Oppveksten med Tourettes ble et mareritt. Spesielt på grunn av læreren

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Dis­se or­de­ne kom fra læ­rer Oftedal. Vi i klas­sen kal­te ham det, selv om de and­re læ­rer­ne bare het Kjell, Anne og Tor­stein osv., for læ­rer Oftedal oste av au­to­ri­tet. Han var av den eld­re gar­de og had­de ikke så man­ge ­år igjen før pen­sjons­al­de­ren.

Jeg var alt­så an­ner­le­des. Det var opp­lest og ved­tatt som den stør­ste selv­føl­ge­ av læ­rer Oftedal. Men for meg var det nytt, det at jeg ikke var som alle and­re. For de and­re i klas­sen var jo minst like «an­ner­le­des» som meg? Det syn­tes i hvert fall jeg.

I ung­dom­men had­de vi jo alle litt lop­per i blo­det. Men det var ikke alle som rop­te ut i klas­sen ting som «puppejævel», og i hvert fall ikke midt i kris­ten­doms­ti­men! Det var dis­se tic­se­ne, el­ler an­fal­le­ne, som læ­rer Oftedal plei­de å kalle det, som var det «rare» ved meg. Det var det­te som gjor­de at jeg var «an­ner­le­des».

Jeg rop­te ikke slike ord for å være mor­som el­ler slem, jeg bare måt­te! Tourette sa at jeg måt­te det, og jeg fikk ikke fred før ban­ne­or­de­ne var sagt.

Og klas­sen lo, læ­re­ren snud­de seg vekk, og jeg lo med – mest for å skjule at jeg var kjem­pe­flau. Med ett var jeg blitt klas­sens klovn. Det var i hvert fall bedre å ha den rol­len, han som alle syn­tes var mor­som, enn å bare være han som var «an­ner­le­des».

Jeg had­de fått Tourettes-dia­gno­sen uken før, og mam­ma had­de snak­ket med rek­tor om det, som for­sik­ret henne om at det­te var i læ­rer Oftedals tryg­ge og er­far­ne hen­der. Hun had­de tenkt mye på hvor­dan med­­ele­ve­ne mine kom til å re­age­re på ny­he­ten, og var spent da jeg kom hjem den da­gen. «Bra!» svar­te jeg som van­lig da hun spur­te hvor­dan da­gen had­de vært.

Lite viss­te hun at rek­tor og læ­rer Oftedal, dis­se to er­far­ne, tryg­ge voks­ne, in­di­rek­te skul­le bli med­skyl­di­ge i det man­ge­åri­ge mob­be­hel­ve­tet som lå for­an meg.

Klov­ne­ri­er

For­eld­re­ne mine var skilt, og mam­ma had­de i prak­sis ene­ansvar for meg og sto­re­bro­ren min. Det var like greit. Pap­pa lik­te meg ikke og syn­tes bare at jeg var rar og uly­dig. Han sa det ald­ri di­rek­te, men en slik ting er van­ske­lig å skjule.

Spe­si­elt for en gutt som meg, som bare var ute et­ter aner­kjen­nel­se og trygg­het. Det fikk jeg ald­ri hos ham. Jeg had­de gitt opp ham, og han had­de gitt opp meg.

Mam­ma snak­ket ald­ri med meg om dia­gno­sen, uten at jeg vet hvor­for. Vi var gode ven­ner, men pra­ten be­gren­set seg til over­fla­disk små­prat. Men jeg vet at hun les­te alt hun kom over om Tourettes syn­drom og var inn­stilt på å hjelpe og støt­te meg på sko­len. Det føl­tes vel­dig trygt, i en el­lers ut­rygg hver­dag.

I et­ter­tid har jeg fått vite at hun var pla­get mye av skam og skyld­fø­lel­se.

Den ut­ryg­ge hver­da­gen min var på sko­len. Jeg had­de ald­ri triv­des der. Hos mine jevn­ald­ren­de fant jeg meg ald­ri hjem­me, men ble dratt mot de yng­re bar­na. Dem kun­ne jeg klovne for og un­der­hol­de, og så skjøn­te jeg mer hu­mo­ren og le­ke­ne de­res.

Ma­te­ma­tikk var utro­lig van­ske­lig. De enk­les­te reg­ne­styk­ker var uover­kom­me­li­ge. Og da vi skul­le lære klok­ka, skjøn­te jeg rett og slett ikke sam­men­hen­gen mel­lom ti­den og dis­se vi­ser­ne. Den­ne enk­le, selv­føl­ge­li­ge tin­gen ble et enes­te stort frust­ra­sjons­ele­ment. De and­re, læ­rer Oftedal in­klu­dert, syn­tes jeg var dum.

Når jeg skul­le opp til tav­la og for­kla­re klas­sen noen «enk­le» reg­ne­styk­ker, prøv­de jeg mitt beste. Men uan­sett så ble det feil, og klas­sen lo.

