SAMTALE I NATTEN

– Det er en grunn til at vi ikke har fått barn. Men det er min hemmelighet

Eli og Rei­dar har vært gift i mange år. Tidligere fikk de ofte det sam­me spørs­må­let: «Når blir det barn?» – Det und­rer meg at det lik­som er greit å spør­re om det. Vit at det bak av­gjø­rel­sen om ikke å få barn kan skjule seg en dyp hem­me­lig­het! ad­va­rer hun.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKLIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKLIGHETEN. Foto: Getty Images
Først publisert

– Jeg vil ha fo­kus på det å ikke ha barn. Det er sik­kert vidt for­skjel­li­ge grun­ner til at folk er barn­lø­se, og nett­opp der­for bør folk være var­som­me med å spør­re hvor­for, sier den blonde damen foran meg bestemt.

Vi møtes på en kafé. Et­ter Elis me­ning er det alt­for all­ment ak­sep­tert å stil­le ak­ku­rat det spørs­må­let.

– Jeg ha­ter å bli spurt om det! sier hun skarpt.

– I 30 år har jeg vært gift med Rei­dar. Før lur­te folk nys­gjer­rig på når vi plan­la å bli gra­vi­de. In­gen bruk­te or­det om. Nå som al­de­ren til­si­er at frukt­bar­hets­ti­den er over for meg, har ord­ly­den fra kjen­te og ukjen­te blitt: «Hvor­for fikk dere ald­ri barn?» Men den grun­nen er en hem­me­lig­het som jeg ikke har delt med and­re enn man­nen min.

Grovt over­tramp

Eli for­tel­ler at hun voks­te opp på en bon­de­gård.

– Sett uten­fra var barn­dom­men min idyl­lisk. Fa­ren min var en stor­kar i trøn­der­byg­da. Han var odels­gutt til den stør­ste går­den i mils om­krets.

Men på hjem­me­ba­ne var han et udyr, iføl­ge Eli.

– Så å si hver kveld drakk han seg full. Da tøm­te han alt grum­set i sitt ind­re ut­over mo­ren min. Som regel end­te det med at han slo henne. Styg­ge ord var også van­lig.

Hen­nes tre brød­re prøv­de å ta mo­ren i for­svar.

– Den yng­ste av dem er ti år eld­re enn meg. Før jeg ble ten­åring, var de voks­ne og flyt­tet ut. Jeg hus­ker li­ke­vel at de et­ter beste evne pas­set på mam­ma, men fa­ren vår var ikke til å stoppe.

– Slo han dere bar­na?

– Ald­ri. Men det er jo mis­hand­ling å se mo­ren sin bli be­hand­let sånn. Un­der min opp­vekst var hun al­le­re­de, som den eld­ste bro­ren min en gang ut­tryk­te det, bare en skyg­ge av seg selv. Stak­kars snil­le mam­ma.

Om fa­ren ald­ri slo dem, gjor­de han mot Eli noe enda ver­re.

Hun trek­ker pus­ten dypt og tar nær­mest sats for å kla­re å si det:

– Jeg var 13 år den nat­ten han kom inn på rom­met mitt. Han var selv­sagt full og la seg ved si­den av meg, strøk meg over krop­pen. Jeg stiv­net full­sten­dig. Om jeg skrek? Ikke en lyd kom ut. Jeg frøs til is og trod­de jeg skul­le dø. Der og da øns­ket jeg å dø!

Røm­te hjem­me­fra

Hun spør om det er i or­den at hun ikke går inn på de­tal­je­ne.

– Jeg kla­rer det rett og slett ikke. Det som skjed­de gjen­nom det nes­te året, spo­ra­disk, gjør meg fort­satt smer­te­lig kvalm, sier hun tungt.

– For­tal­te du mo­ren el­ler brød­re­ne dine el­ler noen and­re om det?

– Nei, sier hun be­stemt.

– For­di det var så inn­ma­ri flaut. Jeg for­sto at det ikke var min skyld, men like fullt var jeg skam­full.

Det er in­gen tå­rer i øy­ne­ne hen­nes. De har fått et hardt ut­trykk. Tro­lig ret­tet mot ham, fa­ren.

