– Da jeg møtte svigermor, gikk det helt skeis

– Kan dere vær så snill å slut­te med den hak­kin­gen. Det er ikke hyg­ge­lig å høre på, sa jeg. Det ble så stil­le at jeg kun­ne ha hørt den be­røm­te knap­pe­nå­len falle, for­tel­ler Rita.

– Vi satt til bords under en stor fa­mi­lie­mid­dag. Det var mitt and­re be­søk hos «svi­gers». Også den­ne gan­gen kjek­let det eld­re ek­te­pa­ret om alt og in­gen­ting ved bor­det. Jeg mak­tet ikke å høre på den neb­be­te krang­lin­gen, og sa fra. Jeg må inn­røm­me at det skap­te en lite hyg­ge­lig stem­ning der og da, for­tel­ler Rita ær­lig.

– Svi­ger­far tok straks po­en­get. Han nik­ket kort og skif­tet tema. Hun, der­imot, sa ikke ett enes­te ord, men nær­mest nag­let meg fast med blik­ket. Der­et­ter reis­te hun seg og gikk med be­stem­te skritt ut på kjøk­ke­net for å hen­te des­ser­ten, hus­ker Rita.

– Det lig­ger na­tur­lig for meg å være di­rek­te. Hel­dig­vis før­te det i det­te til­fel­let noe godt med seg på lang sikt.

Klas­sisk svi­ger­mor

Rita for­tel­ler at svi­ger­mo­ren hen­nes min­ner om sel­ve in­kar­na­sjo­nen av en klas­sisk svi­ger­mor, som det ofte vit­ses om. En ge­skjef­tig dame som ikke all­tid er lett å hånd­te­re. Men hun tror ikke at det er noen vond vil­je i henne, sna­re­re at hun kan være litt ube­tenk­som.

– Rol­len som svi­ger­mor mø­ter vi gjer­ne i to fa­ser i li­vet. Først får vi en gjen­nom å gif­te oss, og se­ne­re blir man­ge av oss selv en svi­ger­mor. Vi bør gjø­re en inn­sats med tan­ke på beg­ge rol­ler, me­ner Rita.

Hen­nes egne døt­re er i be­gyn­nel­sen av ten­å­re­ne. Det er der­med langt frem før hun selv en dag kan­skje blir svi­ger­mor. Rita har tid­lig vært be­visst på sitt for­hold til Rei­dun.

– Min svi­ger­mor er et fø­lel­ses­men­nes­ke og en per­son som li­ker å be­stem­me. Hun har ord­net opp for søn­ne­ne sine gjen­nom hele li­vet de­res, også et­ter at de flyt­tet hjem­me­fra. Kan­skje ble møns­te­ret så­pass satt at hun trod­de det kun­ne over­fø­res på Liv, Siri og meg? spør hun seg.

Rita er yngst av de tre svi­ger­døt­re­ne. Hun er liv­lig og rø­per mye hu­mor når hun snak­ker. Lat­ter har også hjul­pet til å løse man­ge kin­ki­ge si­tua­sjo­ner som har opp­stått gjen­nom 15 år.

Nytt bord

– Hvor­dan var ditt før­s­te møte med Rei­dun?

– I star­ten var hun po­si­tiv, blid og vel­dig «på mitt lag». Hun ville gjer­ne vise at jeg var vel­kom­men, un­der­stre­ker Rita.

– Det hun der­imot ennå ikke viss­te, var at jeg så ab­so­lutt har mine egne me­nin­ger.

Ikke så len­ge et­ter at Rita og Fred­rik flyt­tet sam­men, opp­lev­de den unge kvin­nen en dag
å kom­me hjem til nytt salong­bord.

– Jeg var sli­ten et­ter jobb og dei­set ned i so­fa­en. Så glod­de jeg over­ras­ket på glass­bor­det for­an meg. Hvor var mitt sor­te tre­bord?

Rita him­ler med øy­ne­ne, ak­ku­rat som hun også gjor­de den gan­gen.

– Svi­ger­mor inn­re­det for Fred­rik da han flyt­tet hjem­me­fra, med hans til­la­tel­se. Men å fjer­ne ting fra mitt og hans fel­les hjem uten å spør­re meg ...? Det sy­nes jeg ab­so­lutt ikke er OK, sier Rita og ris­ter opp­gitt på ho­det.

Hun for­sto at sam­bo­e­ren syn­tes si­tua­sjo­nen var ube­ha­ge­lig. Der­for lot hun bor­det stå.