Og læ­rer Oftedal ble sint. «At du kan stå her og klovne deg til», ut­brøt han, ak­kom­pag­nert av klas­sens fni­sing og hån­flir. Klovn var et ut­trykk han bruk­te mye ... Han trod­de jeg bare skul­le un­der­hol­de klas­sen med «klovne­fakte­ne» mine. Han så ikke at klov­nen for­an ham gråt på inn­si­den.

Les også (+) Jeg tok en sjanse med en mann jeg knapt kjente

Rogers ter­ror

Jeg klar­te stort sett å hol­de sin­net og frust­ra­sjo­ne­ne inni meg. Jeg fant ut at lat­te­ren min kun­ne for­tren­ge de and­re fø­lel­se­ne for en stund. Men det var ikke all­tid jeg klar­te det, og da gikk det som re­gel ut over sto­ler og pul­ter og ting i nær­he­ten som jeg kun­ne kaste i veg­gen.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Mitt tryg­ge sted var rom­met mitt hjem­me. Der had­de jeg PC-en, fil­me­ne og bø­ke­ne mine. Sær­lig lik­te jeg Star Wars-fil­me­ne og Har­ry Potter-universet. Even­tyr­ver­de­ne­ne som jeg fant der var en kjær­kom­men vir­ke­lig­hets­flukt fra alt det van­ske­li­ge og tris­te i livet. Når jeg så film, skrud­de jeg opp ly­den så høyt at in­gen hør­te tic­se­ne mine. Da var jeg fri, og hjer­tet fant hvi­le­pul­sen.

Roger i klas­sen min var helt nor­mal, i den for­stand at han ikke had­de Tourettes. Og mens jeg var klas­sens klovn, tok han på seg rol­len som klas­sens slåss­kjem­pe og mob­ber. Og den rol­len spil­te han godt.

Det tok ikke lang tid før han fant sitt let­tes­te of­fer, og de ulve­ak­ti­ge blik­ke­ne han send­te meg, gjer­ne ak­kom­pag­nert av et sleskt smil, for­tal­te meg at nå had­de han lagt en plan for meg. En slik plan had­de han stort sett hver dag, og må­let var gan­ske en­kelt å lage et sant hel­ve­te for meg.

Det­te fore­gikk en­ten i fri­mi­nut­te­ne el­ler på hjem­vei­en. Roger var flink til å mob­be og pla­ge, og han had­de et stort re­per­to­ar av mob­be­me­to­der. Den «beste» me­to­den for meg, var når han og gjen­gen hans bare slo meg i bak­ken og spar­ket meg. Da kun­ne jeg hyle og skri­ke, og det gikk som of­test fort over.

Den vers­te me­to­den var: «Nå skal vi bare sten­ge vei­en for Arild og se på ham til han får an­fall». Jeg prøv­de så len­ge jeg kun­ne å ut­set­te dis­se an­fal­le­ne, men til slutt måt­te de bare ut. Og jo len­ger jeg holdt meg, jo har­de­re ble de, og jo høy­ere ble lat­te­ren og spottordene fra Roger-gjen­gen.

Had­de Roger en god dag, ble dis­se me­to­de­ne slått sam­men, og jeg gikk mør­ban­ket og kren­ket hjem.

Roger slo meg ald­ri i an­sik­tet, så mam­ma opp­da­get ikke mis­hand­lin­gen. Men rib­be­na var blå og ømme.

Ly­se­re ti­der

Man­ge år er gått si­den mine opp­le­vel­ser med Roger. Vi flyt­tet for­di mam­ma fikk ny jobb, og på min nye sko­le var det hver­ken noen «Roger» el­ler «læ­rer Oftedal». Li­vet ble så mye let­te­re.

Sko­len tok tak i meg og Touretten på en helt an­nen måte, med god in­for­ma­sjon til alle læ­rer­ne og til med­ele­ve­ne mine. Det skul­le ikke mer til.

Det var fort­satt litt fni­sing når jeg hadde tic­se­ne mine, men fni­sin­gen var av den ufri­vil­li­ge sor­ten, det var ald­ri snakk om mob­bing el­ler lat­ter­lig­gjø­ring. Jeg fikk også jus­tert me­di­sin­do­sen, slik at tic­se­ne ikke kom så ofte.

Som vok­sen le­ver jeg i dag et gan­ske iso­lert liv. Jeg har in­gen ven­ner, men det er egent­lig helt OK, for jeg er ikke så so­si­al i ut­gangs­punk­tet.

Men jeg har fått jobb på den lo­ka­le ki­no­en, og det er midt i blin­ken. Her får jeg se så mye film jeg or­ker helt gra­tis, og da er jeg for­nøyd. Og så får jeg dek­ket mitt be­hov for so­si­al kon­takt. Jeg har flyt­tet for meg selv, og det har gått over­ras­ken­de bra. Alt i alt så ser jeg lyst på frem­ti­den.