SAMTALE I NATTEN

– Jeg trodde det var overgangsalderen. I stedet måtte jeg ta mitt livs vanskeligste valg

Maya (54) trod­de hun var kom­met i over­gangs­al­de­ren, men det var noe gan­ske an­net som gjor­de seg gjel­den­de. – Det kom som et stort sjokk og ut­ford­ret oss til å ta et valg som var mitt livs van­ske­lig­ste, for­tel­ler hun.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKLIGHETEN: Det kom som et sjokk og vi måtte velge.
HISTORIE FRA VIRKLIGHETEN: Det kom som et sjokk og vi måtte velge. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Maya tar oss fem år til­ba­ke i tid.

– Jeg had­de slan­ket bort 20 kilo, lagt et vondt sam­bo­er­brudd bak meg og var klar for å finne meg en god mann. Han duk­ket opp på en jobb­kon­fe­ran­se, en kjekk kar som åp­net dø­ren for meg. Smi­let hans fikk hjer­tet mitt til å hoppe, for­tel­ler hun.

De to kom i prat se­ne­re på kvel­den, men de kom ald­ri på to­manns­hånd.

– Sond­re og jeg ut­veks­let vi­sitt­kort, som alle and­re. Da­gen et­ter sendte han meg en tekstmelding og spur­te om vi skul­le ta en kaf­fe. «Hvor­for smi­ler godjenta vår så bredt?» sa en av kol­le­g­ene mine er­ten­de. Han had­de lagt merke til hvordan jeg satt der i det åpne kon­tor­land­ska­pet og glis­te for­nøyd.

Hun tak­ket ja til kaf­fen.

– In­vi­ta­sjo­nen ble «opp­gra­dert» til en bedre mid­dag, føy­er hun til. – Og kvel­den var­te til nes­te mor­gen.

Den skul­le vise seg å bære fruk­ter.

Re­ser­ve­bes­te­mor

Al­le­re­de un­der denne første mid­da­gen ble de eni­ge om å være kjæ­res­ter.

– Det føl­tes na­tur­lig. To­nen mel­lom oss fløt som et vel­kom­po­nert mu­sikk­styk­ke, sier hun poe­tisk og ler av sin egen ord­bruk.

– Vi har så utro­lig mye til fel­les.

Hun nev­ner en glø­den­de in­ter­es­se for rei­se, po­li­tikk og mu­sikk.

– Vi job­ber også in­nen­for det sam­me fel­tet, kom­mu­ni­ka­sjon.

– Det blir ikke for mye likt?

– Det­te med at mot­set­nin­ger til­trek­ker hver­and­re har ald­ri fun­gert for meg. Sond­re og jeg mer­ket umid­del­bart at vi for­sto hver­and­re, selv når vi var ueni­ge.

Den ti år eld­re kjæ­res­ten vis­te seg å ha fire barn og hele ti bar­ne­barn.

– 14 nye men­nes­ker som tok barn­lø­se meg vel imot. Med Sond­re fikk jeg den sto­re og rau­se fa­mi­li­en jeg had­de sav­net.

Selv had­de hun ald­ri opp­levd å bli gra­vid, til tross for at hun hadde forsøkt lenge.

– De ni åre­ne jeg var sam­bo­er bruk­te vi ikke pre­ven­sjon, men det ga li­ke­vel ikke øns­ke­de
re­sul­ta­ter. Sam­bo­e­ren min der­imot, lyk­tes med å gjø­re en an­nen gra­vid og for­lot meg. Jeg er for lengst over det, for­sik­rer hun og vif­ter det bort.

– Slo det deg at også du kan­skje kun­ne bli gra­vid med en an­nen?

– Med åre­ne slo jeg det fra meg. Jeg tenk­te at det toget had­de gått. Der­for var jeg mer enn lyk­ke­lig over å bli «bo­nus­bes­te­mor».

Vel tre må­ne­der ut i det nye for­hol­det fikk hun en over­ras­kel­se.

Over­gangs­al­deren

Maya for­tel­ler at hun all­tid har hatt re­gel­mes­sig men­strua­sjon. Der­for und­ret hun seg da den ute­ble. Et par må­ne­der se­ne­re slo hun seg til tåls med at det måt­te skyl­des at hun var kom­met i over­gangs­al­de­ren.

