DE BLÅ SIDENE

Vi ønsket oss et lite og intimt bryllup – men så kom tante og ville kuppe hele bryllupet

Tante forsøkte å styre livet vår og ville at alt skulle være perfekt. Men da hun forsøkte å overta hele styringen i bryllupet mitt, gikk hun over streken.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN:
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Mam­mas søs­ter er god­hjer­tet og vil vel,  men ofte er hun så «hjelp­som» at det blir kren­ken­de.

Da Pe­der og jeg skul­le gif­te oss, øns­ket vi oss et lite, in­timt bryl­lup. Vi ville ha en glad og ufor­mell dag og had­de ikke tenkt å bru­ke mas­se tid til de­talj­plan­leg­ging.

Det var før tan­te kom inn i bil­det. Hun ble over­be­geist­ret da hun fikk høre om bryl­lu­pet, og enda gla­de­re ble hun da vi sa ja til hen­nes til­bud om å hjelpe til med å lage litt fin­ger­mat. Vi bur­de visst bedre …

Tok helt av

En uke se­ne­re kom hun hjem til oss for å dis­ku­te­re noen ide­er. Da vis­te det seg at hun had­de satt sam­men en hel meny med små­ret­ter og snacks, kom­plett med for­slag til vin og drin­ker.

«Men tan­te», sa jeg matt, «for en jobb du har gjort!» Og brått duk­ket det opp min­ner fra uli­ke fa­mi­lie­til­stel­nin­ger opp igjen­nom åre­ne, som had­de endt med at hun had­de tatt over hele re­gi­en og ikke latt oss andre slippe til.

Mens jeg tenk­te med gru på hvor ille det kun­ne gå hvis hun først sat­te i gang, fort­sat­te hun: «En an­nen sak, når det gjel­der opp­dek­nin­gen …» Og plut­se­lig var hun over på buf­fe­en. Jeg prøv­de å pro­tes­te­re, men Pe­der var im­po­nert og syn­tes det var kjem­pe­bra at hun ville hjelpe til. Han mer­ket ikke hvor­dan jeg ble to­talt over­kjørt i pro­ses­sen.

Den kvel­den var hu­mø­ret mitt tem­me­lig dår­lig, men Pe­der men­te at tan­te vir­ket så dre­ven på det­te, og nå ble det jo mind­re press på oss. «Inn­ser du ikke hvor re­spekt­løst det er av henne å over­ta plan­leg­gin­gen av vår sto­re dag? Hun gjør jo det­te for­di hun me­ner at våre egne pla­ner ikke du­ger», sa jeg.

Da­gen et­ter ring­te jeg til mam­ma og tømte hjertet mitt, og hun for­sto ak­ku­rat hva jeg sik­tet til. Hun var selv kjem­pe­frust­rert over uli­ke fa­mi­lie­sam­men­koms­ter opp gjen­nom åre­ne, der hun selv bare var blitt satt full­sten­dig på si­de­lin­jen av søsteren sin.

Nes­te gang jeg traff henne, prøv­de jeg å si fra til tan­te at jeg øns­ket å ha re­gi­en på bryl­lu­pet selv, men det var som å snakke til en vegg.

Jeg klar­te ikke å stå på mitt, og til slutt end­te det med at jeg ga opp, og bryl­lups­pla­ne­ne ble for­and­ret.

Les også (+) Jeg har vært hans elskerinne siden jeg var 22 år. Nå er det nok

Fris­tet til å av­ly­se

Inni meg byg­get frust­ra­sjo­ne­ne seg opp, og til slutt be­gyn­te jeg å mis­te lys­ten på hele bryl­lu­pet. Da jeg inn­så det, ble jeg både skuf­fet og lei meg.

Den ro­man­tis­ke stem­nin­gen fra da vi så smått be­gyn­te å ten­ke på å gif­te oss, var nå som blåst bort.

«Jeg har ikke lyst til å være med på det­te len­ger», sa jeg en kveld. «Jeg fø­ler meg bare lei av hele greia.»

Pe­der ble helt sjok­kert. Så lyt­tet han for før­s­te gang or­dent­lig på det jeg had­de for­søkt å for­tel­le ham len­ge, og han be­gyn­te så smått å for­stå hva jeg føl­te.

Da­gen et­ter dro jeg til tan­te og sa at hun gjer­ne kun­ne hjelpe til med noen små­ret­ter, men res­ten av plan­leg­gin­gen ville vi gjø­re selv.

Da jeg for­klar­te hvor over­kjørt jeg føl­te meg, ble hun vel­dig opp­rørt. Hun ring­te mam­ma og be­kla­get seg over hvor uri­me­lig jeg var, men der fikk hun ikke sær­lig støt­te.

Et par da­ger se­ne­re snak­ket vi igjen, og nå be­gyn­te vi endelig å for­stå hver­and­re. Og tan­te åp­net seg for før­s­te gang om opp­veks­ten sin.

Hun fortalte at mor­far had­de vært al­ko­ho­li­ker, og mor­mor strev­de med å hol­de fa­mi­li­en sam­men, sam­ti­dig som hun prøvde å holde fa­sa­den utad. Mam­ma og tan­te voks­te opp med skam­men og tok ald­ri med seg ven­ner hjem. Tan­te, som var eld­st, tok på seg mye an­svar der fa­ren svik­tet og mo­ren kom til kort. Mam­ma på sin side had­de som barn fått lære å bare hol­de seg ute av vei­en.

At vi fikk snak­ket or­dent­lig ut om det­te, har gjort godt både for hver en­kelt av oss og for vår re­la­sjon til hver­and­re. Vi er flin­ke­re til å re­spek­te­re både våre egne og hver­and­res gren­ser.

Pe­der og jeg ble gift slik vi skulle, og vi had­de et fan­tas­tisk bryl­lup, ak­ku­rat så ufor­melt og tri­ve­lig som vi øns­ket oss. Og tan­tes små­ret­ter ble en stor suk­sess.