DE BLÅ SIDENE

– Jeg ble syk av jobben og sjefen. Nå var det nok

Jeg sa opp en trygg og godt be­talt jobb. Det er min beste av­gjø­rel­se noen­sin­ne.

Pluss ikon
Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Det har vært en tra­vel, men vel­dig hyg­ge­lig dag i kafeen min. En kun­de skrøt av ut­val­get og sa at det all­tid er så hyg­ge­lig å kom­me inn­om.

Jeg smil­te for meg selv da hun gikk. Det er en god stem­ning i kafeen, og jeg tror det hand­ler om at jeg selv er så for­nøyd at det smit­ter over på kun­de­ne.

For bare åtte må­ne­der si­den så hver­da­gen min helt an­ner­le­des ut.

Jeg var syk­meldt og lei av alt. Jeg had­de fast jobb i det of­fent­li­ge. I ut­gangs­punk­tet sel­ve drøm­me­job­ben, men jeg mer­ket godt at vår nye sjef ikke lik­te meg. Han gjor­de alt for å set­te meg på plass, noe som grad­vis fikk meg til å sove dår­li­ge­re og få sti­ve skuld­re.

Jeg føl­te meg mot­ar­bei­det, men var også redd for at det var meg det var noe galt med.

Der­for led jeg i taus­het. Jeg føl­te meg råd­løs og mer­ket i hele meg at det tæ­ret på å jobbe un­der en sjef som al­ler helst ville ha meg bort.

Mak­tet ikke mer

Til slutt ble jeg sy­ke­meldt. Mens jeg gikk hjem­me, opp­da­get jeg at jeg sov bedre og at krop­pen min fun­ger­te som den skul­le. Jeg gikk lan­ge skogs­tu­rer, og der fikk jeg ro til å ten­ke.

Var det verdt å ut­set­te seg for en slik sjef? Var det verdt å ha en jobb som jeg gru­et meg til å dra til?

Jeg sat­te meg ned og skrev ned for­de­ler og ulem­per med job­ben min. Jeg had­de jo om­tenk­som­me og fine kol­le­g­er, noe som til en viss grad opp­vei­de må­ten sje­fen min be­hand­let meg på.

Til slutt kom jeg frem til at jeg måt­te lyt­te til krop­pen for å iva­re­ta meg selv, og det fikk meg til å se meg rundt et­ter and­re mu­lig­he­ter. Og av og til er det slik at når én dør luk­kes, så åp­nes en ny.

Le­gen ville at jeg skul­le til­ba­ke på job­ben min, men jeg viss­te at jeg ikke kun­ne. Dermed sa jeg opp, nær­mest i af­fekt. Jeg or­ket ikke tan­ken på å gå til­ba­ke og ut­set­te meg for sje­fen min en gang til. Jeg had­de noe fe­rie til gode, og jeg klar­te også å få til en av­ta­le om at jeg kun­ne slip­pe å jobbe i opp­si­gel­ses­ti­den.

Men jeg måt­te finne en ny jobb. På vei til et av­talt møte hos Nav, gikk jeg til­fel­dig­vis for­bi en li­ten kafé og så at den var til salgs.

Jeg ble nys­gjer­rig og gikk inn for å se hva slags sted det­te var. Der møt­te jeg Hel­ge, ver­dens ko­se­lig­ste mann, som for­tal­te at han skul­le trek­ke seg til­ba­ke som pen­sjo­nist og flyt­te til Spa­nia. Han had­de dre­vet ka­fe­en i man­ge år, men nå øns­ket han at nye kref­ter skul­le ta over.

Jeg dro ald­ri på det av­tal­te mø­tet hos Nav, men ble stå­en­de og snakke med Hel­ge i et par ti­mer om det å drive for seg selv. Han var in­spi­re­ren­de å snakke med, og jeg kjen­te i hele meg at jeg var in­ter­es­sert.

Les også (+) Jeg hadde akkurat sendt ut bryllupsinvitasjoner. Så dukket min gamle flamme opp

Ang­rer ikke

Å drive en li­ten kafé er langt unna den ut­dan­nel­sen jeg har tatt, men med hjelp og støt­te fra for­eld­re­ne mine, fikk jeg over­tatt den.

Alle hei­et på meg, og jeg kjen­te at det var et helt rik­tig valg, fra det øye­blik­ket jeg sat­te mine ben in­nen­for dø­ren.

Nå gle­der jeg meg til hver enes­te dag. Jeg so­ver godt og krop­pen fungerer både fy­sisk og psy­kisk. Dag­lig mø­ter jeg man­ge spen­nen­de men­nes­ker. En­kel­te av dem tren­ger noen å prate med, mens and­re bare has­ter inn­om som sna­rest for å kjøpe med seg en kaf­fe el­ler noe å bite i.

Ikke et se­kund har jeg ang­ret på at jeg sa opp job­ben min og be­gyn­te å jobbe for meg selv.

Å ha min egen ar­beids­plass er det beste som har skjedd meg. Jeg læ­rer noe nytt nes­ten hver dag, og selv om jeg job­ber gan­ske mye, fø­ler jeg meg al­li­ke­vel lyk­ke­lig og fri.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.