– «Du er jo snart 50», min­net en kol­le­ga meg om. Vi plei­de å prate for­tro­lig om det mes­te, og selv slet da­men med he­te­tok­ter.

Maya hadde imidlertid ikke mer­ket an­net ube­hag enn økt ap­pe­titt. «Det er ty­pisk», men­te jobbvenninnen, «nå ry­ker ide­al­vek­ten din!»

Ak­ku­rat det med sul­ten ir­ri­ter­te Maya. Over­vekt had­de hun slitt med i man­ge år, men tak­ket være beinhard di­sip­lin var hun en­de­lig det hun kal­ler «pas­se­lig slank».

– Plut­se­lig var jeg kon­stant sul­ten. Jeg sluk­te alt jeg kom over.

Det ble Sond­re som stil­te det for­lø­sen­de spørs­må­let: «Du er vel ikke gra­vid?»

– Han har for­talt at jeg stir­ret len­ge på ham, før jeg stot­ret frem: «Jeg kan vel ikke bli gravid, jeg har jo ikke en­gang men­sen ...» «Kan­skje nett­opp der­for», svar­te han. Men in­gen av oss trod­de at det vir­ke­lig kun­ne være til­fel­le. Der­for kjøp­te vi tre gra­vi­di­tets­tes­ter. Og alle vis­te det sam­me ...

Det søte an­sik­tet blir al­vors­tungt.

– Det var et kjær­lig­hets­barn inni ma­gen min, sier hun med und­ring i stem­men. – Vi bur­de jo ha jub­let. I ste­det lå Sond­re og jeg våk­ne den hel­gen, holdt rundt hver­and­re og veks­let på å spør­re: «Hva gjør vi nå?»

Spørs­må­let ale­ne smer­tet dem beg­ge.

– Du øns­ket jo å få egne barn?

Hun smi­ler med luk­ke­de lep­per, et re­sig­nert smil.

– Jo, men som Sond­re kon­klu­der­te i form av et spørs­mål: «Er vi ikke for gam­le til det­te, Maya? Glem ikke at jeg er bes­te­far til ti!»

– Var du enig med ham i det?

– Sør­ge­lig nok ja, sva­rer hun som et hvis­ken.

– Det var bru­talt å inn­se, men jeg var 54 år gammel og han var 60. Som for­eld­re var vi et­ter vår me­ning alt­for gam­le til å øns­ke en baby vel­kom­men.

Les også (+) Jeg var villig til å gjøre hva som helst for å bli som mine rike venner

Et rik­tig valg

Maya fikk time hos fast­le­gen. Sond­re satt uten­for i bi­len og ven­tet.

– Vi klar­te knapt å puste og slet med å prate. Det var en for­fer­de­lig av­gjø­rel­se å ta, men le­ge­ne var eni­ge med oss. De sa at fa­ren for abort uan­sett var høy.

Tå­re­ne pip­ler frem mens hun forteller.

Maya un­der­stre­ker at hun er for selv­be­stemt abort.

– Jeg had­de bare ald­ri trodd at jeg skul­le kom­me i den si­tua­sjo­nen. Det er noe helt an­net enn å ta et stand­punkt til en lov.

Sond­re del­te hva de gikk gjen­nom med de­res nær­mes­te.

– Han aner­kjen­te sor­gen vi opp­lev­de og men­te den bur­de re­spek­te­res. Fa­mi­li­en sto sam­men med oss.

– Har du ang­ret på val­get dere tok?

– Hver som­mer har jeg tenkt at i år ville det ha vært ett lys på burs­dags­ka­ken, to lys, tre lys, fire lys ... Det gjør fy­sisk vondt, men jeg kan frem­de­les kjen­ne en leng­sel et­ter det bar­net, sier hun og hol­der hen­de­ne til hjer­tet.

Pa­ret har grått over val­get de tok den gangen, men de står ved det.

– Når bar­ne­bar­na blir hen­tet av sine re­spek­ti­ve et­ter at de har overnattet hos oss, pus­ter Sond­re og jeg all­tid let­tet ut og er eni­ge om at det­te er vi for gam­le til å drive med døg­net rundt på hel­tid.

Maya smi­ler igjen.

– Et­ter å ha vært sam­men i fem år har bar­ne­bar­na blitt et sterkt bånd mel­lom Sond­re og meg, men det er også det bar­net vi valg­te bort. Av oss kommer det ald­ri bli glemt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.