– Det gikk ut over sko­le­gan­gen min. Ka­rak­te­re­ne ras­te. Læ­rer­ne kal­te for­eld­re­ne mine og meg inn til sam­ta­le. Selv­sagt var det bare far som kom. Jeg had­de pleid å være den flin­kes­te ele­ven i klas­sen. «Vi for­står ikke den plut­se­li­ge for­and­rin­gen hos Eli, både av ve­sen og inn­sats på sko­len», sa rek­tor. Jeg var blitt to­talt aso­si­al og li­ke­gyl­dig og drop­pet id­rett, ven­ner og sko­le­ar­bei­det. «Kan­skje jent­un­gen er alt­for bort­skjemt? Jeg skal tuk­te vet­tet til­ba­ke i henne!» svar­te far.

– Var det ikke mu­lig å stoppe ham?

Et spørs­mål som ikke bur­de ha vært stilt, for som Eli sva­rer:

– Tror du ikke at jeg had­de gjort det, om det var mu­lig?

Hun av­slø­rer imid­ler­tid at det spe­si­elt var trus­le­ne hans som skrem­te henne fra å si noe.

–Han tru­et med å dre­pe mam­ma, og jeg viss­te at han ville være i stand til det.

– Hvor len­ge holdt du ut?

– Jeg røm­te da jeg var 14 år. Da søk­te jeg be­skyt­tel­se hos den eld­ste bro­ren min. Han an­tok at det skyl­des det han selv had­de vært vit­ne til, at far slo mam­ma.

– Prøv­de ikke fa­ren din å få deg hjem?

Hun ris­ter på ho­det.

– Bro­ren min sa klart ifra at jeg ble bo­en­de hos ham og kona. Jeg føl­te meg trygg der, men had­de det vondt inni meg. For­di jeg ha­tet fa­ren min og det han var i stand til å gjø­re uten snev av dår­lig samvittighet!

Les også (+) Foreldrene mine skal ikke få lov til å ødelegge datteren vår

Et be­visst valg

Si­den har hun ikke vært på går­den, hvor for­eld­re­ne frem­de­les bor.

– Jeg har ikke sett ham si­den, men mam­ma tref­fer jeg av og til, når hun er ale­ne på be­søk hos brød­re­ne mine og de­res fa­mi­li­er. Hun li­ker å hil­se på bar­ne­bar­na. Da pra­ter vi og gir hver­and­re en klem.

– Har hun ikke lurt på hvor­for du flyt­tet og ikke kom­mer på be­søk?

– Jeg tror hun vet mer enn hun har kref­ter til å ta opp. Vi lar det hvile.

Hver­ken mo­ren el­ler fa­ren var i bryl­lu­pet hen­nes.

– Man­nen min hø­rer med i his­to­ri­en. Vi møt­tes på vi­de­re­gå­en­de og fant umid­del­bart en sje­le­venn i den and­re. Rei­dar er føl­som nok til å els­ke både min myke og har­de side uten å stil­le spørs­mål. Først da han frid­de, for­tal­te jeg hva far had­de gjort. «Vil du fort­satt ha meg?» spur­te jeg usik­kert et­ter­på. Uten å si ett ord tok han meg i ar­me­ne sine og holdt meg len­ge inn­til seg.

Før de gif­tet seg, pra­tet de om det å ville ha barn el­ler ikke.

– Til mitt hell har ald­ri Rei­dar hatt noe bren­nen­de øns­ke om egne barn. Som meg er han for­nøyd med å ha ne­vø­er og nie­ser. Vi els­ker barn beg­ge to, men å få våre egne er der­imot noe an­net.

– Kan jeg spør­re hvor­for?

– Jeg vet ikke om det er mu­lig å for­kla­re, sier hun tan­ke­fullt.

– Selv ikke psy­ko­lo­gen jeg har pra­tet med, klar­te å lede meg til noe full­godt svar. Det har med over­gre­pe­ne å gjø­re. Far fra­tok meg noe som for de fles­te er na­tur­li­ge be­hov, både det in­ti­me sam­li­vet og det å få barn. For hel­ler ikke det å være in­tim har vært lett et­ter det som skjed­de, be­tror hun.

– Med Rei­dar opp­le­ver jeg li­ke­vel en nær­het som gjør oss beg­ge til­fred­se. Han er min klippe i li­vet!

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.