– Jeg mer­ket fort at Fred­rik all­tid gjor­de som mo­ren sa. Det var litt pus­sig, og skuf­fen­de, å opp­le­ve den si­den ved ham. Jeg sa at han måt­te set­te gren­ser. Det var ikke greit at hun grep inn i vårt fel­les liv på den­ne må­ten. Fred­rik tok po­en­get.

Kjøp­te ser­vi­se

Søn­nen er hel­dig­vis klar over mo­rens ge­skjef­tig­het, iføl­ge Rita, og han sy­nes også at hun er slit­som. Han blir opp­rørt over alle hen­nes på­funn og lar seg ikke len­ger sty­re. Rita nev­ner fle­re eks­emp­ler på svigermo­rens inn­gri­pen:

– Rei­dun kom med nye gar­di­ner til oss. Hun men­te vi straks bur­de hen­ge dem opp. Jeg tak­ket pent, men sa at det ikke var nød­ven­dig. En an­nen gang blan­det hun seg da jeg la fli­ser på kjøk­ke­net. Hun kom­men­ter­te høy­lytt mitt «spe­si­el­le» far­ge­valg. Og få uker et­ter­på ville hun gjer­ne om­møb­le­re hos oss. Det var hel­ler ikke ak­tu­elt, syn­tes vi. Rei­dun så ut til å bli både for­nær­met og frust­rert.

Rita ler så hun gri­ner, og mas­ka­ra­en smit­ter av og la­ger stripe på kin­net. Hun svei­per bort en tåre med pa­pir­ser­vi­et­ten. Like gøy var det ikke den gan­gen svi­ger­mo­ren kom med et ke­ra­mikk­ser­vi­se.

– Hun had­de fun­net det til halv pris og kjøp­te det til oss. Men ser­vi­set kos­tet 5000 kroner, og de pen­ge­ne skul­le hun ha tilba­ke. Jeg tak­ket for om­tan­ken, men ba henne pent om å re­tur­ne­re ser­vi­set og es­ke­ne til bu­tik­ken, sier Rita. Svi­ger­mo­ren ble snurt, men sa in­gen­ting.

– Hvor­dan sty­rer du for­hol­det mel­lom dere?

– Jeg stop­per si­tua­sjo­ner fra å ut­vik­le seg. Sier ifra med én gang. Og hel­dig­vis er ikke Rei­dun lang­sint. Vi blir van­lig­vis raskt ferdigsnakket om noe er van­ske­lig. Svi­ge­rin­ne­ne mine vå­ger dess­ver­re ikke å være like di­rek­te. De fei­ger ut.

Rei­dun har blan­det seg inn i alt fra an­tall gjes­ter i bryl­lu­pet de­res til hva bar­ne­barn skal hete.

– Hun går alt­for langt, men for­står det ikke, sier Rita og ris­ter på ho­det.

Men hun medgir at svi­ger­mor med åre­ne har ven­net seg til henne.

– Nå lar hun meg stort sett være, smi­ler hun.

Les også (+) Mannen min bodde hos den andre kvinnen i ett år. Så gjorde hun det slutt

Legger godviljen til

– Blir du ikke len­ger sur på henne?

– Neida. Hun me­ner mye, men er jo ikke slem. Det jeg imid­ler­tid ikke to­le­rer, er hvis hun hak­ker på døtre­ne våre. For eks­em­pel for mo­bil­bruk, TV el­ler da­ta­spill. Jeg blir også sint når hun vil tvin­ge dem til å spi­se opp mat de ikke har for­synt seg med.

– Er hun redd for deg?

– Nei, men hun har re­spekt for meg. Hun har også til­pas­set seg litt opp igjen­nom åre­ne, og kan bli litt «lur». Når svi­ger­far kom­mer med eks­tra gode for­slag, vet jeg hvem som står bak.

Ritas sol­bru­ne an­sikt sprek­ker opp i et stort smil. Hun er vel vi­ten­de om at «svi­ger­mor­si­tua­sjo­nen» hennes godt kun­ne ha vært mye mer van­ske­lig.

– Had­de jeg ikke vært så di­plo­ma­tisk an­lagt, ville det ga­ran­tert ha gått galt med svi­ger­mor og meg. Hun sy­nes nok at jeg er be­stemt, men er blind for at det spei­ler henne selv, sier Rita et­ter­tenk­somt.

– Jeg har be­visst valgt ikke å bli sår for hver mins­te ting. Der­for leg­ger jeg som re­gel god­vil­jen til. Det gag­ner hele fa­mi­li­en.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.