DE BLÅ SIDENE
Jeg trodde venninnen min skulle bli takknemlig, men neida!
Venninnen min hadde møtt mye motgang. Jeg trodde det ville glede henne da jeg inviterte henne på hytta. Men takknemlig, det var hun i alle fall ikke. Til slutt måtte jeg gjøre noe.
– Herregud, nå må det snart bli slutt på denne varmen, sutret Hanne mens hun myste mot solen.
Hun hadde plassert seg godt inn i kroken på hytte-verandaen min.
Vi var bare på dag to av en ukes sensommerbesøk, men det var langt fra den eneste klagen hun hadde kommet med så langt.
– Skal vi ikke nyte den siste solvarmen, da? Det blir snart nok regn og ruskevær, sa jeg i et forsøk på å lette stemningen.
– Ja, og du kan jo ikke bruke hytta om vinteren, så dårlig som den er isolert. Det er helt meningsløst med en hytte som man bare kan ha glede av noen få måneder i året, fortsatte hun.
Nå ble jeg for alvor irritert. Jeg elsket å være på hytta og kunne lett ta på meg en genser og sove med et ekstra ullteppe når det var kjølig om våren og høsten. Men jeg valgt å tie.
Gamle venner
Hanne og jeg hadde vært venninner i mange år. Det siste året hadde vært fryktelig for henne.
Hun var blitt oppsagt fra jobben, og hun hadde fortsatt ikke funnet noe nytt. Hun og mannen, Per, hadde vært nødt til å selge huset og flytte til en mindre leilighet.
Det førte også til at deres eneste sønn, Thomas, flyttet hjemmefra. Selv tenkte jeg at det var på høy tid, han var godt oppe i 20-årene. Men det hadde slått Hanne helt ut. Hanne var i det hele tatt en type som bare så hullene i osten.
Etter at Thomas flyttet, hadde hennes pessimistiske livsholdning slått over til ren negativitet og bitterhet.
Særlig gikk det ut over Per, som etter et halvt år hadde sagt at han ville skilles. Han greide ikke mer av hennes evige kritikk.
Bare sure miner
Jeg hadde tenkte at det ville være godt for Hanne med en liten ferie. Jeg hadde sett for meg at vi skulle gå lange turer og hygge oss. Men så langt var det bare sure miner.
For å få et lite avbrekk foreslo jeg at vi skulle dra på nærbutikken og handle. Da vi kom inn i butikken, sukket Hanne tungt:
– Det er jo ingenting jeg har lyst på her, sa hun og så seg om.
Det var jo ikke akkurat noe supermarked, men de solgte frukt og grønt fra gårdene rundt, og jeg likte godt å leve helt enkelt når jeg var på hytta.
Bedre ble det ikke under middagen.
– Ga du virkelig 40 kroner for dette blomkålhodet? Ja, de bøndene vet å ta seg betalt, kom det surt fra henne.
Selv hadde hun ikke gjort noe forsøk på å ta frem lommeboken.
Men tallerkenene var tomme da jeg ryddet av bordet og vasket opp.
Trengte hvile
– Jeg tror jeg legger meg tidlig og leser litt på sengen, sa jeg.
Jeg trengte å hvile hodet litt fra Hannes evige raseri mot verden.
Jeg syntes synd på henne, hun hadde ikke hatt det lett. Men jeg ble ganske oppgitt over hennes måte å la det gå ut over alt og alle – meg inkludert.
Neste morgen var det væromslag. Det regnet og var blitt betydelig kjøligere. Hanne klaget over været hele morgenen.
Jeg kjente at jeg begynte å bli desperat. Regnet kunne føre til at vi ble innesperret sammen hele dagen.
Jeg slo en hvit løgn om at jeg elsket å gå tur i regnvær og forsvant ut i gummistøvler og regntøy for å få litt fred.
Vanligvis er jeg ikke så glad i regn, men det ga meg litt overskudd å være for meg selv. Da jeg kom hjem, lagde jeg te mens jeg bestemte meg for å snakke ordentlig med Hanne.
Jeg hadde jo vært alene selv i mange år, og jeg likte det godt. Jeg hadde mange venner, flere hobbyer og likte å stulle og stelle på hytta.
Les også (+): Jeg skulle så gjerne fortalt sannheten til resten av familien. Men jeg kan ikke
Den siste dråpen
– Det er jo litt av et år du har hatt, begynte jeg, det kan ikke ha vært lett med alt som har skjedd.
– Ha, ja, jeg har i hvert fall lært at man ikke kan stole på noen, fnøs hun.
– Har du hørt at Per allerede har begynt å date? Og Thomas? Han hører jeg aldri noe fra!
– Kanskje du skulle lage en datingprofil på nettet selv, sa jeg halvt på fleip for å lette litt på stemningen.
Hanne så bare enda mer sammenbitt ut.
– Ja, jeg må vel det, hveste hun. – Ellers ender jeg jo bare som deg.
Jeg holdt på å få teen i vrangstrupen. Var jeg den verste skjebnen hun kunne se for seg? Dette var den siste dråpen, tenkte jeg og satte tekoppen fra meg med et smell.
– Nå synes jeg faktisk det er nok, sa jeg bestemt.
– Jeg har invitert deg med for at vi skulle ha det hyggelig sammen, ikke for at du skulle snakke meg ned.
Men det kom ingen unnskyldning. I stedet gikk hun inn på gjesterommet og smalt med døren som en tenåring. Samme ettermiddag reiste hun.
Endelig kunne jeg sette meg godt til rette i sofakroken med pledd og en god bok.
Det var ingen klaging å høre. I stedet hørte jeg regnet tromme koselig på hyttetaket. Selv om Hanne ikke ønsket seg et liv som mitt, kjente jeg meg så inderlig fornøyd med tilværelsen.
Jeg ville i hvert fall ikke være i hennes altfor små sko. De hadde tydeligvis gitt henne gnagsår på sjelen. Hun skjøv mennesker som ville henne vel, fra seg.
Vi har ikke snakket sammen siden, men jeg håper hun kommer ut av bitterheten sin. Da kan vi gjerne møtes igjen. Frem til da mener jeg det er best å holde avstand.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 20/07 2021, og sist oppdatert 24/09 2021.
