Syv år senere kom han tilbake og ville ha meg

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Når jeg tenker tilbake på den sommeren jeg møtte Nils, husker jeg det som om det var varmt hver eneste dag.

Om morgenen syklet jeg til jobb langs sjøen i kort sommerkjole, og den varme vinden kjærtegnet den bare huden min. Det meste gikk som en drøm den sommeren.

Jeg var 22 år og hadde nettopp kommet ut av et samboerforhold som ikke endte så godt. Jeg var fremdeles sår, men samtidig ung og vid åpen for alle inntrykkene fra verden rundt meg.

Nils var et par år eldre enn meg og fast ansatt i firmaet der jeg hadde sommerjobb. Jeg så hvordan han lyste opp når han snakket med meg, og tenkte at han nok kunne være interessert. Fra min side var det ikke tenkt som noe annet enn en tilfeldig sommerflørt, det bestemte jeg meg tidlig for.

På fredagene gikk de aller fleste på jobben ut for å ta en fredagspils. Den første fredagen skjønte jeg at det kom til å ende med at Nils og jeg snek oss vekk sammen.

Vi syklet ut til sjøen. Der satt vi i mange timer i sommernatten og snakket og kysset. Det var intenst og nært, både fysisk og psykisk.

At dette var mer enn jeg hadde sett for meg at det skulle være, skjønte jeg fort. Men utpå natten syklet Nils meg pent hjem til hageporten, sa god natt og forsvant.

Jeg sto igjen alene og litt fortumlet og lurte på hvorfor han plutselig trakk seg tilbake.

De neste årene skjønte jeg at det var akkurat dette som var mønsteret hans. Vi fortsatte nemlig å jobbe sammen i feriene når jeg hadde fri fra studiene. I disse sommermånedene snakket vi mye sammen, og det var ingen tvil om at det var en sterk tiltrekning mellom oss. Når vi gikk ut sammen, endte det alltid med at vi kysset. Men akkurat når vi var i ferd med å komme hverandre virkelig nær, trakk Nils seg tilbake hver gang.

Nettopp dette at jeg hele tiden nesten fikk ham, bidro nok til at jeg forelsket meg enda sterkere i Nils. I de periodene vi jobbet tett på hverandre, var det virkelig vanskelig å leve med dette. Det ble ikke bedre da sjefen min fortalte oss at vi skulle dele kontor.

På jobben hadde vi skjult det som skjedde mellom oss godt. Selv om jeg skjønte at det ikke kom til å være bra for meg å sitte sammen med Nils, klarte jeg ikke å komme opp med en grunn overfor sjefen til at vi ikke skulle kunne dele kontor. Dermed kom vi enda tettere på hverandre enn før.

Hver gang studiene startet opp igjen, gikk semestrene snart sin vante gang, og jeg klarte å tenke mindre på Nils.

Men like sikkert var det at når semesteret var ferdig, og jeg fikk ny sommerjobb i samme firma, gjentok det hele seg. Jeg ble sittende alene med ham hver dag på jobben og ble like håpløst forelsket.

Etter hvert bekreftet Nils at han også var tiltrukket av meg. Men han fortsatte å trekke seg unna hver gang vi kom for tett innpå hverandre. Slik fortsatte det i tre år.

Hvis jeg skulle ha fortsatt å jobbe sammen med Nils, vet jeg ikke om jeg noen gang hadde kommet over ham.

Men heldigvis ble jeg ferdig med studiene, og jeg fikk meg fast jobb i et annet firma. Jeg gikk videre i livet og tenkte ikke så ofte på Nils.

Årene gikk, og minne om Nils bleknet. Men plutselig en dag, syv år etter at vi sluttet å jobbe sammen, ringte han og ville treffe meg. Brått ble jeg innhentet av fortiden.

Jeg nølte litt, men vi avtalte å møtes på en kafé.

Over kaffen den dagen sa Nils alt jeg hadde drømt om å høre han si i de lange årene da jeg var forelsket i ham. Han angret. Han fortalte at en stund før han møtte meg, hadde han hatt en annen kjæreste. Hun hadde blitt gravid, og han var blitt kjempeglad, klar for å ta seg av både henne og barnet. Men så hadde hun tatt abort mot hans vilje, og deretter slått opp med ham.

Nils ble helt knust. Da vi møtte hverandre, var han fremdeles redd for å slippe noen tett innpå seg. Men i de årene vi hadde vært fra hverandre, hadde han fortsatt å tenke på meg. Nå skjønte han at det var meg han egentlig ville ha.

Det var ganske uvirkelig å høre mannen jeg hadde vært ulykkelig forelsket i så lenge, si dette. I mange år hadde jeg vært klar for å satse alt på Nils.

Men denne dagen, da vi satt på kafeen, var ikke lenger livet mitt det samme. Noen uker før hadde jeg sendt ut invitasjoner til mitt eget bryllup. Jeg skulle gifte meg med Andreas, som hadde vært kjæresten min de fire siste årene.

Da jeg satt og så på Nils den gangen, kjente jeg igjen mannen jeg hadde vært forelsket i så lenge. Kontakten mellom oss var der fremdeles, lyset i øynene hans var det samme som da vi møttes ti år tidligere.

Men avgjørelsen min var jeg aldri i tvil om. Det var altfor sent. Jeg elsket Andreas, som jeg skulle gifte meg med.

Det vi hadde sammen, var solid og trygt. Det var kanskje mindre intenst og dramatisk enn det jeg hadde hatt sammen med Nils, men det var like fullt bygget på sterke følelser. Å si nei til Nils da han kom tilbake og angret syv år etter, var faktisk et enkelt valg.

Når jeg i dag skriver dette, sitter jeg i tussmørket på hytta. På soverommet sover Andreas, som jeg har vært sammen med de siste tyve årene. Hunden vår ligger og titter på meg på gulvet, og de to nydelige barna vi har fått sammen, sover trygt på barnerommet.

Livet mitt sammen med Andreas er godt, og jeg har aldri angret på valget jeg tok den dagen på kafeen.

Men jeg skal innrømme at jeg innimellom tar meg i å lure litt på hvordan livet hadde blitt hvis Nils hadde innsett hva han følte for meg og våget å satse på meg litt tidligere.