hennes slu plan var å bli gravid, koste hva det koste ville. Jeg tjener bra og betaler et bidrag som monner. Iblant føler jeg meg som en melkeku.
Selvfølgelig er jeg lei meg fordi jeg ikke får ta del i mitt barns oppvekst, men jeg har lært meg å distansere meg fra det. Jeg har to tenåringer som trenger meg, og jeg fokuserer på dem. Forholdet til mitt tredje barns mor var et uhell, som aldri skulle ha skjedd. Det skjedde fordi jeg var ensom, sårbar og søkende.
Nå har jeg en kjæreste jeg møter av og til, som respekterer at jeg først og fremst er far. Hun har selv to barn, og jeg tenker at det er bra, for det betyr at vi forstår hverandre. Hun er dessuten ferdig med å få barn, og det er definitivt jeg også. Jeg har lært min lekse.
Forhåpentligvis tar min lille sønn kontakt når han blir stor nok til å tenke og velge selv. Når det skjer,
tar jeg imot ham, for selvfølgelig vil jeg som far elske ham også.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
