DE BLÅ SIDENE
Jeg tilga aldri pappa. Så kom beskjeden om at han lå på dødsleiet
Det pappa gjorde mot meg og mine brødre, var utilgivelig. Som voksen straffet jeg ham med å ignorere ham. Så kom telefonen med beskjed om at han lå på dødsleiet.
Mamma ringte og fortalte at pappa var på sykehuset, og at det gikk mot slutten. Hun sa at han ville snakke med meg.
Mange ganger etter at jeg fikk denne telefonen, har jeg fundert på hvor mange tanker der er mulig å tenke i løpet av en halv time. Jeg brukte 10 minutter på å bestemme meg før jeg kjørte til sykehuset. Det måtte jeg. I løpet av den tiden hadde hele barndommen passert revy.
Av den gamle skolen
Pappa var av den gamle skolen, han var streng. Men ikke nok med det, han var tilhenger av metoder som heller ikke da jeg vokste opp, var tillatt. Han ga nemlig ris og fysiske avstraffelser. Hvilket gjorde at jeg ble livredd hver gang jeg forsto at jeg hadde gjort noe galt.
Selv hevdet han å være rettferdig. Vi var tre søsken som fikk den samme barndommen. Jeg skal ikke male alt beksvart, for det var fine og hyggelige ting i hverdagen min også.
Når jeg oppførte meg pent og var høflig, hjelpsom og stille, slik foreldrene mine ønsket at jeg skulle være, skjedde ingen verdens ting. Da kunne jeg til og med få ros.
Egentlig hadde storebroren min det verst. For han hadde «lopper i baken», som min far kalte det. Ikke alltid klarte han å la være å ta på og prøve ting som var forbudt for oss barna.
Når det skjedde, tok pappa et belte og slo. Han slo så hardt at broren min gråt og tårene spratt. Etterpå sa han at han håpet at gutten hadde lært, for dette ønsket han ikke å gjøre en gang til.
Mamma godtok
Mamma var imot avstraffelsene. Hun gikk alltid ut av rommet med et pinefullt uttrykk når pappa slo. Men hun sto aldri opp for oss eller stoppet ham. Sannsynligvis turte hun ikke. De hadde et gammeldags ekteskap. Hun adlød sin ektemann og lot ham bestemme.
Noe skjer når en far bruker slike straffemetoder. Når han skrøt av oss, var vi overlykkelige. Jeg var glad i ham. Når han løftet meg høyt opp i luften og sa at jeg var jenta hans, kunne ikke livet ha vært bedre. Ofte satt jeg på fanget hans.
Men det var ikke rom for å gjøre tabber. Å koke vann med bakepulver i, for eksempel, var ment som et uskyldig eksperiment. Men han tolket det som idioti. Han la meg over fanget og ga meg ris med flat hånd. Jeg hylte og lovet at jeg skulle være snill jente.
Men det var først i slutten av tenårene mine at jeg begynte å skjønne hva han gjorde mot oss, og spesielt mot broren min. På skolen lærte jeg at foreldre ikke har lov til å slå barna sine, og jeg sa dette til pappa. Da ble han sint og sa han at han skulle vise meg hva han mente om slikt. I neste øyeblikk fikk jeg en ørefik.
Jeg ignorerte ham
Fra det øyeblikket foraktet jeg ham. Etter det slaget klarte jeg ikke lenger å forholde meg til ham som en pappa. Jeg sa til mamma at jeg aldri kom til å tilgi ham for all julingen han hadde gitt søsknene mine og meg. Hun ble lei seg, men det var lite hun kunne gjøre.
Jeg flyttet til en annen by for å gå på skole og komme meg vekk. Det gjorde godt. Tanken på pappa gjorde meg sint. Men jeg var også sint på mamma, som fortsatte å være gift med ham og være glad i ham.
Jeg sa til henne at han ikke fortjente henne. Når jeg var hjemme, henvendte jeg meg ikke til faren min. Jeg merket at det gjorde ham usikker, og det frydet meg. Han hadde godt av at jeg som en voksen, ikke respekterte ham eller var glad i ham. Han visste tross alt hvorfor.
Varm morfar
Da jeg selv fikk barn, var jeg i tvil om hvorvidt mine to jenter skulle få være på besøk hos foreldrene mine. Jeg var redd for at pappa skulle bli like urimelig og sint på dem som han var på meg da jeg var liten.
Bekymringene viste seg å være grunnløse. For han ble en fantastisk morfar som ikke oppdro, men bare skjemte bort. Jeg så dette, men det rikket ikke ved mine holdninger til ham som min pappa.
Jeg ville straffe ham for alt det vonde han hadde påført meg.
Pappa utøvde vold mot meg, sin egen datter. Jeg fortalte mange om barndommen jeg fikk. I dag ser jeg at jeg hengte meg opp i det som var fælt, ulovlig og urettferdig. Jeg glemte de gode stundene, som tross alt hadde vært i flertall. Jeg husket ikke at han også var en god og kjærlig far.
I mine øyne var det absurd å forsøke å forstå en pappa som slo. Jeg ville ikke, og jeg forsøkte ikke. Som voksen gikk jeg aldri bort til ham og sa at jeg ville snakke med ham om metodene hans fra oppveksten min. I stedet ignorerte jeg ham. Hvis han snakket hyggelig til meg, svarte jeg med enstavelsesord. Mamma sa at hun synes jeg straffet faren min hardt.
Tok det aldri opp
Pappa på sin side var aldri mann nok til å ta opp temaet med meg. I stedet trakk han seg vekk når jeg kom. Barna mine fortalte frydefullt om alt de hadde gjort sammen med morfar, og da smilte jeg og sa at det var fint. Men han fikk ikke se min glede over deres relasjon.
I fjor ble han alvorlig syk. Da moren min fortalte meg dette, sa jeg at jeg ikke hadde medynk med ham. Jeg sa at det var mange år siden jeg sluttet å være glad i den mannen. Igjen sa hun at hun mente at jeg straffet ham hardt. Jeg repliserte at hun kanskje var for tilgivende.
Etter at han hadde vært syk i tre måneder, fikk jeg telefonen som endret alt. Han var døende og ville snakke med meg især. At en liten hjerne kan oppsummere så mye av et levd liv på den halvtimen det tok å kjøre til sykehuset, er i grunnen uforståelig. Den store og sterke pappaen min lå tynn og svak i sengen. Da han så meg, rakte han ut en hånd.
Les også (+) Jeg var så forelsket. En betroelse fra hans søster endret alt
Tilgivelsen
– Tine, jeg er så lei meg for at jeg slo dere. Min unnskyldning er at jeg ikke visste om noen annen måte å oppdra barn på. Det var slik jeg vokste opp, det var sånn jeg trodde det skulle være, sa han.
Den robuste mannen var svak i stemmen, og jeg så at han gråt.
Den neste halvtimen fikk jeg vite hvor glad han var i meg, og hvor stolt han var av meg og de verdiene jeg representerte.
– Jeg har i mange år tenkt at jeg må be om tilgivelse. Men jeg fikk det ikke til, fordi jeg var for stolt og skamfull, sa han.
Pappa døde to dager senere, og jeg gråt fordi jeg forsto at jeg alltid hadde elsket ham. Det er en tid for alt. Nå var det på tide å kaste av seg åket og tilgi.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 16/06 2021, og sist oppdatert 13/01 2023.
