Trygve og jeg har tatt et utradisjonelt valg. Det er det ikke alle som liker

Trygve og jeg har bestemt oss for å leve utradisjonelt.

Da jeg møtte ham for snart 30 år siden, hadde han arvet et lite hus av besteforeldrene sine. Der bodde han sammen med sine tre hunder, og han brukte kjellerstuen som øvingslokale for bandet han spilte i.

Trygve fremsto som verdens snilleste mann, med mye omsorg i seg.

Jeg er allergisk mot hunder, så han bygde en hundegård til dem, av hensyn til meg. Ikke for at jeg skulle flytte inn sammen med ham, men for at det skulle bli bedre for meg å komme på besøk.

Det var en sterk og gjensidig kjærlighet mellom Trygve og meg. Vi delte interessen for film og for verdenshistorien, noe som la grunnlaget for mange spennende samtaler og interessante diskusjoner.

Full åpenhet

Etter at vi hadde vært sammen i noen måneder, fortalte Trygve meg at han slet psykisk. Men han fortalte også at han både ble medisinert for tilstanden sin og at han gikk i ukentlig terapi.

Psykisk sykdom er tabubelagt den dag i dag, men den gangen i langt større grad enn nå. Likevel valgte han å være helt åpen om det overfor meg.

For at jeg skulle forstå bedre hva dette innebar, inviterte han meg med i flere terapi­timer, slik at jeg fikk både informasjon og kunnskap om Trygves tilstand. Jeg kunne ha valgt å gå ifra ham den gangen, men jeg ble. Han var så flott, og forelskelsen ble bare sterkere etter hvert som vi ble bedre kjent med hverandre.

Rett før vi møttes, hadde jeg kjøpt min første leilighet, som lå i gangavstand fra jobben min. Jeg trivdes godt med å bo såpass sentralt, med kort vei til det meste.

Trygves hus lå mer landlig til, og jeg kunne ikke se for meg at jeg noen gang kom til å flytte inn der.

Ikke kunne jeg bo sammen med hundene hans heller, og de ga ham utrolig mye glede. Dessuten var det hundene som fikk ham ut i skog og mark, selv på tunge dager hvor han egentlig hadde mest lyst til å holde seg innendørs.

I motsetning til alle rundt oss, som giftet seg og flyttet sammen før de fikk barn, bestemte Trygve og jeg oss for å leve utradisjonelt.

På mange måter tror jeg forholdet til hundene har bidratt til at han klarer å leve såpass godt med sykdommen som han faktisk gjør.

I løpet var de første årene vi var sammen, opplevde vi begge at foreldrene våre skilte seg, og det bidro også til at vi bestemte oss for at vi hverken skulle gifte oss eller bli samboere. For dersom vi forble ugifte, så kunne vi heller ikke bli skilt. Det var den enkle logikken i resonnementet vårt.

Sto imot presset

Heller ikke da jeg ble gravid, endret det på vårt standpunkt. Moren min syntes det var helt forferdelig at jeg skulle bo alene med barnet, og at Trygve fortsatt skulle bo i huset sitt sammen med hundene.

Hun mente at barnet trengte begge foreldrene sine rundt seg hele tiden, og hun var bestemt på at det burde vi ta hensyn til.

Til tross for at hun selv var nyskilt, syntes hun altså at vi burde gifte oss.

Vi opplevde mye press fra omverden. Det var alltid noen som mente ett eller annet om livsvalget vårt, men Trygve og jeg sto imot presset.

Vi fant vår egen måte å leve på, og jeg tror at det er grunnen til at vi fortsatt er sammen som par etter snart 30 år.

Istedenfor å få våre tre barn tett, ventet vi fem år mellom hver graviditet.

For meg har det vært deilig å bo alene sammen med barna mine og ha kontroll på tilværelsen i hverdagen. Samtidig har det vært trygt og godt å vite at Trygve alltid var der for oss, og at han kun var en telefonsamtale unna.

Les også (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex

Tar etter oss

Trygve har slitt psykisk i perioder, og da har han hatt behov for å være alene. Dette har barna og jeg tilpasset oss, og det er en del av måten vi har levd på.

Våre barn har aldri tatt skade av å ha en far som ikke har bodd tett på dem, fordi vi allikevel har vært veldig mye sammen. Alle feriene har vi reist på tur i samlet flokk, og så sant Trygve ikke har vært syk, så har vi feiret alle bursdager og høytider sammen.

I dag vet jeg om veldig mange som er «særboere» og som får det til å fungere veldig greit. Det som er overraskende for de fleste jeg har møtt gjennom livet, er at Trygve og jeg er særboere, men med felles barn. Det er nok ikke like vanlig, og akkurat dette er det mange som har sine meninger om.

Heldigvis finnes det ingen fasitsvar på hvordan man skal leve, og det er derfor ikke så rart at vår eldste datter nå har funnet ut at hun skal leve på samme måte som oss. Hun har nylig fått seg jobb etter en lang utdannelse, og det lå en forventning i luften om at hun nå skulle bli samboer med kjæresten hun har hatt i noen år.

Her forleden kom hun hjem til meg og sa at hun kjente en motstand mot det å leve så tett på et annet menneske, og at hun trodde hun ønsket å bli «særboer» isteden, slik faren hennes og jeg er.

«Jeg er så sikker på at et forhold har godt av den gode blandingen mellom nærhet og distanse», sa hun til meg. Jeg sa meg enig, men påpekte at vi alle er forskjellige og har ulike behov.

Jeg vet at kjærligheten mellom Trygve og meg har vart i såpass mange år nettopp fordi vi har bodd hver for oss. Jeg har hatt hovedansvaret for barna, men han har alltid vært der.

For oss har det vært den beste løsningen, også med tanke på Trygves sykdom. Han har sluppet unna press og stress, noe legene mener har holdt ham friskere over tid. Allikevel har han en familie som elsker ham over alt på jord.

Jeg er spent på hvor datteren vår ender, om hun lar seg presse til noe annet, eller om hun står fast ved det hun fortalte meg at hun føler nå. Jeg håper uansett at hun følger hjertet sitt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.